Enda en bok om filosofen Hans Skjervheim (1926-1999)? Er ikke emnet uttømt nå, etter diverse rapporter fra Skjervheim-seminaret og andre antologier? Svaret er nei. Selv om filosofer og Skjervheim-elever som Atle Måseide, Gunnar Skirbekk, Jon Hellesnes og Nils Gilje er godt representert, har Skjervheim inspirert til diskusjon innen et vidt spekter av fagområder. Det er derfor ingen tilfeldighet at redaktørene ikke er fagfilosofer: Lars Petter Storm Torjussen er pedagog og Andreas H. Hvidsten statsviter.
Resten av de 15 bidragene er skrevet av Øyvind Østerud (statsviter), Ole Jacob Madsen (psykolog), Catrine Holst og Aksel Tjora (sosiologer), Arne Johan Vetlesen (filosof), Frode Helmich Pedersen og Jan Inge Sørbø (litteraturvitere), Martin Eide (medieviter) og Lill Kristin Mork Bjørgen (barnevernspedagog).
Mistankens hermeneutikk
Flere av bidragene aktualiserer Skjervheims kritikk av «mistankens hermeneutikk». Hvidsten bruker debatten om utenlandske forskere i akademia fra 2021 som eksempel. Han kritiserer sosialpsykologen Nicolay Gausels innspill: «Ifølge sosial identitetsteori», argumenterer Gausel, «skyldes Cecilie Hellestveit sin bekymring for utlendinger ene og alene at hun er innlemmet i en sosial identitet som kalles norsk.» Hvidsten har fremhevet ordene «ene og alene». Utsagnet rammes av Skjervheims kritikk og blir «sjølvrefererande inkonsistent». Mener Gausel dette «ene og alene» fordi han er sosialpsykolog? Eller fordi han har studert i Sussex og stort sett publiserer på engelsk? Gausel skriver at konflikten om norske versus utenlandske forskere er «fullt ut» forklarlig ut fra et sosialpsykologisk perspektiv, og at debatten fant sted «under dekke av» akademisk meningsutveksling. Den virkelige årsaken var noe helt annet, en konflikt om ressurser mellom inn-gruppe og utgruppe (Khrono 22.02.22). Mistanke om fordekte, underliggende motiver svekker debattantenes troverdighet. Sosiologisk teori erstatter reell dialog. Hvidsten viser derfor at Skjervheims kritikk av objektivismen fortsatt er aktuell.
«De utenlandske forskerne kjenner jo ikke det norske samfunnet og er ikke her for å investere i det.» (Cecilie Hellestveit)
Men Cecilie Hellestveit sa faktisk til Khrono (24.09.21): «De utenlandske forskerne kjenner jo ikke det norske samfunnet og er ikke her for å investere i det. De er her fordi de ikke får jobb på universiteter med størst prestisje, ennå.» Denne generaliseringen er åpenbart gal: Mange utenlandske forskere har ‘investert’ betydelig i Norge, hvis dette betyr faglig, personlig og samfunnsmessig engasjement. Dette utspillet totaliserte også mistankens hermeneutikk. Hellestveit utløste en viktig debatt om internasjonalisering av høyere utdanning og ble kåret til årets navn i akademia i 2021. Men da Rune Slagstad kåret henne til en akademisk rollemodell, var det ikke uttalelsen ovenfor han berømmet.
Deltakar og tilskodar
Skjervheim ble ikke for alvor omtalt i norsk offentlighet før essayene «Deltakar og tilskodar» og «Faktum og fridom» kom på trykk i antologien Brytninger i tidens tankeliv i 1960. Hovedpoenget kan oppsummeres slik: Mennesket er ikke bare et faktum, det kan også gjøre nye ting (jf. latin facere). Det har derfor frihet. Objektivistene, positivistene og naturalistene observerer mennesket bare som en gjenstand. Derved fratas mennesket friheten. Men subjektet er betingelsen for objektivering og kan ikke selv objektiveres. Derfor må vi slutte å behandle mennesket som en gjenstand og i stedet med filosofen Søren Kierkegaard realisere vår eksistensielle frihet!
