Arbeiderstyrte bedrifter?

Foto: Wikipedia/Pere Duchesne
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Kan flere bedrifter eies og styres kollektivt av medarbeiderne selv? Patrick Wikowsky, som står bak dokumentarfilmen Can We Do It Ourselves?, foreslår dette. Filmen ble nylig vist med et påfølgende diskusjonspanel, samlet av Oslo Dokumentarkino. Panelet stilte seg positivt til ideen om arbeiderstyrte bedrifter som mer effektive og demokratiske. Men er det mulig sommervarmen gjør oss litt idealistiske og naive?

I denne svenske dokumentarfilmen forteller Noam Chomsky at arbeiderstyrte bedrifter hvor de ansatte selv eier aksjene, skaper et mer rettferdig og fritt samfunn. Filmen viser positive effektive eksempler på slike lønnsomme bedrifter i et fritt marked. Dog viser filmen et svensk historisk klipp med Olof Palme og hans parti som tilbakeholdne for ideen. Filmen viser også motargumenter i dag fra Janerik Larsson, tidligere leder i Svenskt Näringsliv, som er sterkt tvilende til slike «kommunistiske ideer». Han mener at om dette hadde vært effektivt, ville vi sett langt flere slike bedrifter.

Men hovedbudskapet er optimistisk. I paneldebatten etterpå forteller David Erdal at da han arvet familiens papirfabrikk Tullis Russell Papermakers i 1994, la han bedriften om til «et demokratisk arbeiderstyrt foretak». De ansatte trodde først noe lå under overtakelsen av aksjene, det tok derfor tre år å opparbeide tillit til denne nye organiseringsformen, som – ifølge Erdal – nærmest førte til en religiøs «frigjørende energi» i bedriften. Han minner om at det å dele er naturlig for oss, slik vi en gang var jegere og sankere, der «maten ble delt av gruppen, uten at man henfalt til nepotisme» (der venner fordeler seg imellom). Noen kunne være dårlige jegere, andre gode, men «hva som kvalifiserte til at alle delte maten, var at man hadde en munn». På internett kan man dessverre lese at selskapet senere gikk med tap og ble nedlagt i 2015, der nær 500 mistet jobben sin – ti år etter at Erdal trakk seg ut.

I Can We Do It Ourselves? spør man seg hvorfor man bare har politisk demokrati – og ikke økonomisk demokrati.

Et annet eksempel som ble nevnt av panelet, var Carl Zeiss, bedriften bak kvalitetsobjektivene for kameraer med merket Zeiss. Ernst Abbe – entreprenør, fysikkprofessor og Zeiss’ partner – etablerte etter sistnevntes død dette som en stiftelse i 1899. På internett kan man lese om detaljene: Da Abbe mente at alle medarbeiderne sto bak overskuddet, etablerte han et juridisk dokument for sosiale rettigheter og medbestemmelse, helse- og pensjonsforsikring, 8-timers dag – og at høyeste lønn kunne maksimalt være 12 ganger den laveste. Han hadde selv vokst opp med farens 16-timers arbeidsdager. Men fremfor at man ønsket en bedrift eid av arbeiderne med aksjer og utbytte, ble formålet å reinvestere overskuddet i selskapet samt å støtte samfunnet med fellesgoder – eksempelvis universitetet i Jena. Zeiss omsetter i dag for nærmere 60 milliarder kroner årlig.

Pariserkommunen

Øyner vi her en viss form for anarkisme, der kollektivene skal bestemme fremfor kapitalistene? Der man skyr sentral dirigering, kynisk kapitalmakt og hierarkiske strukturer? La meg bringe inn en interessant parallell, nemlig Pariskommunen:  I mars 1871 flyktet den franske regjeringen til Versailles, og Paris ble konstituert som en uavhengig kommune. Krisen som foranlediget dette, var en maktesløs regjering og de privilegerte klassers likegyldighet overfor nøden andre opplevde. Folk i Paris hadde ikke mer å tape, og våget å gjøre opprør. De etablerte en resolusjon som avskaffet regjering og forvaltning, ga folket selvbestemmelsesrett, erstattet strafferetten med en folkerett, og fjernet statlig skatt og gjeldsinnkreving. Paris ble spontant erklært som fri og uavhengig, de så for seg et kommende forbund av frie kommuner i Frankrike. Et kommuneråd på 80 personer forsøkte å bedre forholdene: «Enhver kommune i Frankrike skal være autonom, bestemme sitt budsjett, sette sin skatt, velge sine råd og representanter, organisere sin justis, politi, utdannelse og fordeling …»

Dette varte i 72 dager, før reaksjonen fra makteliten slo tilbake: Regjeringstropper massakrerte minst 25 000 mennesker i den såkalte bloduken i mai, og først nærmere ti år senere kunne en del av Paris’ flyktede sosialister vende tilbake.

Anarkisme? Russiske tenkere som Mikhail Bakunin og Pjotr Kropotkin, feiret Pariskommunen «som første forsøk på statsløse og sosialistiske samfunnsforbund.» Og Marx skriver i et brev mens dette pågår at maktens byråkratisk-militære maskineri skulle ikke her «føres fra en hånd til en annen, men heller knuses, som en virkelig folkerevolusjon på kontinentet». (Se Anarchismus, Schmetterling Verlag, 2008.) Marx ville avskaffe staten, denne voksende undertrykkende makten – aldri kommunene.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here