Arbeiderstyrte bedrifter?

Foto: Wikipedia/Pere Duchesne
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Kan flere bedrifter eies og styres kollektivt av medarbeiderne selv? Patrick Wikowsky, som står bak dokumentarfilmen Can We Do It Ourselves?, foreslår dette. Filmen ble nylig vist med et påfølgende diskusjonspanel, samlet av Oslo Dokumentarkino. Panelet stilte seg positivt til ideen om arbeiderstyrte bedrifter som mer effektive og demokratiske. Men er det mulig sommervarmen gjør oss litt idealistiske og naive?

I denne svenske dokumentarfilmen forteller Noam Chomsky at arbeiderstyrte bedrifter hvor de ansatte selv eier aksjene, skaper et mer rettferdig og fritt samfunn. Filmen viser positive effektive eksempler på slike lønnsomme bedrifter i et fritt marked. Dog viser filmen et svensk historisk klipp med Olof Palme og hans parti som tilbakeholdne for ideen. Filmen viser også motargumenter i dag fra Janerik Larsson, tidligere leder i Svenskt Näringsliv, som er sterkt tvilende til slike «kommunistiske ideer». Han mener at om dette hadde vært effektivt, ville vi sett langt flere slike bedrifter.

Men hovedbudskapet er optimistisk. I paneldebatten etterpå forteller David Erdal at da han arvet familiens papirfabrikk Tullis Russell Papermakers i 1994, la han bedriften om til «et demokratisk arbeiderstyrt foretak». De ansatte trodde først noe lå under overtakelsen av aksjene, det tok derfor tre år å opparbeide tillit til denne nye organiseringsformen, som – ifølge Erdal – nærmest førte til en religiøs «frigjørende energi» i bedriften. Han minner om at det å dele er naturlig for oss, slik vi en gang var jegere og sankere, der «maten ble delt av gruppen, uten at man henfalt til nepotisme» (der venner fordeler seg imellom). Noen kunne være dårlige jegere, andre gode, men «hva som kvalifiserte til at alle delte maten, var at man hadde en munn». På internett kan man dessverre lese at selskapet senere gikk med tap og ble nedlagt i 2015, der nær 500 mistet jobben sin – ti år etter at Erdal trakk seg ut.

I Can We Do It Ourselves? spør man seg hvorfor man bare har politisk demokrati – og ikke økonomisk demokrati.

Et annet eksempel som ble nevnt av panelet, var Carl Zeiss, bedriften bak kvalitetsobjektivene for kameraer med merket Zeiss. Ernst Abbe – entreprenør, fysikkprofessor og Zeiss’ partner – etablerte etter sistnevntes død dette som en stiftelse i 1899. På internett kan man lese om detaljene: Da Abbe mente at alle medarbeiderne sto bak overskuddet, etablerte han et juridisk dokument for sosiale rettigheter og medbestemmelse, helse- og pensjonsforsikring, 8-timers dag – og at høyeste lønn kunne maksimalt være 12 ganger den laveste. Han hadde selv vokst opp med farens 16-timers arbeidsdager. Men fremfor at man ønsket en bedrift eid av arbeiderne med aksjer og utbytte, ble formålet å reinvestere overskuddet i selskapet samt å støtte samfunnet med fellesgoder – eksempelvis universitetet i Jena. Zeiss omsetter i dag for nærmere 60 milliarder kroner årlig.

Pariserkommunen

Øyner vi her en viss form for anarkisme, der kollektivene skal bestemme fremfor kapitalistene? Der man skyr sentral dirigering, kynisk kapitalmakt og hierarkiske strukturer? La meg bringe inn en interessant parallell, nemlig Pariskommunen:  I mars 1871 flyktet den franske regjeringen til Versailles, og Paris ble konstituert som en uavhengig kommune. Krisen som foranlediget dette, var en maktesløs regjering og de privilegerte klassers likegyldighet overfor nøden andre opplevde. Folk i Paris hadde ikke mer å tape, og våget å gjøre opprør. De etablerte en resolusjon som avskaffet regjering og forvaltning, ga folket selvbestemmelsesrett, erstattet strafferetten med en folkerett, og fjernet statlig skatt og gjeldsinnkreving. Paris ble spontant erklært som fri og uavhengig, de så for seg et kommende forbund av frie kommuner i Frankrike. Et kommuneråd på 80 personer forsøkte å bedre forholdene: «Enhver kommune i Frankrike skal være autonom, bestemme sitt budsjett, sette sin skatt, velge sine råd og representanter, organisere sin justis, politi, utdannelse og fordeling …»

Dette varte i 72 dager, før reaksjonen fra makteliten slo tilbake: Regjeringstropper massakrerte minst 25 000 mennesker i den såkalte bloduken i mai, og først nærmere ti år senere kunne en del av Paris’ flyktede sosialister vende tilbake.

