– Jeg begynner å lure på hvorfor jeg begynte med journalistikk, sier Robert Fisk i et arkivopptak fra 1980 i starten på This Is Not a Movie mens han løper mot bilen og sikkerheten etter et granatangrep i Abadan nær grensen mellom Iran og Irak. Uttalelsen er litt spøkefull, men svært passende i filmen.
This Is Not a Movie er et portrett av Fisk og hans karriere – regissør Chang byr på en tankevekkende film om hvilke begrensninger og hvilken nytteverdi som finnes i krigsreportasjen i tillegg til å hylle den høyprofilerte undersøkende journalisten og krigsreporteren.
Det er rikelig med opptak som er like fengslende som åpningsscenen, men i stedet for å dynge filmen ned med Fisks mange og ufattelige opplevelser fra Midtøsten, trekker filmen på fornuftig vis tematiske tråder om krigens betydning – eller rettere sagt meningsløshet – og vår trang til å fortelle krigshistorier.
«Hvis du ikke oppsøker et sted og med egne øyne bevitner det som skjer, kan du ikke komme tett på sannheten.» Robert Fisk
Reporter av den gamle skolen
Samtalene med Fisk i hans leilighet i Beirut er like innsiktsfulle for kjernen i hans arbeid som klippene vi får se fra frontlinjene. Vi ser ham også på jobb i mørke bakgater med notatblokken i hånden på vei bort fra «fiksere» som hjelper ham, han prater med lokalbefolkningen og er et kroneksempel på en reporter av den gamle skolen som gjør jobben på den vanskelige måten: «Hvis du ikke oppsøker et sted og med egne øyne bevitner det som skjer, kan du ikke komme tett på sannheten», sier Fisk i filmen.
Nå som lite journalistisk arbeid faktasjekkes på internett, er slik god, «gammeldags» journalistikk viktigere enn noen gang. Samtidig er denne typen journalistikk lite respektert av mediebaroner som kun er opptatt av profitt.
[ntsu_youtube url=”https://youtu.be/b4VuvQChWQ8″ width=”520″]Mot til å utfordre
Å respektere førstehåndskilder og fakta medfører et imperativ om alltid å fortelle sannheten, samt å ha mot til å overvåke og utfordre maktsentrene uansett hvor upopulær du måtte bli. Det er et ideal som Fisk uttrykker med den største selvfølgelighet; han har beviselig en lang historikk i å rapportere fra frontlinjene i strid med den offisielle linjen til politiske maktpersoner i Vesten.
Han startet sin karriere med å rapportere fra opprøret i Belfast på 70-tallet for London-avisen The Times. I løpet av tiden i Belfast innså han at den britiske hæren ikke hadde monopol på sannheten, en oppdagelse som umiddelbart gjorde ham til en kontroversiell figur på hjemmebane.
Fisks sympatier for raseriet i Midtøsten rettet mot kolonimaktene har også møtt mye hån fra dem som har en annen politisk oppfatning, men han insisterer på at reporterens klare rolle er å forklare virkeligheten slik den ser ut blant folk, objektivt, men alltid på parti med den svakeste part.
«Jeg er ikke en maskin», sier han til dem som hyller myten om total nøytralitet, og trekker fram behovet for en rapportering som ikke underbygges av følelser, men av essensiell menneskelighet. Å rapportere om sannheten inkluderer å kalle ting ved deres rette navn, å unngå det Fisk kaller «de-semantisering» av krig der ord som «sammenstøt» brukes i stedet for å «drepe», og «bosetting» benyttes i stedet for «koloni», noe som skjuler ansvar og maktubalanse.
Sensurert
Han opplevde at reportasjene hans i økende grad ble sensurert da Rupert Murdoch overtok i The Times, og Fisk begynte i The Independent i stedet. Han insisterte på at hvis reportere risikerer livet for å fortelle sannheten, må redaktørene være modige nok til å trykke den.
Da han rapporterte fra massakren i Libanon i 1982, hvor han bokstavelig talt gikk over likene til de rundt 1700 drepte palestinske og libanesiske sjiamuslimene som var drept av Israels allierte, fikk han ny selvtillit til å rapportere om krigsforbrytelser og innså hvor viktig det var å holde liv i kunnskapen om folkemord.
«Hvis reportere risikerer livet for å fortelle sannheten, må redaktørene være modige nok til å trykke den.» Robert Fisk
Han viker ikke unna noen områder i sitt arbeid, det være seg våpenhandel eller forflytning av våpen fra Bosnia via Saudi-Arabia til islamister mens NATO vet hva som skjer – noe som innebærer stor fare på grunn av de enorme pengesummene som er involvert.
This Is Not a Movie har sin tittel fra filmen som inspirerte Fisk til å bli journalist: Alfred Hitchcocks spionthriller Foreign Correspondent , hvis hardkokte hovedperson sendes for å dekke andre verdenskrig (og får jenta på kjøpet).
Ingen vinner i krig
Fisk forteller at han er mer sint nå enn før, ettersom han har innsett at utsagnet «de snille guttene vinner», er en myte. Utenrikskorrespondenter har ikke så stor påvirkningskraft, og det er arrogant å tro noe annet. Dessuten finnes det ingen vinnere i krig, den vil alltid være et tap for menneskeheten.
Mens han går gjennom den nesten helt forlatte byen Abadan, sier Fisk: «Du kan ta med en gjeng fra Hollywood hit og lage film, men de døde kan ikke snakke, og de levende er borte.»
Hvor er de levende? Det er roten til all lidelse i Midtøsten, de geopolitiske katalysatorene til flyktningkrisen og terrorangrep i Vesten som Fisk forsøker å belyse. Det er dette formålet, dette vitnesbyrdet som ser ut til å gi ham energi til å holde ut i jobben, til tross for hans mangel på rosafargede briller når det gjelder arbeidets begrensninger. Som han sier: «Du vil aldri kunne vinne, men du vil tape med mindre du fortsetter å kjempe.»
Les også: Tysk journalistikks wonderboy lurte leserne
