Arven etter Band Aid

Etiopia vil bli turistlandet som kombinerer Egypts kulturskatter med Kenyas dyreliv. Men 25 år etter Band Aid kjemper turistindustrien fortsatt med å bli kvitt tv-bildene fra 1984.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Jeg har snakket med turister som har blitt spurt om de skal til Etiopia og spise opp maten til de fattige, sier turistguide Habtamu Kebadu.

Han sitter på terrassen på Mountain View Hotel og ser mot solen som er i ferd med å gå ned over Lalibela, Etiopias mest kjente turistmål. Og han sukker oppgitt over europeere og amerikanere som er dumme nok til å tro at turister fører til at lokalbefolkningen får mindre mat.

– De siste ti årene har vi fått vei, strøm, vann og telekommunikasjon i Lalibela, alt sammen på grunn av turismen. Men fortsatt er det bare begynnelsen, sier han.

Den vesle byen som klorer seg fast til fjellsidene 2600 meter over havet, huser storslåtte kirker hugget ut i stein på 1100-tallet, da kong Lalibela ville bygge Etiopias svar på Jerusalem, så etiopierne selv slapp å ta turen til Midtøsten.

– Velkommen til Afrikas Petra, sier Kebadu i dag.

Etiopia har alltid hatt mye å vise turistene. På 1960-tallet, under keiser Haile Selassie, var Etiopia et viktigere turistland enn Kenya. For Etiopia var myteomspunnet, som det eneste afrikanske landet som aldri ble kolonisert. Så kom kuppet, krigen og Derg-diktaturet. Og i 1984 ble Etiopia kjent for noe helt annet enn vakre kirker, stolt historie og Afrikas beste mat.

Sangen som rystet verden

Regnet sviktet i Lalibela, og i store deler av høylandet i nord. Det diktatoriske Derg-regimet som satt med makten, holdt nødhjelpen ute, som ledd i en politisk strategi for å knuse den plagsomme opposisjonen. Sultkatastrofen som skulle kreve én million liv, var et faktum. Det var da rockestjernen Bob Geldof fikk en god idé.

Han lanserte supergruppen Band Aid og sangen «Do they know it’s Christmas», for å redde etiopierne fra sultkatastrofen. Bilder av sultne barn og sangteksten «Where nothing ever grows/ No rain nor rivers flow/ Do they know it’s Christmas time at all?» gikk verden rundt.

På tross av at sangen inneholder grove faktafeil (Etiopia er kilden til Nilen, og har de største jordbruksområdene i Øst-Afrika. Dessuten ble landet kristent lenge før Europa, så etiopiere flest vet godt når de skal feire jul), samlet sangen inn 100 millioner dollar til de sultrammede. Kampanjen inspirerte kjendisinnsamlinger i Norge, Danmark og USA. Men Bob Geldof, Bono og gjengen skaffet også Etiopia et imageproblem landet fortsatt sliter med å bli kvitt.

– Har du hørt på teksten? På grunn av den sangen tror folk at Etiopia bare består av ørken. De gjorde ikke research. De ville bare at folk skulle gråte, sier Tony Hickey.

Han kommer opprinnelig fra Irland, men bosatte seg i Etiopia alt på 1970-tallet. På 1980-tallet laget han filmer på grensen mellom Etiopia og Sudan, og kjempet sammen med dagens regjering mot diktatoren Mengistu. Da Derg-regimet falt på begynnelsen av 1990-tallet, ble han sjef for det nye regjeringspartiets reisebyrå, Experience Ethiopia Travel. Senere startet han for seg selv.

– Journalister sier at negativitet selger. Men i dag liker jeg å invitere filmteam fra utlandet til Etiopia, for å vise fram andre bilder fra landet. Som da National Geographic laget et program fra Lalibela. Hjelpeorganisasjonene snakker fortsatt om tørke og sultende barn. Men vi har ikke lyst til å snakke om dette. Det blir som om Tyskland fortsatt skulle snakke om krigen, sier han.

Bildet som sitter fast

«At én spesiell sultkatastrofe har forsynt verden med misforståelsen om at Etiopia ikke er noe annet enn ørken, sier mye om hvordan massemedia virker. Det sier langt mindre om Etiopia», skriver reiseguideforfatter Phillip Briggs i forordet til Bradts Etiopia-guide. Og i dag er etiopierne fast bestemt på at tv-bildene fra 1980-tallet tilhører fortiden.

Framtiden er turisme. Derfor er vi på rundreise, invitert av det statseide flyselskapet Ethiopian Airlines. To norske turoperatører og en journalist skal få se en annen side av Afrikas nest mest folkerike land.

