Arbeiderparti uten dristighet

Ap-landsmøtet sist helg etterlot partiet like retningsløst som før. Noe annet var heller ikke å vente.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Arbeiderpartiet må konsentrere seg om sakene. Arbeiderpartiet må gjenfinne sitt prosjekt. Arbeiderpartiet må ta folk på alvor. Arbeiderpartiet må slutte å krangle.

Det har ikke akkurat manglet åpenbart gode tips og forslag om hva Arbeiderpartiet nå burde komme på offensiven. Ett av dem, gjengitt i forrige ukes Ny Tid, var sendt inn til landsmøtet fra Fræna Arbeiderparti og lød: «Arbeiderpartiet må bli mer offensivt».

Forslaget ble ikke bare avvist av landsmøtet. Aps 300 fremste tillitsvalgte mente tydeligvis at den slags tanker var så på jordet at et helt landsmøte skulle gå med til å demonstrere mot forslaget.

Tillitssvikt

Man kunne skjønne, bare ut fra kjøreplanen for landsmøtet, innkomne forslag, forslag til kommunalpolitisk plattform og rapporten fra det såkalte «Dialogforum» at det kom til å bli et landsmøte blottet for offensivt politisk innhold. Bare det i seg selv åpner selvsagt porten for at intriger og personlig maktkamp får dominere forsamlingen. Når de politiske debattene i all hovedsak går ut på at den ene representanten etter den andre går på talerstolen og mener at akkurat riksvei X (der X = en riksvei i den aktuelle representantens hjemfylke) må rustes opp, blir det selvsagt et blodfattig landsmøte.

Den nyvalgte partilederen, Jens Stoltenberg, er blant dem som mener at det er en tid for alt: Det er en tid for å analysere hvorfor Arbeiderpartiet har brukket ryggen, og det er en tid for å se framover. Det har han helt sikkert rett i. Men Arbeiderpartiet kommer uansett ikke unna å diskutere den fundamentale tillitssvikten partiet har opplevd de siste årene.

Det er forunderlig hvordan Arbeiderpartiet klarer å slå seg til ro med at de, som alle andre partier, opplever svingninger på meningsmålingene, gode valg og dårlige valg, framgang og tilbakeslag, og at bare man venter lenge nok blir det sikkert Aps tid igjen.

Det er et enkelt synspunkt for partier som nøyer seg med å være en- eller fåsakspartier. SVs, KrFs og Senterpartiets oppslutning er selvsagt avhengig av om saker som skole og miljø, verdispørsmål og familiepolitikk, EU og distriktenes situasjon er i vinden. Hvis folk gir blaffen i disse sakene, må de tre partiene også finne seg i å vandre en stund i skyggenes dal. Inntil folks interesser endrer seg.

Aps forse

Arbeiderpartiet har imidlertid vært i en ganske annen situasjon historisk sett. Det har aldri vært enkeltsakene som har vært deres forse. Deres forse har vært helheten, viljen til makt, evnen til gjennomføring, kunnskapen om hvilke problemer som berører folk flest, innflytelsen til å gjøre folks hverdagsproblemer til storpolitikk.

Dette er ikke partispesifikke kjennetegn som folk plutselig har blitt uinteressert i, slik de for en periode kan gi blaffen i miljøet eller skattenivået. Det er først og fremst et spørsmål om et grunnleggende tillitsforhold mellom parti og velgere. Og det er på dette området Arbeiderpartiet har tapt stort – særlig til et Fremskrittsparti som oppleves å være «for folk flest». Dermed kan ikke Arbeiderpartiet sitte og vente på at de «treffer planken». De kan enten fortsette som før, og se på at velgerne strømmer til Frp og andre partier, eller de kan forsøke å gjenvinne velgernes grunnleggende tillit til Arbeiderpartiet.

Forrige helgs Ap-landsmøte bidro ikke til det siste.

