Arven etter Gro

Det er ikke vanskelig å gi Ap-toppene rett i at partiets problemer skyldes politikken mer enn personene. Men det er nå engang personene som utformer politikken. Eller som ikke gjør det.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Noe av det mest påfallende med Arbeiderpartiet om dagen er nemlig dette: De er et parti som drives fra skanse til skanse av egne partifolk, av media, av andre partier.

Det ble tydelig allerede for to år siden, da Thorbjørn Jagland måtte trekke seg som partiets statsministerkandidat og overlate halve jobben til Jens Stoltenberg. Partiet argumenterte selv lenge for at et skifte var unødvendig, at det bare var journalister i Akersgata som ønsket det. Partiets tillitsvalgte (fylkeslederne skrev endog støtteopprop) ønsket tilsynelatende at Jagland skulle fortsette. Så gikk han.

Og dermed var Arbeiderpartiet i en situasjon hvor de måtte gripe regjeringsmakta, om så på et dårlig tidspunkt og på en dårlig sak. Det kan de takke seg selv for.

Det er lett å mene at Arbeiderpartiet de siste årene har vært inne i en Catch 22-situasjon, der ethvert veivalg de gjør vil bli kritisert og hovert over i ettertid. Å la Jagland fortsette som statsministerkandidat ville blitt feil. Å la ham gå av var kanskje heller ikke det smarteste. Å kaste Bondevik halvannet år før valget var neppe lurt, men å fortsette uten innflytelse på politikken ville blitt feil. Men det er Ap selv som har satt seg i en situasjon der alle valg blir gale.

Partiledelsen i Ap har trolig rett når de sier at partiets problemer skyldes politikk og ikke personer. Problemet deres er imidlertid at også når det kommer til politikken drives de fra skanse til skanse, uten synlig eget initiativ. En av de sakene som preget oppkjøringen til valgkampen i år, var merkesaken til et – tross alt – filleparti i sentrum: Riktignok var utvidelsen av momsgrunnlaget til også å gjelde tjenester politisk allemannseie i Stortinget, men det var bare Senterpartiet som ivret for halv matmoms. Ikke overraskende ble det en dårlig sak for Arbeiderpartiet, selv med en Bjarne Håkon-klone som politisk reklame på TV2.

Innenfor andre saksområder ser man det vel så tydelig. La meg bare nevne følgende eksempler: Under Aps ledelse eller med Aps støtte har en rekke statlige norske selskaper blitt privatisert og børsintrodusert, uten at Arbeiderpartiet har kunnet komme opp med noe som ligner en fornuftig politisk eller ideologisk begrunnelse. For høyrepartiene er det selvsagt ikke vanskelig. Men hvorfor var det riktig for Ap? Og hvorfor skal Ap plutselig nå være motstandere av ytterligere privatisering? Hva har egentlig skjedd siden sist, bortsett fra at enkelte i Ap føler behov for en tydeligere profil kontra regjeringspartiene?

Et eksempel til: Over tid presset andre partier, men i hovedsak Fremskrittspartiet, på for en økt bruk av oljepengene. Dels ønsket de å sprute pengene rett inn i økonomien gjennom skatte- og avgiftslettelser. Dels ønsket de å bruke pengene til kjøp av forsvars- og sykehusutstyr i utlandet. Noe skulle også brukes direkte over statsbudsjettet. Ap sa nei til alt sammen. Inntil de ombestemte seg, og konstruerte en ny «handlingsregel» for bruken av oljepengene. Nå er det, ifølge Ap, i orden å bruke realavkastningen av oljefondet. Det mest interessante med denne nye regelen er at den ikke på noen måte tar hensyn til det velkjente «presset i økonomien», eller mer presist konjunktursituasjonen. Realavkastningen av oljefondet har jo bare en begrenset sammenheng med hvordan det ellers står til i norsk økonomi. Og i en høykonjunktur kan det altså gå fryktelig galt å sprute hele realavkastningen inn i økonomien, mens i en lavkonjunktur kan realavkastningen være alt for lite. Hovedpoenget for Ap ble igjen å holde tilbake, bare på et litt annet nivå enn tidligere.

Et tredje eksempel: Statsministerkandidat Jens Stoltenberg hevdet for to år siden, da han var i ferd med å bli statsminister, at vi trenger flere ansatte i offentlig sektor, ikke færre. Likevel ble Stoltenberg-regjeringen presset til å love skatte- og avgiftsreduksjoner. På den måten legitimerte partiet Høyres og Frps synspunkt om at skattene og avgiftene var for høye. Men høye måtte de altså være, hvis Stoltenbergs ønske om flere offentlige ansatte skulle kunne oppfylles.

Et fjerde eksempel: Om den siste runden i debatten om oljefondsinvesteringer ble mest pinlig for Øystein Djupedal, Valgerd Svarstad Haugland og Dagbladet, ettersom SVs påstand om investeringer i landmineproduksjon var feil, har de foregående rundene vært en belastning for Ap. I lang tid strittet Ap imot forslag som kunne begrense norske investeringer i selskaper som produserer våpen eller bryter menneskerettighetene. Inntil finansministeren noen måneder før valget sendte brev til Norges Bank, og ba dem la være å investere i den slags.

Under Gro Harlem Brundtlands faste lederskap ble Arbeiderpartiet av enkelte omdøpt til «Administrasjonspartiet». Det er en arv som Arbeiderpartiet fortsatt bærer med seg. Problemet deres har imidlertid blitt dette: De vet ikke lenger hva de skal administrere eller hvorfor de skal gjøre det. Og de er ikke særlig gode til det heller.

Og derfor klarer de heller ikke å meisle ut en politikk med mål og mening. Fordi målene er borte, og meningene dannes mer ut fra antagelser om hva som kan reetablere Ap som et statsbærende parti enn ut fra hva som er god Arbeiderparti-politikk.

---
DEL

Legg igjen et svar