Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

Liksom-rettssaken i Old Bailey mot Julian Assange

ASSANGE: I dette intervjuet med journalisten John Pilger, omtaler han rettsaken mot Julian Asange, samt friheten til å kunne stille autoriteter til ansvar, friheten til å utfordre, til å peke på hykleri og til å protestere.

– Du har fulgt rettssaken mot Julian Assange på kloss hold, John Pilger. Kan du beskrive atmosfæren i rettssalen?

– Atmosfæren i salen har vært sjokkerende. Det sier jeg uten forbehold. Jeg har overvært mange rettssaker, men sjelden opplevd en slik korrumpering av rettssikkerheten til den som er tiltalt. Jeg kaller det ren mobbing. Ser vi bort fra de rent rituelle sidene ved britisk rettsvesen, minnet rettssaken til tider om en stalinistisk liksom-rettssak, Moskva-prosessene. Med ett unntak: I Moskva sto tiltalte i en skikkelig rettssal. Assange har vært buret inne bak tykt glass og måtte krype på knærne til en åpning i glasset for å konsultere sine advokater, tett overvåket av vakter. Assange hvisket nesten uhørlig gjennom en ansiktsmaske. Beskjedene hans ble deretter formidlet via post-it-lapper tvers over rommet, der forsvarerne argumenterte mot utlevering til et helvete i et amerikansk fengsel.

En skrantende, tynn skikkelse

– Tenk deg Julians hverdag: Han blir vekket ved femtiden i cellen i Belmarsh-fengslet i det dystre Sør-London. Første gang jeg så ham i Belmarsh, etter en halvtime med «sikkerhetskontroller», inkludert en hundesnute oppetter ryggen, fant jeg en skrantende, tynn skikkelse, alene, iført et gult armbånd. Han hadde gått ned mer enn ti kilo på noen måneder. Armene var uten muskler. Det første han sa, var: «Jeg tror jeg er i ferd med å miste forstanden.»

– Jeg prøvde å forsikre ham om at det ikke var fare for det. Motstandskraften og motet hans er formidabelt. Men også for Julians helse går det en grense et sted. Det var over ett år siden vi møttes sist. De siste tre ukene er han blitt kroppsvisitert hver morgen. Deretter har han fått påsatt håndjern før han transporteres til Central Criminal Court i Old Bailey i en lastebil som partneren hans, Stella Morris, har beskrevet som en åpen kiste. Den har ett lite vindu, og stående på ustøe ben kan Julian få et blikk ut. Lastebilen og vaktene betjenes av Serco, et av de mange politisk tilknyttede selskapene som driver mye av Boris Johnsons Storbritannia nå om dagen.

«Jeg tror jeg er i ferd med å miste forstanden.» Assange

– Turen til Old Bailey tar minst halvannen time. Det blir tre timer transport hver dag, med risting i sneglefart gjennom London-trafikken. Han føres inn i sitt smale bur bak i rettssalen: Han kikker opp og blunker mot det skarpe lyset og prøver å skimte ansikter blant publikum på galleriet gjennom refleksene i glasset. Så ser han den beroligende skikkelsen til faren, John Shipton, og meg. Vi hever knyttneven. Han strekker hendene mot glasset for liksom å berøre fingrene til kjæresten Stella. Hun er advokat og sitter i hovedsalen.

– Den tydelige skjevheten i rettssakene mot Julian knuser enhver forestilling man måtte hatt om britisk rettssikkerhet. Da kjeltring-politiet dro ham ut fra asylet i den ecuadorianske ambassaden – se nøye på pressebildene av dette – ser du at han tviholder på en bok av Gore Vidal. Assange har en politisk humor som ligner Vidals. I Southwark Crown Court ble han dømt til hårreisende 50 uker i et høysikkerhetsfengsel, bare for en kausjonsovertredelse som ikke engang betraktes som en forbrytelse!

«Psykisk tortur»

– I flere måneder ble han nektet å trene og ble holdt i isolasjon «av hensyn til egen helse». En gang fortalte han meg at han løp frem og tilbake i cellen til han hadde tilbakelagt en halv-maraton-distanse. I nabocellen skrek medfanger gjennom natten.

