År 97 etter Kim Il Sung

60 år etter opprettelsen av den nordkoreanske republikken lever nordkoreanerne fortsatt i total isolasjon.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Hold meg borte fra den visdom som ikke gråter, filosofi som ikke ler, og storhet som ikke bukker for barn», sa den libanesiske poeten Khalil Gibran. I Nord-Korea ler ingen av filosofien til sin store leder. Kim Il Sungs visdom bringer ærefryktige tårer i øynene til sitt folk, og hver dag bukker barna for hans storhet.

Fra taket av den internasjonale flyplassen i hovedstaden Pyongyang ønsker portrettet av Den evige presidenten besøkende velkommen. Bærbare pc-er og mobiltelefoner som ikke har blitt lagt igjen i Beijing, blir konfiskert.

Velkommen til år 97. I en av kommunismens siste utposter er det 97 år siden Kim Il Sung ble født, og fødselsåret hans, 1912, blir regnet som år 1 i den nordkoreanske kalenderen. Etter hans død i 1994 har sønnen, Kim Jong Il, vært statsoverhode i verdenshistoriens eneste kommunistiske dynasti, under sitt embete som formann i Forsvarskommisjonen. Hans avdøde far er fortsatt president.

Far og sønn Kim har, siden opprettelsen av Den demokratiske folkerepublikken Korea, skapt et av verdens mest egenartede samfunn. Den 9. september feiret nasjonen sitt 60-årsjubileum, og da Den kjære leder Kim Jong Il oppsiktsvekkende glimret med sitt fravær, rapporterte flere utenlandske kilder om sviktende helse hos den 66 år gamle statslederen. Fra nordkoreansk hold har imidlertid disse spekulasjonene blitt avvist som konspirasjonsteorier, og de har understreket at alt står bra til med deres kjære leder.

Forbudt kommunikasjon

Kim-dynastiets Nord-Korea er verdens mest lukkede land, og dets hemmeligheter strengt bevoktet. Vi blir behørig passet på av representanter for det statlige reiseselskapet, som kjører et hektisk, tettpakket program. Kun på hotellet, som ligger på en liten øy midt i elven som renner gjennom Pyongyang, er det bevegelsesfrihet. All annen aktivitet skal forekomme under kontinuerlig tilsyn. Etter en liten avledningsmanøver er vi på vei over brua som forbinder øya med byen. Forfjamsede syklister passerer på vei til jobb, og en gruppe skoleunger bukker fint idet de marsjerer forbi på en lang rekke. En gammel kone ser forskrekket på oss når vi står utenfor boden hennes og vil kjøpe litt vann. Overrasket og brydd gjemmer hun det rynkete ansiktet sitt bak luken som hun stenger bestemt. Kommunikasjon med lokalbefolkningen er forbudt.

Da vi kommer tilbake til hotellet, er det fullt oppstyr. Vi vet ikke at vi har blitt forfulgt. Kameraer sjekkes, og bilder slettes. Guidene er opprørt. Visste vi ikke at vi ikke måtte forlate øya?

Verdens største fangeleir

Nord-Korea er et av verdens fattigste og mest isolerte land. Økonomien har ligget i grus siden midten av 90-tallet, og ifølge Amnesty International er det opptil 200.000 politiske fanger i landet. Majoriteten av disse fangene holdes i fangeleire i landets nordlige fjellområder. Tidligere fangevokter, Ahn Myong Chol forteller om tilstandene i leirene: «I Auschwitz spesialiserte man seg på å drepe raskt og effektivt. I våre konsentrasjonsleirer drepes det sakte».

Han ble fortalt av sine overordnede at fangene var illojale, politiske dissidenter og kunne avrettes hvis de prøvde å flykte. Selv måtte Ahn flykte til Kina etter at foreldrene hans ble anklaget for landsforræderi, hvorpå både faren og broren ble drept. Kollektiv straff for politiske forbrytelser er vanlig i Nord-Korea. Human Rights Watch skriver i sin rapport fra juli i år at hele familier til angivelig illojale borgere ofte blir arrestert og sendt til arbeidsleire. Heller ikke barna skånes.
Myndighetene fortsetter også å nekte sine borgere retten til å dra ut av landet. Dette er ansett som forræderi, og blir ofte straffet med tvangsarbeid eller fengselsopphold, og i noen ekstreme tilfeller med døden, slår rapporten fast.