Anarkisme? Russiske tenkere som Mikhail Bakunin og Pjotr Kropotkin, feiret Pariskommunen «som første forsøk på statsløse og sosialistiske samfunnsforbund.» Og Marx skriver i et brev mens dette pågår at maktens byråkratisk-militære maskineri skulle ikke her «føres fra en hånd til en annen, men heller knuses, som en virkelig folkerevolusjon på kontinentet». (Se Anarchismus, Schmetterling Verlag, 2008.) Marx ville avskaffe staten, denne voksende undertrykkende makten – aldri kommunene.

Økonomisk mulig?

Ikke ulikt Pariskommunen tilbyr lokale arbeiderstyrte kollektiver og kooperativer en liknende mulig selvforvaltning. I Can We Do It Ourselves? spør man seg hvorfor man bare har politisk demokrati – og ikke økonomisk demokrati. Det er således på tide å snu, arbeiderne skal selv kunne ta del og således «leie» inn kapital, fremfor at kapitalisten leier inn arbeidskraft.

Spørsmålet er om arbeiderstyrte og -eide bedrifter vil fungere. Det lyder flott, men det hviler på visse forutsetninger. Den største utfordringen er at verdens konkurransesamfunn i dag er grundig etablert som en ideologi. Verdens mange konsumenter krever å kjøpe billigst mulig for beste kvalitet – og vi har derfor et økonomisk kappløp mot avgrunnen der profitten blir mindre og mindre og til slutt resulterer i underskudd for bedrifter. Noe naivt kunne vi høre fra panelet at man kunne være fornøyd som liten bedrift, man inngikk bare samarbeid med alle de andre små. Ja, sett pragmatisk-anarkistisk lyder dette som musikk – men den reelle verden er full av store som utkonkurrerer de små.

La meg bringe inn en interessant parallell, nemlig Paris-kommunen.

Vel, i Argentina var faktisk mange arbeidere villig til å ta over fabrikker og bedrifter da eierne dro sin kos på grunn av dårlige tider for drøye 15 år siden. Mange organiserte kollektiver, og drev videre arbeidsplassene sine etter at kapitalistene forsvant.

Men en annen forutsetning er at arbeiderne er villig til å ta en risiko: Å bygge opp en bedrift eller organisasjon krever egenkapital. Hvor mange er villig til å satse penger frem i tid, for å ha brød på bordet og tak over hodet, eller ta opp lån for noe man brenner for? (Som for eksempel en avis.) Da må man kunne tåle å tape lånene eller sparepengene man har satt inn eller garantert for. Det kan bety at man mister hus og pensjon – selvfølgelig med mindre man tilhører klassen som har formue.

Og hvem satser langsiktig? I vårt rike vestlige samfunn beveger mange seg hvert tredje år fra bedrift til bedrift, til jobber som er mer spennende eller betaler seg bedre. Så hvor mange vil stå solidarisk med bedriften, ta ansvar når bedriften går dårlig og ta ut lavere lønninger for å spare kostnader? Og hvor mange vil risikere at lønnen bare tas fra bedriftens mulige overskudd – når det kommer dårligere tider?

Kapitalister bruker ofte makt  overfor arbeidere uten kapital. I likhet med byråkratisk statsmakt og nepotistiske nettverk som tar vare på sine egne. Enhver anarkist eller sosialist ser det. Derfor stilte muligens filmens regissør seg i Oslo noe undrende til at Palmes sosialdemokrater ikke gikk med på å fremme økonomiske demokratier. Men spør deg selv: Kan dette skyldes pareto-prinsippet, loven om de vitale få? Prinsippet som går ut på at resultatet, eller 80 prosent av utfallet, stammer fra 20 prosent av innsatsen – at verdiøkningen i en bedrift, stammer fra mindretallet? Så hvor mange yter etter evne, og hvor mange krever fra behov? Er man mer opptatt av rettigheter enn plikter?

Filmpanelet i Oslo nikket alle i sluttrunden til at økonomisk demokrati nok er et komplisert tema.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.