Arbeiderpartiet: Ikke akkurat for folk flest?

Industriarbeiderne. Småbrukere og fiskere. De som under Arbeiderpartiets ledelse bygget landet. De utgjorde den uslåelige trekantalliansen som har holdt Det norske arbeiderparti ved makten i mer enn 50 av de siste 67 årene. Nå stemmer de heller Fremskrittspartiet. Ja, ikke alle sammen, da. Men like påfallende som at eliten ikke stemmer på Carl I. Hagen, er det at mange blant fotfolket gjør det. Og at mange av dem ikke lenger stemmer Arbeiderpartiet. Ved sist valg var det særlig Aps kjernevelgere, de uten særlig utdanning, de uten særlig høy lønn, som sviktet. Og blant industriarbeiderne i Fellesforbundet er Siv Jensen forlengst mer populær enn Hill-Marta Solberg.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«I Groruddalen og Indre Øst, våre to prioriterte områder, var tilbakegangen størst.»

Denne nedslående setningen står å lese i rapporten fra «havarikommisjonen» i Oslo Ap, utvalget som skulle finne ut hva som hadde gått så forferdelig galt ved valget i 2001. I de områdene der Oslo Ap virkelig hadde satset, gikk de altså mest tilbake. Og utvalget skriver videre:

«Frafallet er størst blant de med lav utdanning (og lav inntekt). Tall fra august viser større fall i oppslutningen blant inntekter under 200 000 enn det er blant folk med inntekt over 500 000 kroner.»

I Groruddalen – altså ett av hovedsatsningsområdene for Arbeiderpartiet – var det SV som gikk fram. Frp gikk tilbake samlet i Oslo, men hadde minst tilbakegang i denne folkerike delen av byen. I de tradisjonelle arbeiderstrøkene i Oslos indre øst, som i dag er preget av det nye innvandrerproletariatet, var det SV som gikk fram. Ap gikk tilbake. Høyres suksess ble avgjort i vest. SV gikk fram i øst. Ap tapte over alt. Men særlig i øst:

«Arbeiderpartiet i Oslo har tapt dramatiske på østkanten i Oslo, blant folk med lav inntekt og utdanning. I tillegg har store grupper av innvandrervelgere og ungdom forlatt AP. Mange har valgt SV og Høyre, mens en del har valgt å bli hjemme,» konkluderer utvalget.

Havarikommisjonen i Oslo Ap ble ledet av tidligere miljø- og samferdselsbyråd i Oslo, den gang SVer, Raymond Johansen. Mandag denne uken forklarte han, under en debatt i NRK, Aps problemer blant annet med sammenbruddet i trippelalliansen mellom arbeidere, småbønder og fiskere.

Tidligere partileder i Ap, og forøvrig Johansens svigerfar, Reiulf Steen, har nøyaktig den samme analysen som Raymond Johansen:

– Ap er var et ektefødt barn av industrisamfunnet. Partiets maktbase var en allianse av fiskere i Nord-Norge, småbønder og skogsarbeidere på bygdene, og industriarbeiderklassen. Men dette flertallet ble redusert fra 1970-tallet, ettersom vi gikk inn i informasjonssamfunnet. Ap har ennå ikke klart å skape en ny maktbase og forme en helhetlig politikk for det nye samfunnet. Det betyr ikke at ikke klasseskillene i samfunnet er borte. Samfunnet er i høy grad preget av rå kapitalisme. Selv Willoch har oppdaget neoliberalismens skyggesider. Det herjer et kapitalistisk rovdyr i verden, noe som gjør det underlig at venstresiden ikke er mer synlig.

Dette bildet av årsakene til at Arbeiderpartiet har mistet rollen som et «statsbærende» parti – eller «ørnen blant partiene», som historikeren Jens Arup Seip kalte det – deles av mange av de kommentatorene Ny Tid har vært i kontakt med.

– Partiet ble selvstendiggjort fra sitt massegrunnlag. Tidligere sørget man for å ha ryggdekning i fagbevegelsen, blant småbrukere og fiskere. Politiske forslag kunne bli modifisert i møtet med egne medlemmer. Dette forholdet er det i stor grad blitt slutt på, sier historiker Hallvard Tjelmeland ved universitetet i Tromsø. Han registrerer at Ap-ledelsen nå ønsker å styrke båndene til LO for å gjenetablere kontakten med massegrunnlaget, men sier:

– Foran landsmøtet er det kommet forslag om å styrke det faglig-politiske samarbeidet med LO. Det virker som man er grepet av panikk, og inspirasjonen kommer fra Sverige. Man har i lang tid holdt distanse, så det virker lite troverdig. Jens Stoltenberg signaliserer denne distansen i større grad enn Torbjørn Jagland.