Noen klarer likevel å flykte. De som ikke blir skutt av grensevakter mens de prøver å krysse Duman-elven over til Kina, står i fare for å bli sendt tilbake av kinesiske myndigheter, som ikke anerkjenner nordkoreanere som flyktninger. Amnesty International skriver i sin rapport fra 2008 at hundrevis av nordkoreanske flyktninger blir deportert hver måned, og at rundt 50.000 lever i skjul i Kina, i konstant frykt for å bli tvangsreturnert. De heldigste klarer å komme seg til en sørkoreansk ambassade i et tredje land. Sør-Korea anerkjenner alle nordkoreanere som folk av samme nasjon, og gir statsborgerskap til alle som søker.
Likevel, de fleste nordkoreanere synes å være lojale mot sine ledere.

– Kim Jong Ils popularitet blant befolkningen er ubestridelig, sier Han Park som er Korea-ekspert ved universitetet i Georgia, USA.

Kollektivet før individet

– Nord-Korea er annerledes fra totalitære, sosialistiske regimer. Dets Juche-filosofi er hovedsakelig basert på en deterministisk spirituell doktrine, fremfor en marxistisk-leninistisk, sier Park.

– Denne ideologien kombinerer den tradisjonelle kulturen, som er basert på konfutsianismen, med moderne, sosialistisk politisk tenkning. Konfutsianismen vektlegger sterke familiære bånd, og staten blir sett på som en utvidet del av familien. Nordkoreanerne ser på sin leder som sin Far. De støtter lederskapet fordi de er folkets foreldre. Og ingen velger sine egne foreldre.

– Regimet er mer enn aktivt når det gjelder å «skolere» befolkningen, understreker Geir Helgesen som er seniorforsker ved Nordisk Institutt for Asiastudier.

– Om Nord-Korea pleier man å si at denne oppdragelse pågår fra morgen til kveld, fra vugge til grav. I et isolert samfunn er det ikke tvil om at dette virker. Derfor finnes det ikke en organisert opposisjon.

Det hendte i de dager…

Kim Il Sung var militærkommandant i det japansk-okkuperte Korea. I en militærleir ved foten av det hellige fjellet Paektu, ble den kommende leder født. En dobbel regnbue viste seg, og en ny stjerne dukket opp på himmelen. Slik gikk det til da Kim Jong Il, Den kjære leder, kom til verden. I hvert fall hvis vi skal tro nordkoreanske skolebøker.

Levningene av Kim Il Sung oppbevares i et mausoleum i Pyongyang. Med sin majestetiske utforming framstår Kumsusan Memorial Palace som et Nord-Koreas Versailles. Sikkerhetstiltakene er formidable. Besøkende stilles puljevis på en lang rekke før man transporteres om lag 400 hundre meter langs et samlebånd bestående av væpnede vakter, kroppsvisitering, metalldetektorer, skorensemaskin, og et kammer med vindturbiner som fjerner selv den minste truende partikkel. De besøkende ledes så gjennom et siste rom, hvor man gjennom en liten høyttaler i øret får den siste stemningsbærende tale. Med teatralsk dramaturgi omtales Den store leder som hele menneskehetens sol, som så storhjertet skjenket oss en ideologi hvor menneskene selv er gjort til guder. Midt inne i mausoleet ligger en balsamert og sminket Kim Il Sung iført sort dress og et kongelig rødt klede. Gråtkvalte tilhørere sirkulerer systematisk rundt glassmonteren hans mens de stopper opp på hver side og bukker ærbødig for sin store leder.

– Personkulten er ikke en tradisjonell religion, men den erstatter på sett og vis religiøs aktivitet, sier Helgesen til Ny Tid.

