«Vi har akkurat nok religion til å få oss til å hate, men ikke nok til å få oss til å elske hverandre.» Jeg kom til å tenke på dette sitatet av forfatteren Jonathan Swift da jeg så Jorunn Myklebust Syversens nye spillefilm Disco. Riktignok finnes det sannsynligvis mer relevante sitater med hensyn til filmens innhold, men disse ordene lå allerede i bakhodet etter at jeg nylig hadde hørt dem i en låt av den østerrikske artisten Falco. (Den forlengede maksisingelversjonen av «Satellite to Satellite», takk som spør!) Og på sett og vis passer det jo å innlede teksten om en religionskritisk film kalt Disco med et religionskritisk sitat jeg kom over i en popsang.
Særegen stemme
Jorunn Myklebust Syversen er utdannet ved Kunstakademiet i Bergen, og langfilmdebuterte for to år siden med Hoggeren. Her skildret hun en mann i livskrise som flytter fra byen til sine avdødes foreldres småbruk i Hallingdal, hvor han søker ensomhet og fysisk skogsarbeid. Filmen var forbilledlig minimalistisk i sin fortelling og vitnet om en original og spennende ny stemme i det norske filmlandskapet som evnet å kombinere humor, alvor, absurditet og autentisitet. Det sistnevnte ble forsterket av at hovedrolleinnehaver Anders Baasmo Christiansen og Benjamin Helstad vel var de eneste profesjonelle skuespillerne, mens et par av de øvrige rollene var besatt av regissørens egne familiemedlemmer – uten at dette resulterte i sjenerende variasjoner i spillestil.
I sin andre spillefilm har Myklebust Syversen forlatt sine hjemlige trakter til fordel for et kristent miljø hun til gjengjeld har satt seg grundig inn i gjennom omfattende research. Disco handler om 19-åringen Mirjam, som er regjerende verdensmester i «freestyle discodans», leder av frikirken Frihetens ungdomsgruppe og stedatter av menighetens karismatiske pastor.
Denne gangen er de fleste karakterene spilt av etablerte skuespillere, med Josefine Frida (tidligere Josefine Frida Pettersen) fra Skam i hovedrollen og Nicolai Cleve Broch, Kjærsti Odden Skjeldal, Andrea Bræin Hovig og Espen Klouman Høiner i andre sentrale roller. Men filmen byr også på et gjensyn med filmskaperens fetter Terje Syversen, her i rollen som «Pengepredikanten». I tillegg til å være hovedkarakterens onkel representerer han en av de to konkurrerende menighetene som er inkludert i filmen. I likhet med Friheten har også disse sitt utspring i pinsebevegelsen.
Press om perfeksjon
En mer konvensjonell film ville trolig ha lagt mer vekt på hovedkarakterens streben etter å vinne nye mesterskap, og stilt henne overfor et vanskelig valg mellom dansen og menighetenes verdisyn. I Disco har imidlertid Mirjam familiens støtte; de er stolte av hennes konkurransevirksomhet på dansegulvet.
Med ubehagelig troverdighet framstår rollefiguren som en
blanding av jovial ungdomsleder, narsissistisk
popstjerne og passiv-aggressivt manipulerende familieoverhode.
«Menighetene ser ut til å verdsette og dyrke fram unge, ressurssterke, vakre, pene mennesker, og hvis man i tillegg er flink til å synge (hvilket hovedpersonen også er, journ.anm.) stiger man raskt i rankene. De avhopperne jeg har snakket med forteller om et veldig stort press på å være perfekt», uttalte Myklebust Syversen nylig i et intervju med bransjemagasinet Rushprint.
Ifølge filmskaperen er miljøene tilsynelatende liberale, men fremmer samtidig en bokstavelig tolkning av Bibelen. Filmens Mirjam har riktignok problemer med å bevare posisjonen sin i dansen, men dette skyldes først og fremst en indre uro som kommer til overflaten – og som synes å ha opphav i både tvil om egen tro, et ønske om få å vite sannheten om visse hendelser fra fortiden og en fysisk og psykisk utmattelse etter å ha etterlevd et ideal om perfeksjon.
Med det sistnevnte skildrer Disco problemer mange sliter med i den såkalte generasjon prestasjon, her satt i en kristen subkultur med sterke innslag av sosial kontroll – noe man i langt større grad hører om i forbindelse med muslimske miljøer. I tillegg til hovedrolleinnehaver Frida skal spesielt Nikolai Cleve Broch berømmes for sin innsats i rollen som karismatisk pastor. Med ubehagelig troverdighet framstår rollefiguren som en blanding av jovial ungdomsleder, narsissistisk popstjerne og passiv-aggressivt manipulerende familieoverhode.
Disco tegner et bilde av en kultur med et nærmest fullstendig fravær av frihet, der også de alternative, konkurrerende trossamfunnene setter strenge rammer for individet – formodentlig med de beste hensikter. Med andre ord handler den ikke egentlig om diskodans, men om sosial kontroll i lukkede miljøer. Slik sett kunne Friheten ha vært en vel så passende, om enn ironisk, tittel.
Internasjonal oppmerksomhet
I likhet med Hoggeren er også Disco laget gjennom Norsk filminstitutts Nye Veier-ordning, som legger vekt på talentutvikling og støtter nyskapende og ikke spesielt høyt budsjetterte filmprosjekter. Men der Hoggeren var nokså annerledes enn det meste som produseres i inn- så vel som utland, minner den nye (og mindre humoristiske) filmen i større grad om «arthouse»-filmene som vanligvis gjør seg bemerket på internasjonale filmfestivaler. Vel å merke uten at Disco er noen dårligere film enn forgjengeren.
I både uttrykk og tematikk kan filmen gi assosiasjoner til Ulrich Seidls Paradis: Tro og Dietrich Brüggemanns Korsveien, selv om den er mindre tablåpreget enn disse i form og struktur. Fotograf Marius Matzov Gulbrandsens kamera unngår også unødvendige bevegelser, men er ikke redd for å gå tett på rollefigurene, og skaper velfungerende kontraster mellom fargerike scene- og danseopptredener og de mer nøkternt realistiske skildringene av dagligliv.
Disco er da også blitt valgt ut til viktige filmfestivaler som Toronto og San Sebastián, og har følgelig plassert Myklebust Syvertsen på det internasjonale filmkartet. Med både denne og Dag Johan Haugeruds Barn (i tillegg til at Maria Sødahls etterlengtede andre spillefilm Håp har premiere neste måned) er vår hjemlige filmproduksjon inne i en usedvanlig god høst, med kunstnerisk sterke skildringer av norsk virkelighet på film. Det er bare å håpe at også landets kinogjengere gir disse filmene oppmerksomheten de fortjener.
Disco har norsk kinopremiere 4. oktober, med førpremiere som «Centerpiece» på Bergen Internasjonale Filmfestival.
