Arbeidernes muskel

Corporate social responsibility og Fair Trade monner ikke i forsvaret av arbeidernes rett til å organisere seg og kjempe kollektivt for interessene sine. Derfor trengs det globale arbeiderrettigheter, men hvem har muskler til å håndheve dem? WTO er det eneste reelle alternativet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av Simon Pahle, Stipendiat Noragric, Universitetet for miljø og biovitenskap, simon.pahle@umb.no

[Essay] Fangenes dilemma: I sin siste årsrapport om arbeidsforhold advarer Den Internasjonale Fagforeningskonføderasjonen (ITUC, tidl. ICFTU) om «dypt bekymringsfulle tendenser (…) Vi er vitne til en alvorlig økning i bruken av vold og trusler overfor arbeidsfolk som står opp for rettighetene sine»; herunder likvidasjonskampanjer i Latin-Amerika og systematisk fagforeningsknusing i land som Bangladesh, India, Pakistan, Filippinene og Sri Lanka. Vilkårene for å utøve organisasjonsretten undermineres dessuten av meget alvorlige brudd på tilstøtende arbeidsstandarder: 20 millioner mennesker arbeider under ulike former for tvang i India; minst 2 millioner barn, tilsvarende hele den norske arbeidsstyrken, jobber i Brasils plantasjer og gruver.

Mens mobiliteten til kapital og handelsvarer øker, står arbeidskraften bom stille. Kinas inntreden i WTO har dessuten økt utbudet av billig og undertrykt arbeidskraft dramatisk. Dermed forsterkes prispresset i de arbeidsintensive varekjedene som u-land er integrert i. Mens kjøperne i Nord er få og samarbeider, ligger talløse tilbydere i innbitt underbudskonkurranse – et «kappløp mot bunnen» drevet av perverse incentiver: Selv under omstendigheter der myndigheter og eksportører virkelig skulle ønske å beskytte fagrettighetene avskrekkes de av markedet, fordi man har grunn til å tro at et enkelt lands beskyttelse vil fordyre ens egne varer vis a vis konkurrentenes. I spillteoretisk sjargong har det Globale Sør gått seg fast i et ‘fangenes dilemma’-spill der individuelt rasjonelle valg fører til kollektivt irrasjonelle utfall.

ILO har ikke musklene. Den internasjonale fagbevegelsen har så langt hatt lite å feire. På det normative området har man riktignok skapt global konsensus: I 1998 vedtok ILO The Declaration of Fundamental Rights and Principles at Work – et samlet medlemskap erkjente dermed at noen ILO-konvensjoner (jf. organisasjonsretten; retten til å forhandle kollektivt; utryddelsen av tvangs- og barnearbeid; samt bekjempelsen av diskriminering i arbeidslivet) like lite som menneskerettighetene kan tilsidesettes legitimt med henvisning til utviklingsnivå, kulturell egenart eller nasjonal selvråderett. Men samtidig har fagbevegelsen måttet erkjenne at ILO ikke har musklene, altså maktmidlene, som er nødvendige for å håndheve konvensjonene sine. Hva er da løsningen? CSR eller WTO?

I mellomtiden har globaliseringen gjort det lettere for multinasjonale aktører å utnytte rettighetsvakuumet i sør, samtidig som den har økt den allmenne bekymringen for hvor ille det ofte står til med gjengse arbeidsfolk, på tross av at de viktigste ILO-konvensjonene har eksistert i flere tiår. Det er i denne spenningen fremveksten av bedriftenes samfunnsansvar – corporate social responsibility (CSR) må forstås. CSR-trendens filosofiske grunnplanke er at individuelle markedsaktører, forbrukere og multinasjonale selskap, både kan og vil gjøre respekt for arbeidstakerrettighetene til en kontraktsbetingelse overfor leverandører og handelspartnere. Dermed kjøper vi Fair Trade-kaffe, og tror problemet er løst. Men monner virkelig CSR i forsvaret av den viktigste av alle arbeiderrettigheter – organisasjonsretten? I en nylig avsluttet studie av leverandørkjedene til de 29 britiske supermarkedskjedene som er med i Ethical Trading Initiative (ETI), en av CSR-alderens rustende flaggskip, konkluderer IDS med at selskapenes «atferdskoder har hatt størst effekt på helse og sikkerhet (…). Vi finner mindre effekt på organisasjonsretten, diskriminering, regulære ansettelser og uverdig behandling. På disse områdene er alvorlige problemer fortsatt utbredt».