Også Magnus Takvam, politisk kommentator i NRK og forfatter av den nyutgitte boka «Arbeiderpartiets fall», er enig i at de grunnleggende samfunnsendringene kan tjene som én forklaring på Arbeiderpartiets problemer – og han peker på at problemene til en viss grad likner på de problemene sosialdemokratiske partier i andre land har opplevd.

Men, mener Takvam, forklaringen om overgangen fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn er bare en av mange forklaringer som hver for seg kan være riktige.

– Ingen har greid å finne selve hovedforklaringen på Arbeiderpartiets problemer. Det jeg prøver å si i min bok, er at noen av årsakene er sammenfallende med hva sosialdemokratiske partier i andre europeiske land har gjennomgått, sier Takvam. Han peker blant annet på samfunnsendringer som overgangen fra industrisamfunn til informasjonssamfunn, og at de sosialdemokratiske partiene har blitt stående som forsvarere av det etablerte samfunn. Han mener imidlertid at utviklingen i Norge ikke er noen blåkopi av hva som har skjedd i andre land.

– Også i Norge ser vi at sosialdemokratene har mistet funksjonen som et talerør for sosial protest. Men det hele får en tilleggsdimensjon med oljeøkonomi og Frp, sier Takvam, og peker på at tidspunktet da Norge begynte å legge seg opp penger i oljefondet falt sammen med Gro Harlem Brundtlands avgang som statsminister – året 1996.

– Begge deler bidro til en parallell oppløsning av vante strukturer. Under Gros periode som statsminister hadde det vokst fram et overmodent endringskrav. Men det fantes ingen klare alternativer. Nettopp da hadde Arbeiderpartiet trengt en vital og aktiv partiledelse og partiorganisasjon, sier Takvam.

Ifølge NRK-kommentatoren kan altså de grunnleggende samfunnsendringene ha hatt betydning for Arbeiderpartiets fall, men Gro-perioden, da det ikke fantes klare alternativer, og da Ap fikk mye av æren for at norsk økonomi kom på rett kjøl, sørget for en slags «time out». Dermed framstod fallet som langt mer dramatisk da det først kom.

Takvam peker på at Arbeiderpartiet slet allerede ved kommunevalget i 1991, men at den økonomiske oppturen som fulgte utover 1990-tallet bidro til å løfte partiet. Selv om man kan diskutere hvor mye ansvar Ap hadde for oppturen, framstod solidaritetsalternativet som et politisk prosjekt.

Politisk prosjekt. Det er hva mange i Arbeiderpartiet – og mange observatører – etterlyser. Valgforsker Bernt Aardal, for eksempel, mener Arbeiderpartiet må tydeliggjøre sine strategier, særlig etter to linjer. Den ene handler om hvordan man forholder seg til andre partier. Det andre handler om å gjenfinne det politiske prosjektet:

– Partiet må tydeliggjøre hva som er viktigst. Velgerne har i dag problemer med å tydelig kunne se hva Arbeiderpartiet ønsker, sier Aardal. Men hva har egentlig vært Arbeiderpartiets «prosjekt»? Velferdsstaten, vil kanskje mange svare. Spørsmålet er om ikke det prosjektet er fullført – eller i hvert fall stoppet opp – og at Arbeiderpartiets tid dermed er over.

Nylig avgått leder i AUF, Eva Kristin Hansen medgir at velferdsstaten som prosjekt kan framstå som ferdig bygd:

– Før dreide velferdsprosjektet seg om store, tydelige ting, skoler, arbeidsplasser, infrastruktur, o.l. Nå er det snakk om å forsvare velferden som angripes og bygges ned. Og det er ikke like synlig og enkelt. Det er lettere å bygge enn å ta vare på. Derfor er det nok hold i følelsen av at prosjektet er ferdig bygd. Men vi er ikke ferdige med oppgaven, sier Hansen.

– På 1950-tallet var det lett å få stor oppslutning om rettferdighet og solidaritet, for da handlet det om å løfte et flertall opp i velstand. Nå er det snakk om å bedre forholdene for et mindretall, og det utfordrer solidariteten til flertallet, sier Hansens etterfølger i AUF-lederstolen Gry Larsen.

– Oppslutningen om velferdsstaten er stor, og ikke noe mindre i forhold til å verne den. Men mange oppfatter Frp som bedre forsvarere av velferdsstaten, i og med at de stadig vil gi mer til gode formål, sier Dagsavisen-kommentator og tidligere statsråd Hallvard Bakke.

