Arbeidsgiverne er problemet

Det vil ikke være arbeidsinnvandrere fra nye EU-land som skaper problemet når EØS utvides 1. mai. Problemet er de arbeidsgiverne som vil utnytte situasjonen til å presse lønns- og arbeidsvilkår ned på et uanstendig nivå.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

1. mai utvides EU med ti nye medlemsland. Samme utvidelse skjer i EØS. Det betyr at EUs frie flyt av arbeidskraft skal gjelde mellom Norge og de nye medlemsstatene. Dette har skapt bekymring for at billigarbeidere fra Polen og Baltikum skal rive ned norske standarder i arbeidslivet.

I debatten om arbeidsinnvandringen er det viktig at vi ikke skyter på pianisten: Det er ikke arbeidsinnvandring og arbeidsinnvandrere fra nye EU-land som er problemet. Problemet er de arbeidsgiverne – norske og utenlandske – som er villig til å undergrave anstendige lønns- og arbeidsvilkår i norsk arbeidsliv ved å utnytte arbeidsinnvandrere som er villig til å jobbe for en brøkdel av norsk lønn.

Det er også viktig å ta som utgangspunkt at det alt i dag fins så kraftige innslag av lønnsdumping og andre former for sosial dumping i det norske arbeidslivet at tida er overmoden for kraftige mottiltak. Slike mottiltak ville vært nødvendig helt uavhengig av EØS-utvidelsen 1. mai 2004.

I mange bransjer har tariffbestemte lønns- og arbeidsvilkår vært undergravd lenge. Så langt tilbake som i 1995 vant et spansk firma anbudskampen om å pusse opp tre SAS-hotell. De ga arbeiderne sine ei betaling som kan ha vært så lav som 22 kroner timen. Beløpet er uvisst siden de ansatte hadde munnkurv og firmaet nekta å si noe.

Det er flest slike eksempler innen byggebransjen, i veitransporten, i hotell- og restaurantbransjen, innen rengjøring og i offshorevirksomheten.

Men virkningene kan spre seg også til andre deler av arbeidsmarkedet, for eksempel der hvor konkurranseutsetting og privatisering legger presset på arbeidstakerne når arbeidsgiverne må underby hverandre for å sikre seg kontraktene.

Mesteparten av lønnsdumpingen i Norge, og andre former for sosial dumping, har derfor ingen ting med arbeidsinnvandring å gjøre. Den utvikler seg på norsk grunn – og må bekjempes der uansett opphav.

Tre slags arbeidsinnvandring

Arbeidsinnvandringen kan ta tre former:enkeltpersoner kan reise til Norge for å søke arbeid; utenlandske selskap kan ta med seg sine egne ansatte til oppdrag i Norge (såkalt utstasjonering), og enkeltpersoner kan etablere seg som sjølstendige næringsdrivende i Norge.

I henhold til EU-retten faller den første gruppa inn under reglene for fri flyt av arbeidskraft, den andre under reglene for fri flyt av tjenester, og den tredje under reglene for etableringsrett.

For den første gruppa – de som reiser til Norge for å søke arbeid – kan det innføres overgangsordninger som gjør det mulig å ha kontroll med innvandringen. Slike ordninger kan vare i to til fem år.

Regjeringen gikk på mandag ut med et forslag til en slik overgangsordning: For å få arbeidstillatelse, må statsborgere fra de nye EØS-landene kunne vise fram arbeidskontrakt om heltidsarbeid til norske lønns og arbeidsvilkår og dokumentasjon på at de har egna bolig.

De nye arbeidstakerne og arbeidsgiverne deres skal kontrolleres – både for å sikre at lønns- og arbeidsvilkåra overholdes, og for å hindre at norske velferdsordninger misbrukes.

Men slike overgangsordninger er ikke det essensielle. Økt innvandring fra øst er bare problematisk hvis norsk arbeidsliv ligger åpent for svart arbeid og andre former for sosial dumping.

Det viktigste mottiltaket er å hindre enhver liberalisering av reglene for midlertidig ansettelse og innleie av arbeidstakere. I tillegg må tariffavtaler allmenngjøres der hvor det er størst fare for lønnsdumping.

Allmenngjøring av tariffer

For at LO skulle godta EØS-avtalen, ble det for ti år sia vedtatt en lov som gjør det mulig å «allmenngjøre tariffavtaler.» Det betyr konkret at ei offentlig oppnevnt tariffnemnd kan vedta at reglene i en bestemt tariffavtale også skal gjelde for arbeidstakere og arbeidsgivere som står utafor avtalen.