Først ble han nektet lesebrillene sine, som var blitt liggende igjen i ambassaden etter den brutale pågripelsen. Så ble han nektet tilgang til de sakspapirene han trengte for å forberede saken sin, og nektet adgang til fengselsbiblioteket og bruk av en enkel bærbar PC. Bøker som ble sendt til ham av hans venn journalisten Charles Glass, selv en overlevende fra gisseltaking i Beirut, ble returnert til avsenderen. Han fikk ikke ringe sine amerikanske advokater. Han var hele tiden blitt medisinert av fengselsmyndighetene. Da jeg spurte ham hva de ga ham, visste han det ikke. Direktøren i Belmarsh-fengselet er blitt tildelt fortjenesteordenen Den britiske imperieorden (OBE).

Han føres inn i sitt smale bur bak i rettssalen: Han kikker opp og blunker mot det skarpe lyset og prøver å skimte ansikter blant publikum på galleriet gjennom refleksene i glasset.
Så ser han den beroligende skikkelsen til faren, John Shipton, og meg. Vi hever knyttneven. Han strekker hendene mot glasset for liksom å berøre fingrene til kjæresten
Stella.

I Old Bailey fortalte et av de medisinsk sakkyndige vitnene, dr. Kate Humphrey, om Julians helsetilstand. Humphrey er klinisk nevropsykolog ved Imperial College i London: Julians intellektuelle kapasitet hadde gått fra «over middels», eller mer sannsynlig «veldig høyt»-området, til «betydelig under optimalt nivå», til at han nå slet med å oppfatte informasjon eller «presterer i det lave gjennomsnittet».

Dette er det FNs spesialrapportør om tortur, professor Nils Melzer, kaller «psykisk tortur». Det er resultat av en bøllelignende mobbing fra regjeringer og deres mediaekollaboratører. Noen av de medisinske bevisene er så sjokkerende at jeg ikke har tenkt å gjenta dem her. Det er nok å si at Assange er diagnostisert med autisme og Aspergers syndrom, og ifølge professor Michael Kopelman, en av verdens ledende nevropsykiatere, sliter han med selvmordstanker og vil sannsynligvis finne en måte å ta livet sitt på hvis han blir utlevert til USA.

ill: fabio magnascutti, se www.libex.eu
ill: fabio magnascutti, se www.libex.eu

Den medfødte styrken til en prinsippfast politisk fange

– USAs britiske aktor, James Lewis, brukte mestepart av kryssforhøret av professor Kopelman til å avfeie diagnoser om psykisk sykdom og ulike farer som «overdrivelser». Jeg har aldri opplevd et så primitivt syn på menneskelig svakhet og sårbarhet. Mitt eget syn er at hvis Assange blir satt fri, vil han sannsynligvis gjenopprette en betydelig del av livskraften sin. Han har en kjærlig partner, hengivne venner og allierte og den medfødte styrken til en prinsippfast politisk fange. Han har også en rå sans for humor.

Men alt dette synes langt borte akkurat nå. Samarbeidet mellom dommeren Vanessa Baraitser, som vi vet lite om, og påtalemyndigheten, som opptrer for Trump-regimet, har vært sjokkerende. Helt frem til rettsakens siste dager er forsvarets argumenter blitt rutinemessig avvist.

WikiLeaks har gitt oss et glimt av en voldelig stormakt som knuser seg vei gjennom det ene landet etter det andre – tenk på blodbadene i Irak, Afghanistan, Libya, Syria og Jemen.

Aktor Lewis er tidligere britisk elitesoldat (SAS) og for øyeblikket justitiarius på Falklandsøyene. Han får det stort sett som han vil, eksempelvis hele fire timer til å fornærme ekspertvitner, mens forsvarets tilmålte tid er kuttet ned til en halvtime. Jeg er ikke i tvil om at en jury ville frikjent Julian.

Den verdenskjente kinesiske kunstneren Ai Weiwei ble med oss ​​ opp på publikumsgalleriet en morgen. Han bemerket at i Kina ville dommeren allerede ha konkludert. Dette utløste en noe mørk, ironisk latter.

Mitt følge oppe på galleriet, den kloke skribenten og tidligere britiske ambassadøren Craig Murray, skrev:

«Jeg frykter at det over hele London vil gå mot tøffere tider for dem som hele livet har jobbet innenfor liberale, demokratiske institusjoner og som styres av klare regler. Det har vært klart for meg fra første dag at det er et narrespill som utfolder seg for øynene mine. Det er ikke det minste sjokkerende for meg at dommer Baraitser ikke synes at noe, utover de skriftlige åpningsargumentene, er av interesse. Jeg har gang på gang rapportert at hun i de tilfellene hun må fatte et vedtak, har brakt dem med seg ferdig skrevet, selv før hun har hørt forsvarernes argumenter. »

Jeg er overbevist om at den endelige dommen i denne saken ble fattet allerede før dommeren fikk høre argumentene som er blitt lagt frem.

