Årene som endret verden

To nye bøker markerer at det er 90 år siden første verdenskrig tok slutt. Dette er viktig lesestoff om man vil forstå utviklingen av den moderne verden.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[skyttergraver] Tannenberg, Passchendaele, Gallipoli, Verdun og Somme. Stedsnavnene sier oss ikke så mye i dag, men for 90 år siden var det her – i Den store krigens store slag – at det 20. århundre ble formet.

Som Norman Stone skriver i Første verdenskrig. En kort historie: «I løpet av fire år gikk verden fra 1870 til 1940». Om ikke ti millioner døde fremdeles rettferdiggjør noen minutters refleksjon, gjør i det minste denne fortettede historiske utviklingen det.

Begynnelsen på et århundre

Et talende eksempel: I begynnelsen av november 1918 gikk krigen mot slutten. I en sykehusseng i Pasewalk lå Adolf Hitler, øyeskadet etter et gassangrep på vestfronten og var rystet over det han betraktet som jødenes og kommunistenes svik mot Tyskland. Han tenkte: «Jo mer jeg forsøkte å få klarhet i det forferdelige som skjedde, desto mer brant skammen og forbitrelsen i ansiktet. Hva var vel smerten i øynene mine mot denne fortvilelsen?»

Hitler vendte fortvilelse til raseri og bestemte seg der og da, som Nicolas Best skriver i Den største dagen, for å gå inn i politikken, noe som fikk katastrofale følger et par tiår senere.

Det var imidlertid ikke bare nazismen som oppsto som et resultat av krigen. Det gjorde også de to andre store politiske strømningene på 1900-tallet. USA, ledet av president Woodrow Wilson, tok føringen i et slags liberalt korstog, mens det i 1917 hadde lyktes Vladimir Lenin og hans bolsjeviker å fravriste Tsaren makten i Russland.

I så måte viste krigsavslutningen seg å bli like avgjørende for ettertiden som krigserklæringen. Under forhandlingene i Brest-Litovsk om fred på østfronten, var bolsjevikene representert fra Russisk side, og de aksepterte under diktat en ordning i Sentral-Europa som først ble fullstendig reversert med Hitler-Stalin-pakten i 1939, for så å gjenoppstå – grovt sett, men med langt mindre tysk innflytelse – etter Sovjetunionens sammenbrudd.

Selve Brest-Litkovsk-avtalen ble imidlertid ugyldiggjort allerede under de enda mer skjebnesvangre forhandlingene om våpenstillstand i Compiègne-skogen nord for Paris natten mellom 8. og 11. november 1918 og da Versailles-traktaten ble underskrevet den 28. juni 1919.

De strenge sanksjonene mot Tyskland spilte rett inn i hendene på en nasjonalistisk militarisme som i løpet av noen år skulle komme på offensiven igjen – full av hevnlyst og selvrettferdig harme.

Best viser hvordan kun et fåtall innså hvor farlig freden skulle bli. Blant dem var amerikanernes øverstkommanderende John Pershing, som ikke forstod hvorfor man burde stoppe framrykningen på et tidspunkt da den tyske hæren var i oppløsning. Han mente at kun et grundig slått Tyskland ville la være å prøve seg på nytt, mens britenes statsminister Lloyd George i et framsynt øyeblikk sa: «Hvis vi slutter fred nå, vil tyskerne si om tjue år det Kartago sa om den første puniske krigen, nemlig at de hadde begått den feilen og den feilen, og at de med bedre forberedelser og organisering ville kunne vinne neste gang.»

Urkatastrofen

Slik, og også via en dysfunksjonell Weimar-

republikk som var resultatet av de politiske tumultene i kjølvannet av fredsslutningen, går det en linje fra den første til den andre verdenskrigen. Det er derfor historikere snakker om første verdenskrig som den europeiske urkatastrofen.

Men hva var det egentlig som satte det hele i gang? Gavrilo Princip holdt den rykende pistolen i hånden da han drepte den østerriksk-ungarske tronarvingen Franz Ferdinand i Sarajevo den 28. juni 1914, men som attentatmannen selv sa da han noen år senere ble spurt av en fengselspsykiater om han beklaget å ha satt i gang en verdenskrig: «Om jeg ikke jeg hadde gjort det, ville tyskerne bare funnet en annen unnskyldning.»

Det er sant nok, og historikerne drøfter fremdeles hva de egentlige årsakene var. At det eksisterte enorme spenninger i Europa i 1914 er de fleste enige om. Den sure tonen mellom Tyskland og erkefienden Frankrike, alliansesystemet med Trippelententen, den Serbisk-Russiske forsvarspakten og det tette forholdet mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn, russernes avhengighet av handel gjennom Bosporos og urolighetene på Balkan, samt sammenbruddet i Det ottomanske riket, gjorde situasjonen brennbar.

Ifølge Stone var det likevel en rekke idiotiske beslutninger som brakte Europa til avgrunnens rand. Med forfatterens egne ord: «Man kan av og til lure på om de som startet alt sammen i 1914, i det hele tatt hadde oversikt over noen ting.»

Verst var kanskje tyskernes flåteoppbygging. Den truet britene og skulle gi Tyskland et imperium, men viste seg fullstendig meningsløs. Skipene kom i kamp bare en gang under krigen, og istedenfor holdt matrosene i fyrstikkene som antente den tyske revolusjonen og gjorde slutt på keiserdømmet i 1918.

Stone peker også på imperialistisk rivalisering og et pågående våpenkappløp som ingen hadde oversikt over og alle følte seg truet av. Tyskland hadde et forsprang, men den militære infrastrukturen – særlig de strategisk viktige jernbanelinjene – var under rask utbygging også i Russland. Det gjaldt å slå til raskt, og det var hovedgrunnen til at krigen kom da den kom.

En særegen krig

Våpenutviklingen var også grunnen til at kampene ble så brutale. Man hadde kommet dit at det var mulig å blåse enorm kraft ut av kanonløpene. Samtidig var kanonene sørgelig immobile. Dermed ble den første verdenskrigen, særlig på vestfronten, preget av enorme tap, uten at man oppnådde særlig mer enn å erobre noen få kilometer med opprevet og sønderbombet mark. Det berømte slaget ved Verdun, som ble innledet da tyskerne angrep franske styrker 21. februar 1916, endte for eksempel med 300 000 døde på hver side, og kun marginale endringer i frontlinjen.

Stone forklarer hvordan generalene på begge sider oppviste en fantastisk evne til ikke å lære av sine egne feil. Aller mest ødeleggende var det stadige overmotet til lederne i felt. De stoppet ikke i tide, men presset på etter de innledende seirene for rakst å vinne noen meter til. Konsekvensene var som oftest at forsyningslinjene ble for lange og de utslitte framrykkende styrkene før eller siden møtte på uthvilte soldater på motsatt side, som i all hast ble fraktet med tog, eller til og med London-busser, til krigsskueplassen.

Ved siden av artilleriet, som omskapte jorden til et hav av gjørme og blod, ble slike reservestyrker gang på gang avgjørende for slagenes gang. Krigen ble på sin side avgjørende for historiens gang, og det er derfor Tannenberg, Passchendaele, Gallipoli, Verdun og Somme er viktige i dag. Om man vil forstå de mange katastrofene som rammet Europa på 1900-tallet, må man begynne med første verdenskrig.

---
DEL