Mer penger til gode formål. Oljefondet som flommer over. Nettopp det synes å være maren som har ridd Arbeiderpartiet – og med tiltakende styrke – siden 1996. Og det til tross for at bare ett parti har gått åpent ut og utfordret den såkalte «handlingsregelen» for bruk av oljepengene. Rett nok har Arbeiderpartiet hevdet at både SV og sentrumspartiene, i tillegg til Frp, har presset på for økte utgifter uten å ha inndekning i budsjettene, men bare Carl I. Hagens flokk har sagt åpent at oljepengene kan brukes. Likevel har Arbeiderpartiet slitt med å forklare at pengene må på bok.

Presset mot den gamle regelen ble etter hvert så stort, at Arbeiderpartiet våren 2001 så seg nødt til å innføre en ny regel. Mens man tidligere ikke skulle bruke et øre av oljeinntektene, skulle man nå bare kunne bruke realavkastningen av oljefondet. Det er altså dette som har blitt «handlingsregelen», og som Frp stadig utfordrer.

Men handlingsregelen fungerte også som en slags gavepakke til et Høyre som holdt på å sprekke av selvtillit og skatteløfter. «Den nye handlingsregelen var rett og slett dyktig gjennomført, men kun et fagøkonomisk, administrativt håndgrep. Den […] kunne like gjerne vært innført av Per Kristian Foss,» skriver Magnus Takvam i sin bok. NRK-journalisten peker på at det politiske spørsmålet er hvordan disse pengene brukes – til skattelettelser eller nye reformer. Da mente Ap at omtrent halvparten skulle gå til hvert av formålene. Høyre ville ha mest skattelette. «Det var i realiteten Jens Stoltenberg som skaffet Jan Petersen de pengene han kunne bruke til skatteløfter i valgkampen,» skriver Takvam.

Oljepengene har altså utviklet seg til et dobbelt problem for Arbeiderpartiet. På den ene siden er det nesten umulig å forklare folk at man ikke kan bruke de pengene som triller inn i statskassa. Men i tillegg har partiet altså åpnet for at man kan bruke «realavkastningen». Aps problem er bare at de ikke har noe klart svar på hva pengene skal brukes til. I hvert fall ikke noe svar som folk har fått med seg.

Høyre-velgerne vet at Jan Petersen vil bruke pengene til skattelettelser. SVerne vet at Kristin Halvorsen vil bruke pengene på skolen. FrPerne vet at Carl I. Hagen vil bruke pengene (og litt til) på avgiftslettelser og eldreomsorg. Det er lett å forholde seg til. Men hva vil Ap bruke de ekstraordinære inntektene på?

Magnus Takvam peker på at Arbeiderpartiet, da Jens Stoltenberg inntok regjeringskontorene vinteren 2000, satte i gang en rekke omstillinger og reformer – Statoil-privatiseringen, sykehusreformen, fornyelse av offentlig sektor – saker som alle skapte intern strid i Ap, men som hadde liten appell utad. Da partiet samlet seg til landsmøte på denne tid for to år siden, gikk alle kreftene med på å lose disse vanskelige sakene gjennom. Ingen nye kampsaker for neste års valg ble lansert, hevder Takvam.

Og da den nye «handlingsregelen» ga politikerne ekstra penger til gode eller mindre gode formål et halvår senere, visste altså de fleste partiene å bruke pengene på sine merkesaker. Arbeiderpartiets problem var at de ikke hadde noen slike saker.

Hva er en merkesak? For andre partier synes det enkelt: Høyre: skatt og skole – Senterpartiet: distriktene, EU, landbruk – KrF: familiene og verdian – SV: barn, unge og miljø. Arbeiderpartiet: Ansvarlighet? Helhet?

Joda. Arbeiderpartiets viktigste aktivum har vært velferdsøkning og sysselsetting. Trygghet for arbeidsplassene. Den første, store veksten i arbeidsledigheten kom med Willoch-regjeringene på begynnelsen av 1980-tallet. Willochs egen forklaring på at det gikk så skeis, er Aps økonomiske politikk på 1970-tallet. Men Ap klarte i det minste å skape inntrykk av at det var Gro som ryddet opp, da hun kom til makta i 1996. Så fulgte Syse-regjeringen, og igjen økte arbeidsledigheten. Gro vendte tilbake, og partene i arbeidslivet ble enige om «solidaritetsalternativet». Ledigheten sank på nytt. Også her kunne Ap hente inn seieren som jobbskaperpartiet – fortjent eller ufortjent. Sånn sett er Aps problem i dag at ledigheten er så lav. Og deres eneste håp synes å være at ledigheten er på vei opp.

