Arbeiderpartiets dilemma

Skal Arbeiderpartiet gjenreise og tydeliggjøre sin sosialdemokratiske identitet ved å vende seg mot venstre. Eller skal partiet søke maksimal uttelling for den makten de engang er tildelt, og vende seg mot høyre?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Valgnatten 10. september i fjor var Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland raskt ute med å slå fast årsaken til partiets problemer – og løsningen på dem: Partiet hadde sviktet sin viktigste rolle, nemlig å stå som forsvarere av de svakeste i samfunnet; Fattigdomsproblemer og utstøting var ikke tatt på alvor. Partiet hadde gått for langt mot høyre, og måtte endre kursen.

I Jaglands bok «Vår sårbare verden», som utkom torsdag for en uke siden, utbroderer han og følger opp tankene fra valgnatten. Der gjentar han det han har sagt siden 10. september, nemlig at Arbeiderpartiet må «gjenreises på sosialdemokratisk grunnlag – preget av vilje til styring». Jagland peker på «fem ubalanser» her hjemme i Norge som Ap må ta fatt i; ubalansen mellom fattig og rik, mellom distriktene og byene, mellom de som har egen bolig og de som ikke har, mellom de som har arbeid og de som skyves ut, og endelig ubalansen i pensjonssystemet som gjør at det ikke finnes noen naturlig sammenheng mellom hva man betaler inn til Folketrygden og hva man får igjen.

Endelig mener Jagland at de omdiskuterte båndene til LO snarer må bli tettere enn løsere. Dette grunngir han på flere måter. For det første fordi Aps historiske rolle ligger i å være en slags brobygger mellom arbeid og kapital i det sosialdemokratiske kompromiss. For det andre fordi partiet må gjenreises på sosialdemokratisk grunnlag, og således ha nær kontakt med fagbevegelsen. Og for det tredje fordi vi i dag, ifølge Jagland, er på vei inn i et nytt stadium i kapitalismens utvikling: Ap-lederen viser til at den første fasen var preget av borgerskapets framvekst og frigjøring fra adelen, med tilhørende framvekst av liberale ideer, en fase som ble fulgt av at arbeiderkollektivene fikk sterk innflytelse over samfunnsutviklingen med velfungerende velferdsstater som resultat. Den tredje fasen, dagens, er ifølge Ap-lederen preget av at arbeiderkollektivene brytes opp. Dette mener Jagland vil måtte bli avløst av en fjerde fase der kollektivene igjen tar styring over samfunnsutviklingen.

Jagland leverer også et klart og velformulert forsvar for at staten skal spille en aktiv rolle som investor og eier i norsk næringsliv, og således klare argumenter mot nedsalg i statseide bedrifter. Ett argument fra Jaglands side er at Norge mangler sterke eiere som kan sørge for å holde store norske bedrifter på norske hender, og han viser til salget av Kredittkassen og til det faktum at Kværners styre måtte krype for en russer som, på grunn av sin fortid som ungkommunistleder, hadde fått kloa i ett av Russlands største selskaper. Men Jagland mener også at det statlige eierskapet, i de bedriftene som staten i dag eier, men enda mer i de som skal skapes framover, handler om mer enn å holde bedriftene på norske hender. Han mener at det nye sosialdemokratiske kompromisset som må inngås i kapitalismens fjerde fase må preges av en totalt integrert økonomi hvor alle arbeidslivets parter, og staten, må være involvert.

Sett fra venstre er det hele svært fornuftig tankegods. Men nederst på en side i boka har jeg notert stikkordene «Hvorfor nå?». Hvorfor nå – etter nedsalget av Telenor og andre statsbedrifter? Hvorfor nå – etter at selv partier som i dag sitter i regjering med Høyre har fått framstå som mer fattigdomsorienterte og distriktsorienterte enn Arbeiderpartiet? Thorbjørn Jagland har sittet sentralt i Ap i et par tiår. Han har ledet partiet omlag halvparten av denne tiden. Hvorfor skal kursen legges mot venstre nå – om det ikke henger sammen med 1) Aps elendige valgresultat eller 2) den interne maktkampen i Ap eller 3) en kombinasjon av de to. Og da blir man lett usikker på om det er de tomme tønnene rom romler. Da trenger man ikke engang være konspiratorisk for å peke på den generelle oppfatningen om at det finnes tre nettverk i Ap: Jagland, Stoltenbergs og Trond Giskes. Jaglands tanker framstår om ikke annet en søknad om Giskes støtte i lederstriden, og om fornyet støtte fra LO og fra gamlegutta i Ap.