Få rapporterer fra retten

– Den amerikanske regjeringens plan har vært å gi minst mulig informasjonen. Vi har opplevd ekstreme restriksjoner når det gjelder så vel fysisk adgang som videotilgang. Samarbeidende etablerte medier har sørget for at det er veldig få som har fått vite hva som skjer. Nesten ingen rapporterer fra rettssaken.

Hederlige unntak er Craig Murrays personlige blogg, Joe Laurias direkterapportering på Consortium News og World Socialist Web Site. Den amerikanske journalisten Kevin Gosztolas blogg, og Shadowproof, som hovedsakelig er egenfinansiert, har rapportert mer fra rettssaken enn en samlet amerikansk presse og TV, inkludert CNN.

Fraværet av seriøs, ordinær dekning av rettssaken er i beste fall selvskadende.
Journalister bør spørre seg: Hvem er neste offer?

I Australia, Assanges hjemland, følger «mediedekningen» en kjent oppskrift – styrt fra utlandet. Sydney Morning Heralds London-korrespondent, Latika Bourke, skrev dette: «Retten fikk høre at Assange ble deprimert i løpet av de syv årene han tilbrakte i den ecuadorianske ambassaden, der han søkte politisk asyl for ikke å bli utlevert til Sverige for å svare på anklager om voldtekt og seksuelle overgrep.»

Men det har aldri funnet sted noen voldtekter eller seksuelle overgrep i Sverige, slik Latika Bourke insinuerer! Hun er imidlertid ikke alene om å komme med slike lettvinte løgner.

Hvem er neste offer?

Hvis Assange-rettssaken er dette århundrets politiske rettssak, slik jeg mener den er, vil utfallet ikke bare bli skjebnesvangert for en journalist som kun har gjort det han skal, det vil true grunnprinsippene for fri journalistikk og ytringsfrihet. Fraværet av seriøs, ordinær dekning av rettssaken er i beste fall selvskadende. Journalister bør spørre seg: Hvem er neste offer?

For en skam! For ti år siden utnyttet avisen The Guardian Assanges publiseringer, profiterte på WikiLeaks offentliggjøringer og inngikk en lukrativ Hollywood-avtale, for så å vende seg mot ham med giftige angrep.

Gjennom hele Old Bailey-rettssaken har påtalemyndigheten sitert to navn: Guardians David Leigh, nå pensjonert  redaktør, og Luke Harding, avisens Russland-korrespondent og forfatter av et oppdiktet Guardian-skup som hevdet at Trumps valgkampleder (i 2016) Paul Manafort og en gruppe russere besøkte Assange i den ecuadorianske ambassaden. Dette skjedde aldri, men flere år senere har Guardian ennå ikke beklaget det. Harding og Leighs bok om Assange, WikiLeaks: Inside Julian Assange’s War on Secrecy, ble skrevet bak hovedpersonens rygg. Denne boken var kilden som avslørte et hemmelig passord til en WikiLeaks-datafil som Assange hadde betrodd Leigh da de arbeidet i partnerskap. Det utrolige som skjedde senere, er at Assange ble beskyldt for uansvarlig lekkasje. Hvorfor forsvaret ikke har innkalt dette paret, er vanskelig å forstå.

[I Norge har fagbladet Journalisten i november i år publisert en artikkel som ukommentert gjentar denne løgnen om Julians «uansvarlighet» i et intervju med advokat Floyd Adams, red.anm.]

Assange sa ikke noe slikt

I sin bok forteller Leigh og Harding at Julian under en middag skal ha sagt at han ikke brydde seg om hvorvidt informantene han avslørte, kom til skade. Men verken Harding eller Leigh var til stede på middagen. John Goetz, selv gravejournalist i Der Spiegel, som derimot deltok på middagen, har vitnet om at Assange ikke sa noe slikt. Utrolig nok hindret dommer Baraitser at Goetz fikk fortalt dette i retten.

Jeg er overbevist om at den endelige dommen i denne saken ble fattet allerede før
dommeren fikk høre argumentene som er blitt lagt frem.

