Arbeiderklassen forsøker desperat å forsvare sin verdighet 

Den franske sosiologen Didier Eribons bok om oppveksten som homofilt arbeiderklassebarn ble en bestselger i Tyskland i fjor. Nå er Tilbakekomst til Reims blitt iscenesatt av teaterregissør Thomas Ostermeier.
Tilbakekomst til Reims
Hans-Georg Kohler
Kohler er fast anmelder for Ny Tid.
Email: hansgkkohler@web.de
Publisert: 01.06.2018
film:

Teater: Rückkehr nach Reims

Didier Eribon

Hvorfor ble boken Tilbakekomst til Reims av franskmannen Didier Eribon en kjempesuksess og fjorårets bok i Tyskland? Det har tre hovedårsaker: For det første ble boken en bestselger med over nitti tusen solgte eksemplarer. For det andre ble den kommentert av de fleste store delstats- og landsdekkende tyske aviser. Den tredje årsaken er at boken – til tross for at den ble oversatt av et tysk forlag først syv år etter utgivelse, og til tross for at den handler om det franske klassesamfunnet, som er helt forskjellig fra det tyske – analyserer et emne som når ut over den franske og tyske dagsaktualiteten.

Didier Eribon er formodentlig en av de mest feirede sosiologer på lenge. Eribon ble født i byen Reims i 1953, er journalist, forfatter, sosiolog og filosof. Han forsker og underviser som professor ved universitetet i Amiens. Først studerte han filosofi i Reims, så i Paris. Etter at hans planer om å bli høyskolelærer falt i grus, arbeidet han som journalist for avisene Liberation og Le Nouvel Observateur. Senere har han hovedsakelig vært aktiv som forfatter og gitt ut en rekke bøker om homofil subjektivitet, blant annet boken Échapper á la psychanalyse, hvor han kritisk diskuterer Freuds psykoanalyse.

Tingenes orden

Eribon har skrevet om sin sosiale og seksuelle skam som homofilt arbeiderklassebarn, der kampen for å befri seg selv fra stigmatisering og sosial undertrykking har etterlatt dype spor. Tilbakekomst til Reims prøver imidlertid verken å forklare fremveksten av høyrekreftene eller å analysere klassesammensetningens forandringer i kapitalismen. Det er en bok om tingenes orden. Eribon forklarer hvordan vår herkomst skriver seg inn i våre følelser, talemåte, handling, i vår smak, våre livsplaner og i våre kropper. Tilbakekomst til Reims handler om sosiale og politiske determinismer – et område der det er ytterst sjeldent at noen våger å uttale seg så åpent. Eribon berører og engasjerer publikum fordi han våger å bryte ut av en fastlåst akademisk uttrykksmåte. Han utsetter seg bevisst for en sårbarhet for å kunne frigjøre seg fra sine egne sår.

«Jeg var ikke et arbeiderklassebarn – jeg var et homofilt barn, en homofil ungdom.»

Debatten om boken har dreid seg om hvorvidt pressekommentatorer har mistolket den og tatt den til inntekt for en politisk analyse: Noen mener at boken bekrefter teorien om at det høyrepopulistiske partiet Nasjonal Fronts fremvekst beror på velgerflukten fra det franske kommunistiske partiet. Eribon selv påpeker at han har skrevet en bok om moren og ikke en politisk analyse.

Homoseksualitet og proletariatet

Eribons foreldre ville oppnå materiell velstand. På sekstitallet var det bortimot umulig for vanlige arbeidsfolk i det klassedelte Frankrike. Dette får Eribon smertelig erfare da han ikke når opp i utdannelsessystemet for å kunne ta statseksamen på Ècole Normale Supérieure i Paris. Økonomien strekker ikke til.

Andre verdenskrig tilintetgjorde morens planer om sekretærutdannelse, faren ble alkoholvrak av slitet i fabrikken. Dannelsesunderskuddet går i arv hos forfatterens brødre når arbeidersønnene avslutter sin skolegang som tenåringer og begynner å jobbe i slakteri eller på fabrikk. På sett og vis er det Eribons homofile legning som «redder» ham fra samme skjebne. Fordi han stigmatiseres som homofil, avskyr han alt som minner om arbeiderhverdag. Filosofistudier av tenkere som Sartre, Marx og Beauvoir viser vei til en annen verden som gjør at han kan studere ved universitetet i Reims. Derfra flykter han videre til Paris.

Eribon beskriver hvordan seksuell og sosial skam samhandler og fører til fornektelse av egen klassetilhørighet. Forfatteren avslører Reims som et sted der han ble mobbet av sine egne. «Din jævla soper, skrulle,» ropte de etter ham. Han skriver: «Det å gradvis oppdage og tilegne seg sin seksualitet innebar allerede den gang å tilskrive meg til en stigmatisert kategori definert av forulempende ord og uttrykk.» Moren omtalte hans legning kun med «sånne som deg».

