At Oslo bystyre i forrige uke gikk inn for bevaring av Y-blokka, har ikke minsket farten på destruksjonene, snarere tvert imot. Den fredelige demonstrasjonen foran det truede bygget 28. april besto av 8–9 mennesker som hadde lenket seg fast i smittetrygg avstand til hverandre.
Demonstrantene satt på den kalde asfalten i mange timer og holdt opp store plakater hvor de krevde umiddelbar vern av Y-blokka: «Lytt til Oslo bystyre. Stans rivningen og la Stortinget behandle saken 12. mai» sto det på et banner. Fem av demonstrantene ble ført vekk, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat, og satt på glattcelle, forteller Hanne Sophie Claussen, leder av Støtteaksjonen for å bevare Y-blokka.
Rivningsarbeidet tiltar
En hel eller delvis bevaring av regjeringskvartalet er varslet tatt opp i Stortinget 12. mai. Staten er stevnet i rivningssaken, men den saken kommer først opp til høsten. Imens fylles containeren på den andre siden av det høye plankegjerdet rundt Y-blokka opp av bygningens unike inventar. Mens fem demonstranter ble fjernet med makt, kjørte Statsbygg uhindret inn det som dessverre lignet de fryktede støtteblokkene, de som skal stables inn under endeveggen av Y-blokka, slik at den kan kappes av.
Idet jeg skriver dette, dukker det opp et bilde av en Y-blokk med et stort gapende sår, et skrikende hulrom der Picassos og Nesjars mural Fiskerne har vitnet om norsk historie og levevei. Hva hvis alle iherdige handlinger for bevaring fører frem, men først idet muralene er adskilt fra sin symbiotiske forening med de arkitektoniske linjene, og bygget og kunsten er amputert?
Et pennestrøk unna verneplan
Erling Viksjøs dristige bygg som skaper en balansert helhet med integrerte muraler av Picasso og Nesjar, er ikonisk. I juni 2011 var hele Viksjøkvartalet, Y inkludert, et pennestrøk fra å inkluderes i den nasjonale verneplanen. Papirene skulle oversendes for signering hos riksantikvaren etter sommeren, alle var enige.
I ly av terrorbombens støv, før det hadde lagt seg, havnet Y- blokka i en ubeskyttet og farlig situasjon. Terrorbomben hadde pekt på muligheten for forandring i Hammersborgkvartalet. Hadde bomben gått av et par måneder senere, ville bygget vært like urokkelig juridisk som i sin konstruksjon.
Bygget holdt stand mot terroranslaget. Kun vinduer og tilsvarende kosmetiske detaljer ble skadet. Y- blokkas konstruksjon var intakt, ikke bombeskadet slik verdenspressen opplyste samtidig med at Astrup ga rivningstillatelse. Men bomben skadet ideen om byggets historiske viktighet og forankringen som symbol for den omsluttende velferdsstaten og dem som bygget den.
Y-blokka som tidsvitne
I tider hvor vårt samfunn aktivt har omsluttet sine innbyggere med tiltak for at vi alle skal komme oss mest mulig helskinnet gjennom en pandemi, er bygget enda mer aktuelt som tidsvitne over det å stå imot utfordringer som krever styrke og samhold. Dugnaden vi alle er med på, koster. Kostnaden for å rive Y-blokka med gjennomføring av nytt regjeringskvartal er hittil estimert til et par og tyve milliarder kroner. Picassos kunst er i ferd med å skjæres løs. Verdien av muralene i sin rette sammenheng er uvurderlig og umistelig, likeså Erling Viksjøs nyskapende arkitektoniske rene bygg og konteksten omgivelsene gir.
Hadde Y-blokka vært privateid, kunne dette aldri ha skjedd.
Hadde Y-blokka vært privateid, kunne dette aldri ha skjedd. Den nasjonale verneplanen er laget for å motvirke statens historisk dårlige forvaltning av vår kulturarv. Flere hundre stavkirker er tapt. Bryggen i Bergen, Bakklandet ble reddet i tolvte time. Når har tolvte time kommet for Y-blokka.
Et levende demokrati
Vi står i en tid med nye krevende utfordringer. Vi er alle bedt om å forsake det å klemme, det å møtes. Mange har ikke fått tatt avskjed med sine kjære, ei heller deltatt i begravelse. Å miste gjør vondt, men å bli fratatt mulighet til å sørge eller minnes er enda mer brutalt. Kampen for Y-blokka handler også om å få lov til å minnes selv det verste.