På slutten av «Deltakar og tilskodar» gjengir Skjervheim Kierkegaards påstand om at mennesket er en syntese av det evige og det timelige. Han spør ikke om hvor denne angivelige ‘evigheten’ kommer fra. Her er han ukritisk. Skjervheim er derimot mistenksom overfor naturalismen: Å forklare mennesket ut fra arv og miljø er å benekte friheten!
Men vi har fortsatt ikke oversikt over hvordan arv og miljø preger mennesket. Derfor vet vi heller ikke hvor determinert vi eventuelt er. Skjervheim skriver entusiastisk på frihetens vegne. Han har oppdaget at han kan velge sin retning i livet. Men hvordan vet han at disse valgene, som han selv tror er frie, ikke allerede er programmert av det ubevisste, av skjebnen, eller av nettopp arv eller miljø? Skjervheim er begeistret og lite mistenksom overfor sine egne motiver. Den som svømmer med strømmen, kan tro at han er fri. Men svømmer individet mot strømmen og de betingelsene det er underlagt, vil det drukne.
Frihet
Både Spinoza og Hegel hevdet derfor at frihet består i innsikt i egen nødvendighet. Særlig når innsikten i egen nødvendighet er liten, kan frihetsdeklamasjonen bli desto større. Det er fullt ut legitimt å betrakte seg selv og andre både som naturfenomener og som frie.
Det er fullt mulig, og også svært viktig, å være både deltaker og tilskuer samtidig.
Her er det lite å hente hos Skjervheim, som i stedet gjerne oppdaget «sjølvrefererande inkonsistens» i slike prosjekter og pukket på at det i prinsippet var umulig å objektivere seg selv: Hvis man gjør seg selv til faktum, vil ikke bevisstheten om denne objektiveringen selv kunne inngå i dette faktum! Nei vel, men uten objektiverende selviakttakelse vil vi ha liten mulighet til å kjenne oss selv. Det er fullt mulig, og også svært viktig, å være både deltaker og tilskuer samtidig. Ellers mister vi evnen til improvisasjon og livskunst.
Pedagog og medredaktør Torjussen viser godt hvordan Skjervheim misforstår pedagogikken fordi han pukker på et likestilt forhold mellom to subjekter som ikke skal objektivere hverandre. Men barnet kan ikke behandles som et fritt menneske der læreren argumenterer med et likeverdig subjekt. For barnet «har kun delvis situasjonsforståelse og en delvis selvinnsikt; det er jo dette som utgjør behovet for oppdragelse», skriver Torjussen. Pedagogikken finner sted mellom subjekt og objekt og interesserer seg for «subjektets genese».
Torjussens iakttakelse kan gjøres til et generelt poeng. Vi befinner oss i en situasjon med livslang læring der vi stadig får mer kunnskap om oss selv og andre. Vi kjenner ikke oss selv til bunns. Arthur Schopenhauer ble en gang stoppet av en vekter da han gikk tur om natten. «Hvem er du?», spurte vaktmannen mistenksomt. Filosofen svarte: «Hadde jeg visst det, ville jeg ikke gått rundt her midt på natten!» Problemet er ikke mistankens hermeneutikk, men forhastede ‘objektive’ svar.
Bidrag med en essayistisk tøtsj
De 15 innleggene i Arven etter Skjervheim gir alle inspirasjon til videre diskusjon om viktige grunnlagsproblemer i humaniora, samfunnsvitenskap og livet for øvrig. Skjervheim har levert mange gode debattinnspill eller det Cathrine Holst i antologien treffende kaller «påminnelser». Til tross for noteapparat og akademisk innpakning har mange av bidragene en essayistisk tøtsj, åpenbart inspirert av Skjervheim selv, som mente , say#et var en «nødvendig genre» når man skulle skrive om filosofi «ikkje berre for fagfolk». Skjervheim har all ære av at han har fått folk til å filosofere også utenfor fagfilosofenes snevre krets.