Det flere av Ap-folkene og observatørene Ny Tid har snakket med, handler imidlertid vel så mye om «ryggmargsfølelse» som om «saker».

– Arbeiderpartier må bli mye raskere og må finne sine saker der de kan drive markeringspolitikk. Saker der hele partiet har en ryggmargsrefleks på hva man mener. Med andre ord saker der man er tydelig og raskt kan gi svar på saker som kommer opp, sier valgforsker og Ap-mann Frank Aarebrot. – Her må den nye ledelsen i partiet finne seg saker der de gjennom klare signaler fra toppen til grasrota gir uttrykk for hva de mener i enkelte saker. Kall det gjerne jerndisiplin – men dette er saker der partiet har en klar og tydelig profil.

Også den nyvalgte AUF-lederen, Gry Larsen, peker på at Ap må ha en ryggmargsrefleks som betyr at man velger de svakestes side:

– Foran sist valg var Ap veldig klare på at innslagspunktet for toppskatten bør være 320 000 kroner. Men vi var ikke klare på bunnfradraget, hvilket betyr mye mer for de som har dårlig råd, sier Larsen. Også reaksjonene på utspillet fra tidligere statsminister Oddvar Nordli om fattigdommen i Norge tjener som eksempel:

– For en tid tilbake dro Oddvar Nordli i gang debatt om de 70 000 fattige barna i Norge. I stedet for å ta ballen og komme med forslag på hva man skal gjøre for barna, sto Ap-folk fram i media dagen derpå og gjorde det hele til en talldiskusjon hvor de hevdet at det ikke var 70.000, men 40.000 fattige barn i Norge. Slike eksempler gjør at vi kan bli oppfattet som et eliteparti, selv om vi ikke er det. Vi er ikke systemkritiske nok, sier hun.

Det er hennes forgjenger i AUF-lederstolen, Eva Kristin Hansen, enig i: – Hvis vi er pragmatiske hele tiden, skader det partiet. I spørsmålet for eksempel om privatisering, burde Ap følge ryggmarksrefleksen og si nei, sier Hansen, som mener ett av Aps problemer er at for mye avgjøres på toppen, og at kontakten nedover til grasrota blir for dårlig:

– Partiet er litt for toppstyrt; vi hadde kommet langt hvis vi hadde lyttet til grasrota, sier hun, og sier: – Ap lener seg for mye til profesjonelle rådgivere rundt ledelsen og har ikke vært nok lydhøre.

– Et stort problem for Ap er at de fremdeles lever svært beskyttet. De har en beskyttende form som gjør at når noen ønsker å komme i tale med ledelsen, så må de igjennom en mur av informasjonsansvarlige før de kanskje får lov til å snakke med ledelsen, mener valgforsker Frank Aarebrot.

Kritikken, som blant annet Eva Kristin Hansen framrører, mot et «ekspertstyrt» Arbeiderparti der profesjonelle rådgivere bestemmer mye av politikken, er ikke ny. Den har særlig rammet Jens Stoltenberg, som dels har rekruttert og dels har arvet «eksperter» fra Gro Harlem Brundtlands regime. Rikmannssønnen Jonas Gahr Støre, som tok skrittet over fra embetsverk til politikk, har kanskje vært den fremste eksponenten. Og en av dem som har gått hardest ut mot Gahr Støre, er Thorbjørn Jagland. Det henger kanskje aller mest sammen med at Gahr Støre var Stoltenbergs høyre hånd, og ble mistenkt av Jagland-fløyen for å ha regissert kampanjen bak lederskiftet i partiet. For Gahr Støre skiller seg ikke nevneverdig fra konglomeratet av eksperter som Arbeiderpartiet har støttet seg til. Mange av dem finnes ikke minst i Fagbevegelsens Forskningssenter FAFO – der for eksempel Jaglands støttespiller Terje Rød-Larsen hadde sin base.

Spørsmålet som uansett stilles, er om Arbeiderpartiet har gått fra å være et folkeparti, der politisk makt ble vunnet gjennom hardt politisk arbeid i arbeiderbevegelsen. Der folk gikk gradene. Der eliten kom fra grasrota. Og skal man tro Ap-folkene Ny Tid har snakket med, er det denne grasrota partiet må finne tilbake til for å få Arbeiderpartiet opp og stå. Ikke eliten, ekspertene og administratorene.

---
DEL

Legg igjen et svar