Samtidig handler den om at et levende demokrati må få lov til å ha en bykjerne hvor alle er velkomne, hvor ikke en liten politisk elite begunstiger seg på folkets bekostning. Kvadratmeterprisen for de nye regjeringskontorene er nå fem ganger så høye som alle andre kontorer, kan vi lese i flere aviser. Samlokalisering er ikke lenger nødvendig. Den pengeslukende stortingsgarasjen har sikret politikere og administrasjon parkering sentralt.
Budsjettoverskridelser og dårlig arkitektur
Bybildet blir ikke åpent, grønt og vakkert om Y-blokka rives. De grovt manipulerte bildene av det nye regjeringskvartalet har vært revet fra hverandre og debattert heftig i sosiale medier i lang tid. Budsjettoverskridelser, byggestopp, dårlig arkitektur og for tett stabling av bygg er resultatet. Sikkerhetsforanstaltninger vil påvirke og hindre den tidligere frie flyten av folk i sentrum, barnetog, 8. marstog – alle naturlige opptog eller feiringer i hovedstadens sentrum blir berørt.
Terroranslaget var rettet mot det daværende regjerende partiet, og i en podkast formidler arkitekturprofessor Karl Otto Ellefsen hvordan man ikke ønsker å bygge opp igjen det terroren rev ned, men vil ha noe nytt og bedre. Derfor har det gått fort i svingene, og en alternativ utredning med hel eller delvis bevaring av Y-blokka er aldri blitt gjennomført. Den nasjonale verneplanen ble satt i bero. En statlig plan for regjeringskvartalet virket legitim. Det er bare ett problem med en statlig plan:
Den hever seg over alle legale og kontrollerende instanser. Det betyr at hverken sivilombudsmann, fylkesmann, riksantikvar eller andre har myndighet til å overprøve statens plan. Nettopp derfor fungerer statlige planer glimrende for å bygge store prosjekter som riksveger og annet man ønsker fortgang i. Her er planen brukt i et tilfelle hvor ingen av partene betviler Y-blokkas verneverdi.
La oss få lov til å minnes at vi er et motstandskraftig samfunn, at i samhold er vi sterke.
Staten i tingretten
At staten hadde fått rivningstillatelse for Y-blokka, men likevel måtte møte i Oslo tingrett i slutten av mars, kunne virke absurd for mange. For alle som kjempet for bevaring, var dette siste skanse, men også første instans hvor det kunne være mulig å bli hørt. Tingretten avgjorde at det ikke var grunn til å følge begjæringen om midlertidig forføyning og dermed verne Y-blokka mot riving før rettssaken til høsten finner sted. Ingen anke vil hindre bygget i å rives før dette.
Berit Reiss Andersen, som førte saken på vegne av Fortidsminneforeningen og NAL, kjempet med nebb og klør i tingretten. Ellen de Vibe skrev mye av underlaget som saksøkerne presenterte. Ingenting hjalp; den statlige planen er urokkelig også juridisk. Bør vi som demokrati sette strenge regler for når en statlig plan kan tas i bruk? Ja, absolutt.
Hensynet til sikkerheten ble brukt som påskudd fra statlig hold, men denne kan ivaretas på andre måter. En samlokalisering har aldri vært gunstig for sikkerhet, og den kan opprettholdes på andre måter. Y-blokka og lokaliteten kan brukes til mangt som ikke utfordrer dette.
Ikke fullfør det terroristen ikke klarte
Traumet etter terroren har vært tøft for alle, det er ikke for sent å snu. Fullfør ikke det en terrorist ikke klarte. La oss få lov til å minnes at vi er et motstandskraftig samfunn, at i samhold er vi sterke. At vi har en regjering som lytter til folket, som lar prestisjen falle for å gjenopprette den tilliten til vårt demokrati vi alle trenger.
Koronakrisen har fått mange regjeringer til å ta kontroll over befolkningen på bekostning av demokratiet. La bevaring av Y-blokka vise at vi har et samfunn som gir plass til det som ikke alle synes er vakkert, mens som likevel er en uunnværlig del av vår overlevelseshistorie og motstandskamp mot udemokratiske metoder i vårt land.
Innsyn og en nøytral og handlekraftig klageinstans er noe som har manglet hele veien i denne prosessen. Bevaringsaktivistene har stått samlet og vist sin støtte til Y-blokka i form av en engasjerende konsert, fakkeltog og ukentlig trappesang. Motparten har brukt anleggsmaskiner, betongklosser og desinformasjon.
Europa Nostra, en organisasjon for kulturvern, har skrevet til vår statsminister uten å få svar. Etter bystyrets U-sving er Stortinget nødt til å svare på mangt. I demokratiets navn, la Y-blokka få stå.
LES OGSÅ: Smerten, usikkerheten og glemsomheten