Men vi kan velge å ta Ap-lederen på ordet, for det er ingen umulig tanke at Jagland har tatt inn over seg at et høyredreid Arbeiderparti over tid må regne med å være et mellomstort parti blant mange andre. I prosentvis oppslutning var det i fjor bare 3,1 prosentpoeng som skilte Høyre og Ap. De siste fire årene har både Høyre og Frp passert Ap på meningsmålingene. Mye peker i øyeblikket i retning av at Norge er i ferd med å få rundt fem partier (SV, Ap, KrF, Høyre og Frp) med en oppslutning som ikke varierer mye mer enn ti prosentpoeng. Ved sist valg var det 11,9 prosentpoeng som skilte det minste av de fem, KrF, fra det største; Ap. Dersom Senterpartiet igjen reiser kjerringa, kan vi fort få et bilde der det er seks partier som hver har en oppslutning i området drøye 10 til drøye 20 prosent. I et slikt bilde vil LO-leder Gerd-Liv Vallas ønskedrøm om et Ap/SV/Sp-samarbeid være urealistisk, eller i det minste ustabilt. Forutsetningen for at alliansen skal få flertall, vil være at alle de tre partiene oppnår en maksimal uttelling samtidig.

Dette er erkjennelsen Arbeiderpartiets ledelse gradvis har tatt inn over seg. Det er derfor de også så langt har ønsket å bygge en allianse med Kristelig Folkeparti. Når krevet av dem har de for syns skyld sagt at jo da, SV og Sp er bra partier som de er mye enig med, og gjerne skulle samarbeidet med dersom det var mulig å få flertall. Men flertallet finnes altså i en annen retning: Mot KrF, ja, for Jaglands del har et samarbeid med Høyre til og med vært aktuelt.

Det Thorbjørn Jagland nå gjør er å kaste dette tankegodset på båten – og på sett og vis å «overlate» det til Jens Stoltenberg. Jagland tar snarere til orde for at Arbeiderpartiet ikke kan utøve makt i regjering før partiet igjen når gamle høyder, og at dette må skje gjennom å holde fram en tydelig, venstreorientert, sosialdemokratisk politikk.

Med tanke på Jaglands rolle i Det norske arbeiderparti de senere årene er det selvsagt paradoksalt at han skal framstå som venstrekorrektiv og optimist, mens Stoltenberg framstår som høyreorientert og pessimist – i denne sammenhengen er «optimist» brukt om å tro at Ap kan gjenreises, mens «pessimist» er brukt om å erkjenne at SV+Ap+Sp vanskelig kan bli mer enn 50 prosent ved valg. Enda mer paradoksalt blir det når man ser hvilket politisk tospann de to har kjørt de siste årene. Mange vil nok da tenke på Aps glideflukt mot høyre, men vi kan like gjerne peke på eksemplene på venstredreining; Det mest radikale statsbudsjettet Ap har lagt fram på svært mange år kom fra regjeringen Jagland, med Stoltenberg som finansminister. Vel var dette et avskjedsbudsjett (1998-budsjettet, framlagt oktober 1997), men det var, for å uttrykke det på den måten, vanskelig for SVs politikere å fremme venstrekritikk mot det. Også budsjettene under Stoltenberg statsministertid indikerte på flere områder en venstreorientering.

Og – hvis vi skal ta politikernes ord på alvor – synes det som om mange har glemt sentrale punkter i Stoltenbergs tiltredelseserklæring i 2000; for eksempel om behovet for en større offentlig sektor i Norge. I en slik sammenheng er det altså vanskelig å se at den ene av de to er vesentlig mer venstreorientert enn den andre. Men Aps dilemma handler om å velge grunnleggende strategi: Skal partiet være et selvstendig venstreorientert alternativ som muligens vil ha svært liten innflytelse på norsk politikk inntil partiet er gjenreist, eller skal partiet ta opp arbeidet med å flytte høyre-venstre-skillet i politikken til den andre siden av KrF. Og fram til Aps landsmøte i november i år foretrekker i hvert fall Thorbjørn Jagland å framstå som tilhenger av den første strategien, mens Jens Stoltenberg kan få svare for den siste. Så gjenstår det bare å se: Hvem som vinner kampen, og hvem som holder ord i strategispørsmålet. Det siste kan bli vel så spennende som det første.

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here