Når alvorlige brudd på organisasjonsretten forblir hverdagskost i innflytelsessfæren til selskaper som er blant de aller beste i CSR-klassen, er det fristende å trekke den slutning at CSR nok er en nødvendig, men langt fra tilstrekklig forutsetning for å bremse ‘kappløpet mot bunnen’. Det som trengs er globale arbeiderrettigheter. Den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen ILO har utformet et regleverk, men har ikke musklene til å håndheve dem. Det har verdens handelsorganisasjon WTO. Fordi WTO er multilateral må alle spille etter de samme reglene for å få lov til å være med på leken, altså verdenshandelen. Dette gir WTO unike sanksjonsmuligheter, muskler, som kan brukes til å håndheve ILO-reglene. I WTO-sjargong kalles dette en ‘sosialklausul’ . En sosialklausul innebærer at det enkelte eksportlands rett til adgang i andre medlemslands markeder etter bestevilkårsregelen (den laveste tilgjengelige tollsats) kan tilsidesettes dersom landet ikke ratifiserer og håndhever ILOs kjernekonvensjoner.

Der CSR knytter rettighetsbrudd på enkeltstående produksjonssteder til individuelle handels- og sourcingkontrakter, vil en kopling mellom ILO-forpliktelser og WTO-rettigheter innebærer at hele markeder av gangen påtaler rettighetsbrudd i eksportlandet som sådan. Slik mener fagbevegelsen at ‘kappløpet mot bunnen’ snus til et ‘kappløpet mot det akseptable’.

Trojansk hest. Å oversette sosialklausulens tiltalende prinsipp til politisk praksis har imidlertid vist seg vanskelig: Hvilke konkrete omstendigheter avgjør når bestevilkårsprinsippet legitimt kan tilsidesettes, altså når kan WTO straffe land som ikke ivaretar arbeidernes rettigheter; i hvilken utstrekning, på hvems bekostning og til hvems økonomiske fordel?

I disse spørsmålene har fagbevegelsen skutt seg selv i foten. Den internasjonale frontkjemperen ITUC/ICFTU har riktignok fastholdt at sosialklausulens grunnleggende formål er å avhjelpe koordineringssvikt, stoppe kappløpet mot bunnen, og få etablert et ubrytelig rettighetsgulv, overvåket og påtalt av en ny ILO-WTO mekanisme. Men de mektigste nasjonale fagforbundene i USA og Europa har konsekvent forfulgt et annet motiv, nemlig proteksjonisme: de vil sikre rettighetstaket og berge konkurranseutsatte arbeidsplasser i Nord, ved at WTO tillater importland å utøve selvtekt forankret i dumpingjussen.

Denne «ja takk, begge deler»-holdningen har dømt sosialklausulen til en sikker realpolitisk krybbedød. Like lite som man trenger å være ihuga WTO-tilhenger for å erkjenne at ILO-konvensjonene kunne stått seg på låne handelsorganisasjonens muskler, trenger man å være WTO-motstander for å innse at handelsorganisasjonen selv under de beste omstendigheter vil få store troverdighetsproblemer som forsvarer av motmakten – gitt WTOs forbløffende evne til å produsere særordninger og unntaksregler hver gang det passer de rike og mektige, og alltid ellers frihandelsregler uten rørende hensyn til taperne i Sør. Det vitner derfor om usedvanlig dårlig teft i ‘det muligens kunst’ når fagbevegelsen i nord vil vinne sosialklausulen med enda en dobbeltstandard: Solidaritet i navnet, proteksjonisme i gavnet.

Forut for Ministermøtet i Singapore (1996) foreslo USA og Norge at WTO skulle starte forhandlinger om en sosialklausul: Globaliseringsentusiasten Jagdish Bhagwati advarte om at en sosialklausul ville gi proteksjonistene et humanitært gissel for å underminere u-lands komparative fortrinn: billig arbeidskraft. Kontra-hegemonisten Yash Tandon beskrev forslaget som en menneskerettighetsimperialisme hvis egentlige formål er å beskytte arbeideraristokratiets privilegier. En gruppe u-land med Egypt og Malaysia i spissen gikk til aggressivt motangrep på sosialklausulen. Det hjalp ikke at et toneangivende land som India holdt døra på gløtt; sosialklausulen ble kastet ut av forhandlingsmandatet: «Vi avviser bruk av arbeidsstandarder som proteksjonistisk virkemiddel og vi er samstemte i at det ikke under noen omstendighet skal reises spørsmål om u-lands komparative fortrinn [som følge av billig arbeidskraft]».