Ingen viktige saker

En viktig årsak var at Ap-ledelsen ikke på noe punkt hadde invitert landsmøtet til å diskutere viktige saker. Ingen av de problemene folk opplever i hverdagen ble satt på dagsordenen – i hvert fall ikke av ledelsen – enten man snakker om «Frp-sakene» (avgifter, byråkrati, skattenivå, eldreomsorg), eller man snakker om tradisjonelle Ap-saker (utstøting fra arbeidslivet, faren for økende ledighet, boligprisene). Om ledelsen hadde satt de førstnevnte sakene på dagsordenen, hadde de i det minste framstått som populister. Om de hadde satt de siste sakene på dagsordenen, ville det muligens kunne vært startskuddet for et mer politisert og viktigere Arbeiderparti.

Nå skal det sies at det kan bli for mye av det gode også. Under Ap-landsmøtet for to år siden var både privatisering av Statoil og SDØE, sykehusreformen og fylkeskommunenes rolle, og spørsmålet om «handlefrihet i EU-saken» oppe til debatt. Problemet med disse sakene var at de skaper splid internt, men null engasjement blant velgerne.

Sakene jeg nevner ovenfor, som Ap-ledelsen kunne ha tatt opp til debatt, er likevel bare enkeltsaker – om enn viktige enkeltsaker. Aps problemer stikker så uendelig mye dypere, ikke minst fordi velferdsstatens problemer er og blir Aps problemer.

Byråkratiet

Ett av disse problemene er en stadig økende offentlig administrasjon – også kalt «byråkrati» – både lokalt og sentralt. Hovedårsaken er neppe byråkratiets ineffektivitet, bare sjelden (men nok i en viss grad) skyldes den forvokste Staten lunsjpauser, røykerom eller fleksitider. Trolig er også byråkratiske (i betydningen ineffektive, trege) rutiner overvurdert som årsak til at byråkratiet vokser. En av de viktigste årsakene til at den offentlige administrasjonen vokser er sannsynligvis at verden rundt byråkratiet blir mer kompleks. Det er stadig mer byråkratiet skal holde rede på. Det er stadig flere ordninger de skal administrere. Det er stadig flere og sterkere pressgrupper som vil ha sitt syn igjennom, og som byråkratiet må forsøke å holde på armlengdes avstand.

Alle regjeringer og alle partier har et uttrykt ønske om å bremse veksten i offentlig administrasjon. Men ingen gjør noe med det. Det er trolig fordi byråkratiet ikke er forvokst, ut fra dagens oppgaver. Er det oppgavene det er noe galt med? Trolig er svaret ja.

Og enda mer: Trolig kommer den resepten som Høyre foreskriver, og som Arbeiderpartiet, mellompartiene og SV i større eller mindre grad har gitt etter for, til å føre til et stadig økende byråkrati – alternativt til et byråkrati som ikke vokser så mye som det burde for å holde tritt med oppgavemengden, og således blir underdimensjonert.

Dyre ordninger

Kroneksemplet tør være kontantstøtten, som koster et par hundre millioner kroner i året å administrere, herunder lønn for et voldsomt antall trygdekontorfunksjonærer. Byråkratiseringen kunne uten problemer vært unngått, dersom kontantstøtten ikke hadde vært knyttet til et prinsipp om at bare de som ikke benytter barnehage skal få penger. Det er vanskelig å se at ulempene eller kostnadene ville blitt større dersom alle foreldre fikk utbetalt et bestemt beløp fra staten (eller, sagt på en annen måte, fikk høyere barnetrygd), og så kunne velge om de ville bruke pengene på barnehageplass, praktikant eller å selv være hjemme. Administrasjonen av ordningen ville uansett blitt både enklere og billigere. Men dette kalles stykkprisfinansiering, er en av Fremskrittspartiets fanesaker, og var dermed en umulig løsning for partiene i Bondevik I-regjeringen.

Kontantstøtten er bare ett eksempel. Det som skaper byråkratiet og utgiftene, og som låser produktiv arbeidskraft til byråkratiet, er mengden av støtteordninger som skal behovsprøves eller rettighetsprøves. Tanken er, som Høyre-folkene uttrykker det, at ordningene skal bli målrettede. Resultatet er at de blir stigmatiserende og dyre å administrere.