– Vi pleier å si at i Etiopia finner du både Egypt og Kenya: Vi har historie i nord og natur i sør. Dette er et land med masse kultur. Dessverre er ikke dette kjent. I fortiden har dette landet bare vært kjent for tørke. Vi må vise verden at vi er mer, sier Ethiopian Airlines’ visepresident, Busera Awel.

For verken tørke, sult eller Band Aid ble glemt ute i verden. Det vet turoperatør Mekonnen Getahun (29). Tre år som bruktbileksportør i Japan skaffet den tidligere historiestudenten nok penger til å starte selskapet Stoneage Tour, som har 21 ansatte og tilbyr organiserte reiser i Etiopia.

– Vi bruker slagordet «Etiopia – bak nyhetene», forteller han på en kafé i den historiske byen Gonder.

Her bygget Etiopias herskere majestetiske palasser som fortsatt troner over byen. Getahun vil at Etiopias eldgamle historie, som står lite tilbake for egypternes, skal bli kjent i resten av verden. Gjerne på bekostning av historien om sulten på 1980-tallet.

– Når du hører om Etiopia, hører du om sult og krig. Hvis du slår opp på «sult» i leksikonet, står Etiopia oppført som eksempel. Men i dag er ikke Etiopia fattig. Vi er rike på historie, kultur og landskap. Mitt hovedbudskap er: Vi etiopiere er ikke som du tror, sier han.

Utenfor kafeen, bygget av italienerne under invasjonen på 1930-tallet, står en gruppe ungdommer og tigger. Getahum stopper opp og tar seg en alvorsprat.

– Jeg fortalte dem at også jeg har vært fattig. At jeg har jobbet hardt for å komme dit jeg er i dag. At det ikke nytter å tigge, sier han.

Live Aid 20 år etter

I 2005 reiste Mekonnen Getahun og Tony Hickey fra Addis Abeba til London for å promotere Etiopia som turistmål på World Travel Market, som kanskje er verdens viktigste reiselivsmesse. Samme dag som messen åpnet, markerte verden 20-årsjubileet for Live Aid-konserten, som kom året etter Band Aid.

– Vi tenkte: «Ikke igjen!» Det var de samme 20 år gamle bildene over alt i avisene, av sultende barn. For oss er det en vedvarende kamp mot dette imaget. På en måte har vi og hjelpeorganisasjonene motstridende interesser. De vil gjerne framheve det negative, mens vi i det private næringslivet vil vise at det er håp, og at ting har forandret seg, sier Hickey.

Også Getahun mener hjelpeorganisasjonene er med på å bygge oppunder Etiopias image fra 1980-tallet.

– Enkelte organisasjoner svartmaler situasjonen i Etiopia slik at de skal få mer penger, sier han.

Hvem som har rett, kommer kanskje an på øyet som ser. Etiopia er fortsatt blant Afrikas aller fattigste land, og bistand forsyner deler av befolkningen med mat. Men den økonomiske veksten har vært på ti prosent årlig de siste fem årene, med turisme, kaffe- og roseeksport som viktige vekstområder. Og Etiopias statsminister Meles Zenawi snakker jevnlig om at Afrika må bli mindre avhengig av bistand.

Nå vil Etiopia i stedet gjøre kulturturisme til levebrød. Lenge gikk det tregt, men nå er infrastrukturen i ferd med å komme på plass. Bare i Addis Abeba er 50 hoteller under bygging, og 50 til under planlegging.

– De siste årene har det kommet veier, flyplasser og hoteller. Og i Etiopia er 95 prosent av turistindustrien eid av lokale, så veksten kommer etiopierne til gode, sier Hickey.

Overalt på rundreisen er byggeaktiviteten stor. Nye spahoteller popper opp. Målet er å kunne konkurrere med nabolandet Kenya, som har strender, omfattende dyreliv og over 100 ganger så mange turister.
Og det burde være nok å ta av for de kulturbevisste turistene Etiopia håper å tiltrekke seg: Landet har vært kristent siden år 400, lenge før kristendommen nådde Nord-Europa. Etiopia har hele syv UNESCO-minnesmerker, ett mer enn Egypt.

Turisme blir biinntekt

Men hva har etiopierne å tjene på turismen? Litt av svaret finnes kanskje i en landsby like under fjellet The Devil’s Touth i Nord-Etiopia. I en jordhytte sitter fire nordmenn og en etiopisk familie tett sammen. Spørsmålene hagler fra ivrige nordmenn.

