Å komme hit til Clermont-Ferrand ved foten av Aurvegne – etter en eksotisk togreise fra kriserammede Paris – og puste inn klar, kjølig fjelluft, hilse på usnobbete og vennlige innbyggere, og ikke minst oppleve en infrastruktur som er ideelt tilrettelagt for de mangfoldige evenementene, er som å komme til en annen verden. Stedet, som har rundt 140 000 innbyggere, favner blant annet to sammenslåtte middelaldersentra, Clermont og Montferrand, og har en historie som går helt tilbake til tiden før Julius Cæsar. Tvillingbyene, som omkranses av vulkaner, ble slått sammen en gang på 1700-tallet, og utgjør en perfekt ramme rundt en unik og usedvanlig fargerik festival. Byen er, foruten festivalen, mest kjent for å være hovedsete for Michelin-konsernet, og åsted for tegneseriene om Asterix og Obelix.
Stor variasjonsbredde. Årets festival mønstret i alt 23 ulike kategorier kortfilm, med den internasjonale og den nasjonale klassen som de største og mest severdige. I tillegg kom klasser med eksperimentell film, musikk, animasjon, mat og en «tributtkategori» der klassisk polsk kortfilm, med utspring i filmskolen i Łódz, fikk boltre seg i fri og livskraftig dressur.
Fra det mangfoldige festivalprogrammet har jeg valgt ut fire kortfilmer: to stykker med ren skandinavisk tilhørighet, et fransk-finsk samarbeidsprosjekt og et unikt fransk animasjons-bidrag. Samtlige filmer inneholder mye humor, i form av satire og/eller stilisert iscenesettelse, men det finnes også noen mørkere undertoner og dystrere budskap i flere av de omtalte filmene. Utvalget er subjektivt, men alle har de utmerket seg på forskjellige vis. Til sammen gjenspeiler de det mangfoldige, flerkulturelle og hybride uttrykket som jeg mener er så typisk for denne festivalen.
Hybride uttrykksformer. Et frodig og voksende finsk filmmiljø er representert med to filmer i hovedprogrammet på festivalen. Det er to svært ulike bidrag: en kortdokumentar under det internasjonale programmet, og en lengre fiksjonsfilm – et finsk-fransk samarbeid innenfor den nasjonale kategorien. I begge tilfellene har handlingen og koloritten noe umiskjennelig finsk over seg, en humoristisk snert, riktignok med helt ulik betoning. På linje med hovedinntrykket fra festivalprogrammet for øvrig spiller dessuten sistnevnte film på nettopp de enestående mulighetene et flerkulturelt og hybrid uttrykk representerer.
Politisk slapstick-dokumentar. I den hylende morsomme dokumentaren Puheenvuoro er vi vitne til en slapstick-aktig maraton, med form som en polsk riksdag av et kommunestyremøte. Den 7. november 2016 kommer byrådet i den finske byen Tampere sammen for å diskutere opprettelsen av det nye trikketilbudet. Denne debatten viser seg å vare i bortimot et halvt døgn, tilsynelatende uten at de kommer frem til noen slags enighet. Ni minutter tettpakket, autentisk commedia dell’arte fra den finske utkanten makter med sitt stilsikre grep det mange forsvarere av grasrotdemokratiet ikke klarer, nemlig å lede populismen tilbake til sin urkilde: det skandinaviske folkedemokratiet.
Se Puheenvuoro her:
Fransk retro-nostalgi. I det fransk-finske samarbeidsprosjektet Kajaani får vi se et 21 minutters campy familieepos fra den finske landsbygda, med et stødig, fransk regigrep og klare kaurismäki-referanser, og ikke minst: galgenhumor. I sentrum for handlingen står Juho, som etter å ha tilbrakt mesteparten av voksenlivet i Frankrike vender tilbake til hjemtraktene for å ta farvel med sin gale, space-nostalgiske kunstnerfar, som på sin side bare venter på å bli hentet tilbake til stjernene. Tanken på gjensynet med faren gir den PTSD-rammede Juho en smertefull, men også frigjørende, gjenopplevelse av barndommen, med livaktige glimt av aliens, fortæring av AA-batterier og gjeddefiske på et illevarslende voldelig nivå. En «nær karaoke»-opplevelse – der Kaurismäki klinger klart og tydelig med i kompet – dytter protagonisten tilbake til hverdagen, og gjensynet med barndomsgjedda bringer balanse i regnskapet, i en herlig vri helt på fallrepet.
Animasjon ruler. De mange avanserte og varierte animasjonsfilmene var noe av det som imponerte mest under disse elleve dagene. I den unike animasjonsfilmen Negative Space, eller «min pappa lærte meg hvordan kofferten skal pakkes» – hvis poster også pryder omslaget på hovedprogrammet for festivalen – gis en mesteroppvisning i effektiv visuell kommunikasjon. Filmen, som kun er seks minutter lang, tar sitt utgangspunkt i noe så prosaisk som å pakke en koffert. Det viser seg snart at kofferten er en metafor for forholdet mellom far og sønn, og at denne metaforen skal utvides til å omfatte et møte med de «siste ting» – i form av farens begravelse. En oppvisning i elegant, state of the art fransk filmanimasjon, med stor appell også til det brede publikum.
I svenske Skuggdjur får vi servert en ganske grim beskrivelse av borgerskapets diskré sjarm, i form av en stilisert, og til dels absurd, festopplevelse, først og fremst sett fra barnets perspektiv.
Svensk folkhemsskrekk. I svenske Skuggdjur får vi servert en ganske grim beskrivelse av borgerskapets diskré sjarm, i form av en stilisert, og til dels absurd, festopplevelse, først og fremst sett fra barnets perspektiv. Alle i selskapet prøver å tilpasse seg de usynlige, men likevel strenge rammene som vertinnen desperat prøver å opprettholde. Men de stadig mer outrerte forsøkene på å dekke over elefanten i rommet ender til slutt med voldelig utfall mot den som dekker til på den minst overbevisende måten. Barnet – for øvrig en herlig rolle, spilt av Ayla Turin – ser ut til å være den eneste som sanser skyggene, selv når de helt truer med å ta over. Filmens festdeltakere, som i det sivile liv visstnok driver et profesjonelt ballettensemble, tilfører filmen et særskilt underliggjørende inntrykk gjennom en utstudert koreografi, en eksotisk touch av noe arketypisk – dekadent og autoritært.
Publikum fikk møte en lang rekke andre animatører og aktører bak flere av festivalfilmene, og de fikk også møte både produsent og manusforfatter/regissør bak dette fullendte verket, som med sin gjennomførte utforming var et av de desiderte høydepunktene i det mangfoldige og fargerike festivalrepertoaret.