Dristighet

Hva har dette med Arbeiderpartiet å gjøre? En hel del. For det første får de en vesentlig del av skylda for en ikke-fungerende velferdsstat, om de sitter i regjering eller ei. For det andre er dette et område hvor Arbeiderpartiet kunne ha vært i front for å bygge ned byråkratiet gjennom å kjempe fram flere universelle ordninger. Det ville vært å videreføre en vesentlig del av partiets historiske prosjekt.

Det som imidlertid synes å være Aps største mangelvare, er dristigheten. I dagens Arbeiderparti er det ikke plass til visjoner større enn halvparten av realavkastningen av oljefondet. Den halvparten som ikke skal gå til skattelettelser. Den andre halvparten holder knapt nok til å få depresjonsdempende midler på blå resept.

Forskjellen i ambisjonsnivå mellom dagens Arbeiderparti, og det partiet som fantes fram til høyrebølgen feiet over landet på begynnelsen av 1980-tallet, er påtakelig. For en generajsjon siden, i en situasjon der Norge ikke hadde utsikter til andre eksportinntekter enn de som kom fra fisk og tømmer, vedtok det norske Storting med Ap i spissen å innføre en folketrygdordning som ingen egentlig visste hvor mye ville koste tredve år fram i tid. Det man visste, var at skikkelige pensjonsordninger var en forutsetning for et godt liv for det norske folk, og dessuten en forutsetning for at nær sagt hele den voksne befolkning under 67 år kunne bidra til verdiskapningen. Reformen var nødvendig, men dristig på grensen til det «uansvarlige».

Arbeiderpartiets suksesshistorie har altså ikke bare bygget på et realistisk forhold til å sette store sosiale reformer ut i livet, den har også bygget på en dristighet i utformingen av disse reformene. Og nettopp den dristigheten har forsvunnet.

Høyrebølgen

Trolig forsvant mye av dristigheten rundt 1980, da Høyre og Kåre Willoch surfet fram på høyrebølgen og – i det minste i venstresidens øyne – truet med å rive ned alt som var skapt under Arbeiderpartiets hegemoni. Siden den gang har særlig Ap, og muligens også støttepartiet SV, vært preget av en defensiv holdning til sosiale ordninger. Oppgaven har vært å forsvare velferdsordningene, ikke å utvide dem, å bremse nedbyggingen av arbeidstakernes rettigheter, ikke å utvide dem. Og på mange områder har Ap langt på vei slukt høyresidens retorikk: Den såkalte «arbeidslinja» fra 1990-tallet skulle innebære at trygdede kom over i lønnet arbeid ved at trygdeordningene ble svekket, men førte først og fremst til at trygdede kvinner med diffuse lidelser forble like arbeidsledige, men attpåtil ble tvunget til å leve på sosialkontorets eller ektemannens nåde.

Aps defensive holdning, og manglende vilje til dristighet, i velferdspolitikken, handler trolig om frykten for at tukling med velferdsordningene betyr at ordningene forsvinner helt. Men det handler også om at Arbeiderpartiet har akseptert høyresidens idé om at det offentliges andel av bruttonasjonalproduktet ikke skal overstige 50 prosent. Det er selvsagt meningsløst som prinsipp, men har ført til at også Ap skuffer stadig større deler av verdiskapningen over på private hender.

Ensaksparti uten sak

Arbeiderpartilandsmøtet sist helg kunne altså hatt en del å snakke om. De kunne snakket om hvorvidt det er rimelig at privat sektor besitter størstedelen av verdiene som skapes i dette landet. De kunne snakket om hva disse pengene ellers kunne vært brukt til. De kunne snakket om hvorvidt offentlig administrasjon kunne vært slanket ved å erstatte målrettede støtteordninger med universelle ordninger, eller om tilliten til velferdsstaten kan bygges opp gjennom stykkprisfinansiering og reelle servicegarantier for samfunnets borgere.

Men det var de altså ikke invitert til. I stedet snakket de om hverandre, og om hvilket verv hver enkelt skulle og ikke skulle få. Og det kommer de kanskje til å gjøre lenge ennå, inntil Arbeiderpartiet er redusert til et en-saksparti – uten en eneste sak.

---
DEL

Legg igjen et svar