Nå hjelper det ikke å allmenngjøre tariffavtaler dersom kontrollen ikke er god nok. Lovverket må forbedres i to retninger: offentlig kontroll med lønns- og arbeidsvilkår må styrkes, og tillitsvalgte må få rett til fullt innsyn i lønns- og arbeidsvilkår på arbeidsplasser og i selskap uten tariffavtale og uten organiserte arbeidstakere.

Men kontroll og innsyn er ikke nok. Brudd på norske standarder må føre til ei straff som monner, og fagforeninger må få utvida rett til å aksjonere mot useriøse arbeidsgivere.

Behovet for kontroll og sanksjoner har vært stort lenge fordi bruk av anbud, underentrepriser og utkontraktering er blitt stadig mer vanlig. Det gjelder både privat og offentlig sektor. De som kan presse lønns- og arbeidsvilkåra nedover, kan lettere vinne oppdrag. Dermed er nedgangsspiralene i gang.

Firma fra EU-land har hatt samme rett som norske firma til å ta på seg slike oppdrag. Det skal nå gjelde også firma fra åtte land i Øst-Europa. Alt nå er organisert arbeidsinnvandring tett knytta til ulike former for kriminell virksomhet.

Byggebransje i uføre

I bygge- og anleggsbransjen har firma fra Øst-Europa hatt innpass i lengre tid. UDI har i mange år gitt arbeidstillatelse til grupper og spesialister – forutsatt at de ansatte fikk lønn svarende til norsk tarifflønn. (Utlendingsforskriften §2-2)

Problemet er at denne forutsetningen brytes altfor ofte. Ofte er virksomheten til slike firma tett knytta til svart arbeid, skatteunndragelser og andre brudd på avtaleverk og lovverk. Det er grundig kartlagt blant annet av bygningsarbeiderforeningen i Oslo

Det svenske bygningsarbeiderforbundet gjennomførte i fjor høst en stor kartlegging av situasjonen på byggeplasser og anlegg i Skåne. 408 arbeidsplasser ble undersøkt, og en oppdaga svart arbeida på 140 av dem – altså på mer en hver tredje. 382 utlendinger, de fleste polakker, jobba svart eller som sjølstendig næringsdrivende, til tross for at de gjorde samme arbeid som vanlige bygningsarbeidere. Timelønna var 30-50 kroner.

Mange av polakkene hadde skaffa seg jobben i Skåne gjennom mellommenn – og starta derfor jobben med gjeld til slike «arbeidsformidlere.» De bodde i uthus, kjellere og garasjer. Det ble avdekka over 40 slike formidlere av svart arbeid. Store svenske byggherrer dro nytte av denne virksomheten, blant dem matvarekjeden Lidl.

Den enkleste måten å vri seg unna alle standarder på, er å definere arbeidsinnvandrerne som sjølstendig næringsdrivende. Enhver EU-borger kan etablere seg og starte virksomhet i ethvert EU-land. Det kan naturligvis også borgere fra de nye EU-land gjøre fra 1. mai 2004.

I Danmark er det allerede registrert 10.000 enmannsfirmaer i bygge- og anleggsbransjen. Minst halvparten av dem er kontraktører som utfører samme arbeid som de ansatte.

Ukebrevet A4 til dansk LO melder at danske kontraktører ligger 30-40 kroner under gjennomsnittet for bygningsarbeidere. Øst-europeiske kontraktører arbeider for 40-50 kroner timen pluss et tillegg på 50 kroner til en mellommann som ordner kontakten til den danske entreprenøren.

Fra 1. mai vil antallet kontraktører fra Øst-Europa øke. Hvor mye, er umulig å forutse.

Når kontrollen lykkes

Ved SSAB i Luleå skulle det slovakiske selskapet Termostav mure en ovn og hadde med seg et hundretall slovakiske ovnsmurere. I april 2003 gikk SSAB og Termostav sammen om en tariffavtale som skulle sikre ovnsmurerne ei minstelønn på 137 kroner timen, med tillegg for skiftarbeid og overtid. I tillegg skulle de få en diettgodtgjørelse på 300 kroner dagen.

I virkeligheten fikk ovnsmurerne ei timelønn på mellom 13 og 18 kroner og en diettgodtgjørelse på 150 kroner dagen. De jobba dessuten bare om natta til tross for at avtalen forutsatte en toskiftsordning. Den lokale bygningsarbeiderforeningen klarte å avsløre dette grove bruddet på tariffavtalen – og de slovakiske ovnsmurerne fikk til slutt det de hadde krav på.

(dag seierstad) F:Dag SNy TidNy Tid 2004Ny Tid 6-04-sosial dumping.doc

---
DEL

Legg igjen et svar