Militæret først – mat etterpå

Matkrisen på midten og slutten av 90-tallet opprørte en hel verden, og det er estimert at opptil én million mennesker sultet i hjel. Nå er en ny matkrise i emning. «Seks millioner nordkoreanere står i fare for å bli rammet av prekær matmangel», uttalte Jean-Pierre de Margerie fra Verdens Matvareprogram tidligere i sommer. Grunnet flom i august 2007 og flere dårlige avlinger kombinert med økende priser på basale matvarer som ris og mais, er matsituasjonen i landet den mest prekære siden katastrofen på 90-tallet.

Kommunismens fall og Sovjetunionens kollaps i 1991 førte til en radikal nedgang i økonomisk støtte til Nord-Korea og en ytterligere isolasjon av landet. Til tross for dette sverger Kim Jong Il til farens Juche-ideologi om total uavhengighet – politisk, økonomisk og militært.

Som et tillegg til statsideologien Juche, har Kim Jong Il innført sin egen Songun-doktrine: Militæret først. Dette innebærer at militæret, det 5. største i verden, har førsteprioritet når nasjonale ressurser skal fordeles. Det er estimert at militærets andel av BNP er opp mot 25 prosent. Det samme tallet for verdens ledende militærmakt, USA, er cirka 4 prosent og for Norges del om lag 1.6 prosent.

Atompolitikk

Nord-Korea er fortsatt et land i krig. Korea-krigen fra 1950 til 1953 endte ikke i en fredsavtale, men i en våpenhvile. 49 år senere, i 2002, lanserer George W. Bush begrepet «ondskapens akse» hvor han håndgripelig plasserer Nord-Korea, Iran og Irak. Etter amerikanernes invasjon av Irak mener Pyongyang at de har fått bekreftet at amerikanerne også anser en militær «løsning» på Korea-problemet som en mulighet.

I 2003 startet sekspartssamtalene mellom Nord- og Sør-Korea, Kina Russland, Japan og USA, hvor formålet var en avvikling av nordkoreanernes atomprogram. Forhandlingene hindret derimot ikke Nord Korea i å utføre en atomprøvesprengning i oktober 2006. Denne prøvesprengningen viste seg å være nøkkelen til de lenge ettertraktede direkte forhandlinger med USA – forhandlinger som medførte at et kjøletårn på atomanlegget i Yongbyon i sommer ble ødelagt foran øyene på en hel verden. I tillegg overleverte Pyongyang sine dokumenter om atomprogrammet til amerikanske myndigheter. Washington responderte med å annonsere at de ville fjerne Nord-Korea fra listen over stater som støtter terror.

– Hovedårsaken til at regimet besluttet å utvikle atomvåpen, er at de er klar over at de militært ikke kan hamle opp med USA, og for et lite og fattig land med en viss teknologisk kapasitet er dette kanskje den enkleste og billigste forsikring i en fiendtlig verden, sier Geir Helgesen.

Grunnet uenigheter om hvordan en skulle verifisere Nord-Koreas avvikling av atomprogrammet, har USA likevel ikke gjort som tidligere annonsert, og Nord Korea står fortsatt på amerikanernes terrorliste. Som et svar på dette kom Pyongyang med en pressemelding den 26. august, hvor de uttalte at de vil stoppe nedrustningsplanen og vurderer å gjenoppbygge atomanlegget i Yongbyon. Den 10. september ble det offentliggjort satellittbilder som viser en utskytingsbase ved Tongchangdong, cirka fem mil fra grensen til Kina. Ifølge amerikansk etterretning er rakettenes rekkevidde på 4000 kilometer, noe som i teorien betyr at Alaska er innen rekkevidde.

– Hvis forhandlingene med USA og de andre landene i sekspartsforhandlingene, fører til en fredsavtale og løfter om å assistere Nord-Koreas økonomiske utvikling, så er det ingen grunn til at Nord-Korea skulle ønske å forbli en atommakt, mener Helgesen.