Forsvaret har imidlertid lyktes i å vise at Assange forsøkte å beskytte og redigere bort navn i filene som ble offentliggjort av WikiLeaks, men også at ingen er skadet på grunn av lekkasjene. Den kjente varsleren Daniel Ellsberg sa at Assange personlig hadde redigert 15 000 filer. Den anerkjente New Zealand-journalisten Nicky Hager, som samarbeidet med Assange om krigslekkasjene i Afghanistan og Irak, beskrev hvordan Assange tok «ekstraordinære forholdsregler med å redigere navn på informanter».

Ondskapens banalitet

– Hva vil konsekvensene av dommen i denne rettssaken være for journalistikken generelt – er det et varsel om ting som kommer?
– Assange-effekten kan allerede merkes over hele verden. Hvis det er noe regimet i Washington ikke liker, blir gravejournalister rettsforfulgt og truet med USAs spionasjelov av 1917. Det spiller ingen rolle hvor du har gjort dette. Og de tar verken hensyn til din nasjonalitet eller din suverenitet. Storbritannia har effektivt overlatt sin rettshåndhevelse til Trumps korrupte justisdepartement.
Ser man til Australia trues overtredere med en kafkask National Security Information Act.
Australian Broadcasting Corporation er blitt raidet av politiet, og journalisters datamaskiner er konfiskert. Regjeringen har gitt stor makt til etterretningstjenesten, noe som har gjort journalistikk nesten umulig. Den australske statsministeren Scott Morrison sier at Assange må ta sin straff. Hvor lidenskapelig avskyelig denne uttalelsen er, overgås bare av banaliteten i den.
«Ondskap», skrev Amos Elon i introduksjonen til Hannah Arendts bok Eichmann i Jerusalem, «kommer av manglende evne til å tenke. Ondskap trosser tanken, for så snart tanken prøver å engasjere seg i ondskap og undersøke premissene for den og prinsippene den stammer fra, frustreres den fordi den ikke finner noe der. Dette kaller Arendt for ‘ondskapens banalitet’.»

Wikiliks moralske dimensjon

– Du har fulgt historien om WikiLeaks nøye i ti år. Har øyenvitne-opplevelsen endret din forståelse av hva som står på spill med denne rettssaken mot Assange?

– Jeg har lenge vært kritisk til journalistikk som bare er et ekko av uforsvarlig makt, og vært en forkjemper for fyrtårnene blant oss. For meg var WikiLeaks en spennende nykommer. Jeg beundret måten Assange betraktet leserne på: respektfullt og alltid klar til å dele sine funn med «mainstream»-media, men ikke til å bli en del av deres tette nettverk. Dette – og ren sjalusi – gjorde ham til en fiende av de overbetalte og underbegavede mediefolkene, usikre som de var der de lot som om de var uavhengige og upartiske.

Jeg beundret den moralske dimensjonen ved WikiLeaks. Assange blir sjelden spurt om dette, men det er tydelig at kilden til hans enorme energi kommer fra en sterk moralsk overbevisning om at regjeringer og andre mektige interesser ikke skal få operere i lukkede rom. Han er demokrat. Han forklarte dette i et av de første intervjuene jeg gjorde med ham hjemme hos meg i 2010.

Det som står på spill for oss andre, har gjort det lenge: friheten til å kunne stille autoriteter til ansvar, friheten til å utfordre, til å peke på hykleri og til å protestere. Forskjellen i dag er at verdens eneste supermakt, USA, aldri har vært så usikker på sin stadig voksende autoritet som den er i dag. Som en svimmel forbryter sender den oss stadig nærmere en verdenskrig hvis vi tillater det. Lite av denne trusselen gjenspeiles i dagens medier.

WikiLeaks, derimot, har gitt oss et glimt av en voldelig stormakt som knuser seg vei gjennom det ene landet etter det andre – tenk på blodbadene i Irak, Afghanistan, Libya, Syria og Jemen. Tenk på 37 millioner fordrevne og 12 millioner drepte: menn, kvinner og barn i «krigen mot terror» – det meste bak en bedragersk fasade.

Julian Assange er en trussel mot disse gjentatte grusomhetene – det er derfor han blir forfulgt, det er derfor en domstol er gjort til et undertrykkingsinstrument, det er derfor Assange burde være vår kollektive samvittighet, og det er derfor vi alle bør bli trusler.

- egenannonse -

Siste kommentarer:

Annonsørinnhold

LÅN:

Bør du benytte en lånemegler når du skal søke lån uten sikkerhet?

Å innhente mange tilbud er viktig når du skal sammenligne betingelser, og dermed finne frem til den billigste løsningen.
ØKONOMI:

Refinansiering kan gi deg bedre økonomi

Sliter du med høye utgifter på forbrukslån, kredittkort og avbetalingskjøp? I så fall er du én av mange.