FOTO: Arno Declair

Iscenesettelse

Som følge av Eribons tyske boksuksess valgte teaterregissør Thomas Ostermeier å iscenesette sosiologens bok. Oppsetningen ble invitert til årets Theatertreffen i Berlin.

I forestillingen Tilbakekomst til Reims (Rückkehr nach Reims) møter vi Eribon og hans arbeiderklassemor i et dokumentarfilm-essay i et «DDR-filmlyd-studio». Nina Hoss spiller Katy – fortelleren for lydsporet som skal legges på filmen. Hun leser opp utdrag fra boken parallelt med filmfremvisningen. Filmregissøren (Sebastian Schwarz) og lydteknikeren (Ali Gadema) er de to andre aktørene på teaterscenen.

Publikum ser Didier Eribon sittende ved togvinduet, på vei tilbake til arbeiderbyen Reims, der han vokste opp. Han ringer på døren til det hvitmalte rekkehuset og ser på gamle svart-hvitt-fotografier fra morens skoeske. Her har hun bodd i årtier sammen med faren uten å få besøk fra sønnen en eneste gang. Det er først nå, etter at faren er død, at forfatteren har overvunnet skammen og funnet mot til å besøke moren. De tykke og oppsvulmede bena til moren vitner om et langt og stående arbeidsliv på fabrikkgulvet, der den daglige oppgaven var å feste lokk på hermetikkglass.

Vil for mye

Underveis i stykket oppstår det meningsforskjeller mellom forteller Katy og filmregissøren. Katy reagerer på at en filmsekvens viser venstreradikale demonstranter samtidig med at hun leser opp en tekst om Le Pen og Nasjonal Front.

Senere får vi vite av Katy (Nina Hoss) at skuespillerens far, Willi Hoss, i likhet med Eribons foreldre har arbeiderklassebakgrunn og var med på etableringen av arbeiderfagforeningen hos Daimler-Benz i Sør-Tyskland. Vi får høre at fremmed-arbeiderne fra Tyrkia ble nektet medlemskap i fagforeningen. Far Hoss engasjerer seg på fremmedarbeidernes side og får gjennomslag i bedriftsledelsen.

Alt dette er vel og bra, Nina Hoss spiller utmerket. Ingenting galt med hennes kamp for arbeiderklassen. Forestillingens svakhet er derimot at for mange historier blir pakket sammen i en tre timer lang fortelling.

Tvunget klassereise

Hvordan klarte Eribon å løsrive seg fra Reims? Han tvinges til å ta avstand fra sin herkomst. For å frigjøre seg fra seksuell skam må han fornekte sin klassetilhørighet. Målet er å kvitte seg med handlingsmønstre som er typiske for arbeiderklassen: Forfatteren forandret opptreden, sjargong, språk, klesdrakt og skriveform.

Det franske utdanningssystemet opprettholder en «forkalket» sosialstruktur.

For Eribon er «sosial og seksuell skam som to gjensidig avhengige kretsløp som resulterte i at jeg måtte definere meg selv på nytt,» og videre: «Jeg var ikke et arbeiderklassebarn – jeg var et homofilt barn, en homofil ungdom.»

En av Eribons forbilder, sosiologen Pierre Bourdieu, skriver at begrepet «smak» nesten alltid er preget av sosial herkomst. For Bourdieu er den sosiale bakgrunnen det avgjørende. Herkomsten predestinerer en viss opptreden og skaper tilhørigheter i samfunnet. I programheftet til teaterforestillingen påpeker Bourdieu at arbeiderklassebarn utgjør kun seks prosent av alle studenter som tar høyere utdanning i Frankrike. Det franske utdanningssystemet opprettholder en «forkalket» sosialstruktur, der samfunnets favoriserte får flere fordeler, mens de vanskeligstilte får færre muligheter.

Høyrepopulismens inntog

I dag føler Eribon seg fremmedgjort ovenfor moren og sine søsken. For faren var det naturlig å stemme på det franske kommunistpartiet på sekstitallet, senere stemte en fjerdedel av de franske kommunistene på sosialisten Mitterand. I 2017 stemte familien til Eribon på det høyrepopulistiske partiet Front Nasjonal. Der arbeideren før stod mot borgerskapet, settes «franskmannen» og «utlendingen» i dag opp mot hverandre som «motstandere». Eribon forklarer dette selvmotsigende skiftet med en form for «politisk nødverge fra det lavere samfunnssjiktets side». Arbeiderklassen forsøker desperat å forsvare sin verdighet – de føler seg sviktet.

Å skylde på utlendinger tar fokuset bevisst bort fra selve «ideen», skriver Eribon. Med «ideen» mener han det «politiske begrepet», det vil si kampen mot den herskende klassen. Men Didier Eribon er langt fra naiv i sin analyse: Han kjenner altfor godt til rasismen og diskrimineringen i den hvite arbeiderklassens egne rekker.

Kommentarer