Arven fra anarkismen

Hvordan tenkte egentlig Lenin tenkte i revolusjonsårene? Tariq Ali bibringer både nyheter og utradisjonelle perspektiver.

Pakistanese screenwriter and novelist Tariq Ali. AFP PHOTO / Damien Meyer
Hagen er frilans-kritiker.

The Dilemmas of Lenin: Terrorism, War, Empire, Love, Revolution

Tariq Ali

I The Dilemmas of Lenin: Terrorism, War, Empire, Love, Revolution setter Ali seg som mål å stille Lenin og den russiske revolusjon i et nytt lys – noe han langt på vei lykkes med. Allerede i innledningen konstaterer han at oktoberrevolusjonen i høyeste grad var en revolusjon, ikke et kupp. Mye av det som følger deretter, legger opp til å bevise denne påstanden. Her skiller tydeligvis ikke den britiske akademiske debatten seg synderlig fra den norske; kuppteorien har selvsagt også mange støttespillere i de britiske miljøene.

Uten Lenin hadde det ikke blitt noen russisk revolusjon.

Alis Lenin-portrett står på mange måter i kontrast til den vestlige tradisjonens, og i denne forbindelse påpeker han at Lenins mest kyniske sitater ofte er hentet fra borgerkrigstiden, da regjeringen han ledet sto midt oppe i en fundamental krig for overlevelse. Sitatene brukes hyppig i Lenin-biografier fra den kalde krigen, og har dannet skole for Vestens oppfatning av russeren.

Avstand til anarkismen.
I The Dilemmas of Lenin er det i stedet Lenin som levende menneske og maktpolitiker som trer frem. Ali ser sin hovedperson som rotfestet i to politiske kulturer: den anarkistiske tradisjonen i Russland, og den sosialdemokratiske verdensbevegelsen med Tyskland som hovedaktør. Den russiske venstresiden på 1800-tallet er på mange vis historien om en desperat og voldelig anarkistisk studentaktivisme som strategi mot en overmakt av føydalistisk struktur. Lenins eldre bror deltok som kjent i denne bevegelsen og ble henrettet etter å ha deltatt i et attentatforsøk mot tsaren.

Lenin tok avstand fra den russiske anarkismens voldsstrategi og meldte seg inn i det nystiftede russiske sosialdemokratiske partiet. Likevel nnes det spor av anarkismen hos Lenin, mener Ali: Der andre partimedlemmer ofte stemte for passivitet, sto Lenin for en aktivistisk linje, i en tro på at spontanaksjoner i seg selv kunne utløse opprør i befolkningen.

Sosialdemokratibevegelsen. Det blir ofte nevnt at den ortodokse marxisme hersket i det tyske sosialdemokratiske partiet fra 1880-årene og frem til krigsutbruddet i 1914. De tyske sosialdemokratene var ledende i Internasjonalen og det partiet Lenin forhold seg til. Ali nevner at Karl Marx ferdigstilte Das Kapital i årene før sin død, og at boken la fundamentet for den sosialdemokratiske bevegelsen fra 1880-årene og frem til århundreskiftet. Marx’ tese om at en borgelig revolusjon måtte gå forut for en proletariatets revolusjon førte til utbredt handlingslammelse innenfor kretsen av de russiske revolusjonære i 1917. Med unntak av en håndfull i partiet var det få som fulgte Lenins aktivistiske og maktsøkende linje tidlig dette året. Forfatteren minner om at blant annet Stalin i begynnelsen var imot den strategien som brøt med februarrevolusjonen og som førte frem til oktoberrevolusjonen. Ali slår tidlig fast at uten Lenin hadde det ikke blitt noen russisk revolusjon.

Ali understreker at Lenin aldri mistet av syne at styret måtte ha et folkelig mandat.

Lenin studerte, som flere andre, Pariserkommunen av 1871. Ofte blir Lenins holdning til denne oppsummert som «for mye opptatthet av å diskutere prinsipper, og for lite opptatthet av det praktiske rundt å holde på makten». Av dette blir det ofte utledet at Lenin var en kynisk makttenker i machiavellistisk ånd. I denne tradisjonen blir Stalin derfor sett på som en naturlig følge av Lenin.

Alis innfallsvinkel er annerledes: Forfatteren finner i sine lesninger at Pariserkommunen oftest tjener som et positivt ideal for Lenin, som blant annet beundret det Pariserkommunen fikk til når det gjaldt direkte folkestyre.

Knuse borgerskapsstaten. Ali er også svært opptatt av Lenins bok Staten og revolusjonen, som han naturlig nok leser i sammenheng med hvordan russeren etter hvert så for seg erobringen av makt i samtiden. Det konsekvente maktperspektivet i boken er kjent fra før, men Ali finner også en annen rød tråd i verket, nemlig at viljen til makt står i et spenningsforhold til idealet om demokrati og arbeiderstyre. Staten og revolusjonen var et naturlig svar på det Lenin hadde sett av datidens imperialistiske kriger og staters maktpolitikk. Boken var også et innspill i den sosialdemokratiske diskusjonen omkring hvilke samfunnsmessige forutsetninger som måtte være til stede før en arbeiderrevolusjon kunne finne sted. Fra og med Staten og revolusjonen ser Lenin staten som mer og mer sentral for borgerskapets samfunnskontroll. Etter hans oppfatning er borgerskapet avhengig av å kontrollere staten for å kunne sette i gang konflikter, som blant annet den første verdenskrigen. Veien til sosialisme blir derfor å erobre og knuse den borgerlige staten, og omforme den til en stat direkte styrt av folket/arbeiderklassen.

Ali understreker at Lenin aldri mistet av syne at styret måtte ha et folkelig mandat. Forfatteren mener at borgerkrigen førte til at mye ble utsatt, men at Lenin aldri glemte dette prinsippet. I sitt politiske testamente vender Lenin tilbake til at revolusjonen må ledes inn mot et folkestyre og ikke fortapes i et partidiktatur ovenfra.

Tvisyn. Utover i boken viser Ali en ambivalens overfor hva som ble utfallet av den russiske revolusjon. Forfatteren har sine helter og skurker, som de fleste andre historikere. Lenin og Trotskij er definitivt blant de førstnevnte.; Stalin det motsatte. Med sin bakgrunn både i en postkolonial pakistansk minoritet og det man kan kalle en britisk sekstiåttergenerasjon, mener Ali at Sovjetunionens eksistens om ikke annet førte til en fremskyndelse av kolonialismens slutt. Dessuten vier han flere kapitler til å studere hvordan Sovjetunionen påvirket kvinnenes frigjøring. Forfatteren stiller seg åpen til at den russiske revolusjon kunne ha fått et annet utfall enn Stalins regime avstedkom. Ikke minst ser han det som interessant at Putins Russland i dag til en viss grad anerkjenner Stalin, men ikke oktoberrevolusjonen.

---