Siste artikler

Varsling / Regjeringen styrket ikke varslervernetRegjeringen fulgte ikke opp varslingsutvalgets forslag, verken om eget varslerombud eller egen varslingsnemnd.
Økonomi / Nordisk Socialisme – På vej mod en demokratisk økonomi (av Pelle Dragsted)Dragsted har en række forslag til hvordan lønmodtagere kan få en større del af «samfundskagen» – f.eks. ved at lukke dem ind i virksomhedernes direktionslokaler.
Fns sikkerhetsrÅd / Official Secrets (av Gavin Hood)Katharine Gun lekket informasjon om NSAs forespørsel til den britiske etterretningstjenesten GCHQ om å spionere på medlemmer av FNs sikkerhetsråd i forbindelse med den planlagte invasjonen av Irak.
3 bØger om Økologi / De Gule Veste har ordet, … (av Mads Christoffersen, …)Fra de Gule vester kom nye former for organisering innen produktions-, bolig- og forbrugsfunktioner. Og med «Degrowth», startende det med helt enkle aktioner som beskyttelse af vand, luft og jord. Og hvad med det lokale?
Samfunn / Colapso (av Carlos Taibo)Mye peker på at et definitivt sammenbrudd nærmer seg. For mange mennesker er kollapsen allerede et faktum.
Radikal chic / Postcapitalist Desire: The Final Lectures (av Mark Fisher (red.) introduksjon ved Matt Colquhoun)Skal venstresiden noen gang bli dominerende igjen, må den ifølge Mark Fisher omfavne begjærene som har vokst frem under kapitalismen, ikke bare avfeie dem. Venstresiden bør dyrke teknologi, automatisering, redusert arbeidsdag og populære estetiske uttrykk som mote.
Klima / 70/30 (av Phie Amb)Åbningsfilmen på Copenhagen DOX: de unge påvirkede politikkens klimavalg, men Ida Auken er filmens vigtigste omdrejningspunkt.
Thailand / Fighting for Virtue. Justice and Politics in Thailand (av Duncan McCargo)En magtfuld elite i Thailand – Myanmars naboland – har det seneste årti forsøgt at løse landets politiske problemer med domstolene, hvilket blot har forværret situationen. I en ny bog advarer Duncan McCargo mod «retsliggørelse».
Essay / Jeg var helt ute av verdenForfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.
Prio / Når man i stillhet vil disiplinere forskningenMange som reiser spørsmål om legitimiteten til USAs kriger, synes å bli presset ut fra forsknings- og mediainstitusjoner. Et eksempel er her Institutt for fredsforskning (PRIO), som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig – som neppe har tilhørt atomvåpnenes nære venner.
Spania / Er Spania en terrorstat?Landet får skarp kritikk internasjonalt for politiets og sivilgardens utstrakte bruk av tortur som aldri straffeforfølges. Regimeopprørere fengsles for bagateller. Europeiske anklager og innvendinger ignoreres.
Covid-19 / Vaksinetvang i skyggen av koronakrisen (av Trond Skaftnesmo)Fra offentlig hold ytres det ingen reell skepsis til koronavaksinen – man anbefaler vaksinering, og folket er positive til vaksinen. Men er omfavnelsen av vaksinen basert på en informert beslutning eller et blindt håp om en normal hverdag?
Militært / De militære sjefene ville utslette Sovjet og Kina, men Kennedy sto i veienVi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig?
Bjørneboe / HjemlengselJens Bjørneboes eldste datter reflekterer i dette essayet over en mindre kjent psykologisk side ved sin far.
Y-blokka / Arrestert og satt på glattcelle for Y-blokkaFem demonstranter ble ført vekk i går, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat. Samtidig havnet Y-interiøret i containere.
Tangen / En tilgitt, lutret og salvet korguttFinansnæringen tar kontroll over norsk offentlighet.
Miljø / Planet of The Humans (av Jeff Gibbs)For mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.
Mike davis / Pandemien vil skape en ny verdensordenIfølge aktivisten og historikeren Mike Davis ligger det i ville reservoarer, som blant flaggermus, opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.
Samhold / Newtopia (av Audun Amundsen)Forventningen om et paradis fritt for moderne framskritt ble til fortellingen om det motsatte, men mest av alt handler Newtopia om to svært ulike menn som støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.
Anoreksi / Selvportrett (av Margreth Olin, …)Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.