Innflytelsesrike kontra-hegemonister som Walden Bello og Nicola Bullard, (Focus on the Global South), Kristin Dawkins (IATP), og Oswaldo Sunkel krøp til køys med den ideologiske arvefienden – en bøling neo-liberale professorer. Da enkelte I-land igjen, etter nytt proteksjonistisk påtrykk, prøvde å få sosialklausulen på bordet i Doha (2001) var Indias posisjon markant radikalisert: «Forhandlinger på dette området er ikke ønskelig, verken nå eller senere. Sosialklausulen er proteksjonistenes trojanske hest».

Bjørnetjeneste. Men sosialklausulen er likevel ikke slått ideologisk konkurs. Under ministermøtet i Hong Kong (2005) uttalte utenriksminister Jonas Gahr Støre (med påfølgende tilfreds applaus fra Youngstorget): «Det er blitt foreslått å inkludere ILO-standarder i fremtidige forhandlinger. Norge støtter forslaget som er fremmet av fagbevegelsen». Men i iveren må fagbevegelsens og den humanitære stormaktens strateger vokte seg vel for ikke å gjøre organisasjonsretten en gedigen bjørnetjeneste. Sosialklausulen er et politisk ustadig og hypersensitivt vesen – rettighetsaktivister, proteksjonister, kontra-hegemonister og liberalister kappes om å tillegge det innhold som passer best med nettopp deres respektive verdensbilder og politiske siktemål. Den enes frigjøringskriger er den annens terrorist. Tolkningsbredden er mulig fordi sosialklausulen er et fantom som alle har hørt om men ingen har sett. I dette ideologiske minefeltet er det lett å trå feil: Dersom sosialklausulen spilles feil ut og igjen avvises når et nytt forhandlingsmandat skal meisles ut etter Doha-runden, vil fantomet ende med å surre kraftløst over historiens skraphaug.

Uansett avsender og form vil et nytt forhandlingsforslag støte på massive motstand fra de mange multinasjonale aktører og regjeringer som trives utmerket med dagens utsikt – ned på ‘kappløpet mot bunnen’ under seg. For å ha den minste sjanse til å komme seg levende ut av den realpolitiske fødestuen må sosialklausulen i det minste ha bred og uttrykt støtte fra nettopp dem den må være ment for: Fagforeninger i det Globale Sør. Det ulykksalige paradoks at de arbeidstakerne som trenger organisasjonsretten aller mest, ofte mangler stemme i u-lands fagorganisasjoner, forandrer ikke på det faktum at det er her spørsmålet om sosialklausulen begynner og slutter. For med litt flaks kan det vise seg at det faktisk finnes Mbeki’er og Lula’er der ute som ikke bare vil ha store problemer med å motsette seg en multilateral sosialklausul støttet av hjemlige fagforeninger, men hvis industrielle samfunnsstøtter har oppdaget at det jaggu var på tide å ta ut litt av den primitive kraften i Kinas eksportdominans, og at det derfor kan være opportunt å legge et eget forlag på forhandlingsbordet.

Men en slik Sør-drevet tilnærming forutsetter at fagbevegelsen og velmenende politikere i Nord legger om strategiene sine radikalt. For det første må man oppgi jakten på lettvinte gevinster i bilaterale handelsavtaler: Når Thailand påføres unilaterale kostnader knyttet til rettighetsvern i bytte mot tollrabatter i EU uten at Kina tar samme tilpasningskostnad, spises tollrabatten opp av konkurransevridning; i alle utenforstående markeder der det ikke gis tollrabatt blir effekten direkte negativ. Derfor vil Thailands eksportører og myndigheter ha fortsatt interesse av å ‘jukse’ som best de kan. Dette vil bare bidra til demoralisering og mer dårlig presse for saken.

For det andre må fagforeninger og politikere kvitte seg med den vrangforestilling at en multilateral sosialklausul kan tjene som effektivt forsvar av det høye rettighetsstaket i Nord uten at det samtidig oppleves som et angrep på u-lands generelle komparative fortrinn og dermed de umiddelbare interessene til arbeidsfolk i sør. Ingen vil la seg lure til å tro at en klausul som tillater beskyttelse av amerikanske klesproduksjon bak dumpingjussens bestemmelser om ‘kommersiell skade på den importerende part’ egentlig handler om å beskytte organisasjonsretten til indiske syersker. Til det er prinsippene i jussen for tydelige. Derfor har det betydning hvor påvirkningsarbeidet til LO og regjeringen gjør av seg de nærmeste årene: Blir det som medløper til interesser i Brussel og Washington; eller fødselshjelper i São Paulo og Johannesburg? ■

---
DEL