Arven etter Bach

Hvordan forvaltet Johann Sebastian Bachs sønner den musikalske farsarven? Finner vi større musikalsk slektskap hos komponister i det 20. hundreåret?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Selv om det kan virke slik, var ikke Johann Sebastian den eneste komponisten i Bach-familien – slekta hadde stor innflytelse på det musikalske livet i Tyskland i over fire generasjoner. Thomaskantorens sønner ble de siste som oppnådde noen berømmelse.

Familiealbum

Musica Antiqua Köln har nylig kommet med volum 2 i sin serie kalt Bachiana (Archiv), som inneholder musikk av Bach-familien. Her tar de for seg dobbelkonserter av de fire av Johann Sebastians sønner som komponerte noe av format: Wilhelm Friedemann (1710-84), Carl Philipp Emanuel (1714-88), Johann Christoph Friedrich (1732-95) og Johann Christian (1735-82).

Friedemanns musikk er teknisk velgjort, men han fikk nok ikke realisert sitt potensial til fulle. Christian var den som stod fjernest fra faren – han flyttet til Italia og ble katolikk, og hans musikk, som er i en galant stil, har sterke italienske trekk. Han gjorde etter hvert engelskmann av seg og fikk tilnavnet «London Bach». Friedrich var med sin tradisjonelle wienerklassiske stil den minst nyskapende av de fire. Bach-sønnene representerer overgangen mellom barokk og klassisisme, og de to stilartene møtes i verket av Emanuel på denne plata, en konsert for cembalo og hammerklaver. Emanuel, det mest kjente familiemedlemmet mens han levde, er den mest interessante og nyskapende av brødrene. Musikken hans er full av abrupte vendinger i form og stemning, noe som gjør at den virker mindre ensartet enn den til hans samtidige – på godt og ondt.

Musica Antiqua Köln, som spiller under sin faste dirigent Reinhard Goebel, dyrker en distinkt tysk spillestil, preget av ei litt firkantet, direkte og lite emosjonell tilnærming, som passer ypperlig til dette repertoaret.

Denne utgivelsen gir mulighet til å sammenlikne Bach-sønnenes musikk, noe som er musikkestetisk og -historisk interessant. Først og fremst er den imidlertid musikalsk fascinerende og uhyre velspilt.

Åndelig farskap

Johann Sebastian Bachs sonater og partitaer for fiolin alene har inspirert mange komponister. Den belgiske fiolinisten og komponisten Eugène Ysaÿe (1858-1931) publiserte i 1924 seks solofiolinsonater i Bachs «ånd». Den unge russiske fiolinisten Maksim Vengerov har på sin seineste utgivelse på EMI spilt inn fire av disse – nr. 2, 3, 4 og 6. Disse bør absolutt høres oftere, for de er både vakre og teknisk briljante.

Vengerov er en av verdens fremste fiolinister, og hans framførelse av disse verkene slår virkelig gnister; jeg har vanskelig for å tenke meg at de kan gjøres bedre.

Den russiske komponisten Rodion Shchedrin (f. 1932) skrev sin Echo-sonate for solofiolin til 300-årsfeiringa av Bachs fødsel i 1985. Den er ment å «fortsette» der Bach slapp med sine sonater og partitaer, og som Ysaÿe inkorporerer han sitater fra modellen. Echo-sonaten er et spektakulært verk, et sant sirkusnummer. Den er med på denne cd-en, og den lar Vengerov demonstrere ikke bare sin tekniske perfeksjon, men også sin evne til å få fram skjøre nyanser.

I tillegg til disse Bach-inspirerte verkene har Vengerov selvsagt inkludert et verk av mesteren selv. Eller har han det? Han har ikke valgt en av sonatene eller partitaene, men Toccata og Fuge i d-moll, BWV 565. Det virker imidlertid som om det nå er enighet om at dette verket ikke er av Bach, noe Vengerov er klar over. Han spiller verket med barokkfiolin og -bue og gjør det greit nok, men han er ingen barokkekspert; for dette verket bør man gå til Andrew Manze, som har inkludert verket på si innspilling av fiolinsonatene på Harmonia Mundi.

For de andre verkene er det imidlertid all grunn til å anskaffe seg denne utgivelsen.

---
DEL

Legg igjen et svar