– Hvem bor her? Hva dyrker dere? Går barna på skolen? Hva spiser dere til frokost?

Lokalbefolkningen får seg en god latter når spørsmålene strømmer på.

– Vi spiser pannekaken injeera, selvfølgelig!

Idet selskapet bryter opp gir reiseleder Mekonnen Getahun landsbyen 400 birr (cirka 300 kroner) som takk for gjestfriheten. Det er nok til å kjøpe en god geit. Og nå har enkelte landsbyer som denne begynt å spe på inntektene med å selge ting til turistene, eller invitere dem med på gårdsarbeid. Men tigging og turister som leker hjelpearbeidere, vil ikke Getahun ha noe av.

– Jeg sier til turistene: Vær så snill å ikke gi mynter til de som tigger. Ikke ødelegg folket mitt. Du er med på å videreføre landets problemer. Det er ingen som dør her lenger. Skolen er gratis, og folk kan spise to måltider om dagen. Hvis du ikke gir i dag, vil ikke folk tigge i morgen, sier han.

Og Getahun mener formaningene virker.

– Tidligere var det ingen i landsbyene som solgte noe. Nå ser jeg oftere at folk har noe i hånden når jeg reiser rundt i landet.

Foreløpig er det et lite fåtall av Etiopias over 70 millioner innbyggere som nyter godt av turismen. Tallet på turister har aldri vært høyere enn 200.000. Pengene de legger igjen, utgjør likevel 15 prosent av landets valutareserver.

Getahun er optimist.

– I noen land er turisme hjerteslagene i økonomien. Vi har den rikeste kulturen i Afrika, så vi må være mer oppmerksomme. Vi må få folk til Etiopia, gjøre noe ut av det, og forandre folks liv. Vi kan bli som Kenya, bare gi meg fem år. Da vil du se de dramatiske endringene i turistindustrien, sier han.

Soloppgang for turismen

Solen har gått ned over kirkene i Lalibela, og reisefølget har trukket inn. I restauranten på Mountain View Hotel står gourmetmat og lokal vin på bordet.

– Turisme er viktig fordi det gir oss flere inntektskilder. Det kan hjelpe oss å unngå et nytt 1984, sier Habtamu Kebadu.

Den unge turistguiden overlevde sulten i 1984, men er for ung til å huske noe av den.

– Men jeg møtte Bob Geldof da han var tilbake på her for fem år siden, forteller Kebadu.

Praten går lystig i den luftige restauranten, som kan skilte med kokk fra Jamaica og grønnsaker dyrket i åsene rundt byen. Solomon Dawit, som jobber for Ethiopian Airlines, ønsker den britiske rockeren bak Band Aid velkommen tilbake på besøk.

– Bob Geldof hjalp oss i 1984. Nå burde han hjelpe oss å endre bildet av Etiopia, sier han. ■

Ny Tid reiste til Etiopia invitert av den norske ambassaden i Addis Abeba og Ethiopian Airlines, i følge med norske turoperatører. Ethiopian Airlines dekket reise og opphold.

– Svartmaler ikke

Plan Norge er ikke enig i at turistnæringen og hjelpe­organisasjonene har motstridende interesser.

Av Kaare M. Bilden

– Jeg synes turoperatøren Mekonnen Getahun reiser en viktig problemstilling, men jeg er ikke enig i at vi har motstridende interesser. I vår kommunikasjon er vi også opptatt av å vise at det nytter å bry seg, at det er mulig å skape endring, sier informasjonssjef i Plan Norge, Jon Martin Førland.

– Samtidig må bistandsorganisasjonene vise giverne hvorfor de bør gi penger. Er det en fare for at bistandsorganisasjoner svartmaler situasjonen, og dermed skremmer vekk investorer?

– Ja, men jeg synes det skjer i stadig mindre grad. For oss i Plan er det viktig å fokusere på hva man skal gjøre nå, og vi ønsker både visuelt og retorisk å fokusere på det positive, slik at folk får lyst til å gi. Vi etterstreber at det bildet vi gir, skal være korrekt. Det må være mulig å påpeke utfordringene, uten å henfalle til stereotypier og svartmaling.

– Hva tenker du når du hører låta «Do they know its christmas»?

– Jeg tenker at Band Aid var en nødvendig og tidstypisk bevisstgjøring om situasjon på et annet kontinent, som satte fokus på at det finnes store utfordringer ute i verden. Men vi jobber i dag for å kommunisere et mer nyansert virkelighetsbilde, sier Førland. ■

---
DEL