– Lengter etter en gjenforening

– Vi er ett folk. Alle koreanere er barn av samme kultur og historie, snakker samme språk og har samme blod. Det vi trenger, er gjenforening! slår guiden vår fast. Han heter Kim og er en av to statsutnevnte guider som følger oss. De forteller oss hva vi kan ta bilde av, og tar vi bilde av noe annet, påser de at bildet blir slettet fra minnebrikken. Det kan være vanskelig å vite hva en ikke kan ta bilde av. Bildet av en gammel dame ble slettet. Det samme ble bildet av noen gatefeiere. Våre to guider er de to eneste nordkoreanerne vi får lov til å snakke med. Kim fortsetter sin lille historietime bak mikrofonen i bussen.

– Vet dere hvorfor vi koreanere ikke kan bo sammen i ett land, fortsetter han og lar spørsmålet henge i luften.
– På grunn av imperialistene i USA!

Utenfor bussvinduene er markene grønne. Noen bønder sitter på huk og arbeider i risåkrene, og kvinner vasker klær i elvene og bekkene mens barna leker i vannet. Noen grusveier skjærer gjennom de skogkledde åsene, og rismarkene ligger som irrgrønne tepper i det bølgende landskapet. En og annen landsby, fylt med små gråhvite hus, bryter med de grønne omgivelsene. Vi er på vei til verdens desidert tyngst bevoktede grense – en grense mellom Nord og Sør, mellom Øst og Vest. Som en 250 kilometer lang levning fra den kalde krigen skjærer demarkasjonslinjen tvers gjennom den koreanske halvøy og deler en nasjon og et folk i to. Ti millioner mennesker på begge sider av grensen tilhører såkalte separerte familier – familier som har blitt delt mellom nord og sør

– Nordkoreanerne lengter etter en gjenforening med Sør, sier Kim.

– Vi trenger ikke innblanding fra USA, Kina og Russland. Vi må klare å se bort fra forskjeller i politiske system, og etablere en stat på grunnlag av våre kulturelle og historiske røtter.

Nord-Korea har foreslått å opprette en koreansk føderasjon siden 60-tallet, der Korea ville vært ett land, men med to systemer – kapitalisme i sør og kommunisme i nord. Amerikanerne har hele tiden vært imot denne løsningen og vil bare se gjenforening under et kapitalistisk system. «Nykonservative amerikanere vil ikke ha fred i denne regionen», uttalte tidligere fredsprisvinner og president i Sør-Korea Kim Dae Jong etter at Bush-administrasjonen tok over det Hvite hus.

Han sa videre at «de er dogmatikere og vil ha regimeskifte. De er besatt av en ideologi – sanksjonsideologien. Men den har aldri fungert, verken mot Cuba, Irak, Afghanistan eller Iran».

Amerikanerne har helt siden Korea-krigen spilt en svært sentral rolle på den koreanske halvøy og har fortsatt ca. 28.000 soldater i Sør-Korea. På begge sider av demarkasjonslinjen følger folk med på hva som skjer i Washington, og vet at det kommende amerikanske presidentvalget vil få konsekvenser for framtiden på den koreanske halvøy.

Kim Dae Jong var nylig i Stavanger, og legger ikke skjul på at han helst ser at Barack Obama tar over det Hvite hus. Til Stavanger Aftenblad uttalte den tidligere fredsprisvinneren at «Obama har sagt at han vil ha direkte samtaler med Nord Korea, og det er et synspunkt jeg deler fullt ut med han. Det er i tråd med min solskinnspolitikk.»

Atomtrussel versus menneskerettigheter

Verdens innblikk i Nord-Korea er sterkt begrenset, og usikkerheten rundt deres agenda stor. Mens hele den vestlige verden bekymrer seg for landets atomprogram, er det smertelig lite fokus på hvordan dets folk er offer for en situasjon og et regime som anser dem som rettsløse brikker i et system uten plass til menneskerettigheter.

Nord-Korea er et land i krig, og dets befolkning fortsetter sin egen kamp for anstendige levevilkår. Her gråter man fremdeles over sin døde leder, en leder hvis filosofi har skapt verdens mest hemmelighetsfulle stat. Mens vi bekymrer oss for landets atomprogram, fortsetter Nord-Koreas barn å bukke for et regime som holder dem innesperret i verdens største fangeleir.

---
DEL