Den ikoniske boken Doña Maria and her Dream er basert på dokumentarfotografier fra Horst Friedrichs’ mange reiser til Venezuela, som han i 2008 mottok den presisjetunge prisen Lead Gold Award for. Boken ble til under forhekselsen fra en oppdagelsesferd i et dystert og hardt Venezuela som langsomt er i ferd med å gå i oljens og politikkens glemmebok samtidig som det skremmende nok får et stadig sterkere rykte som et prøverør for feilslått teori og praksis.

Boken starter nordvest i landet, i delstaten Lara, og beveger seg mot Falcón-regionen. I løpet av en tolvårsperiode møtte Friedrichs de samme familiene på samme tid hvert eneste år – et svært kjærkomment gjensyn – mens han lette etter skygge og smil under de små hustakene som har klart å stå imot både tidens tann og en storm eller to.

Horisonten virker uendelig, helt uten farger – her finnes ingen fargerike regnbuer, og vann er mer verdifullt enn gull.

Her er hundre års ensomhet omgjort til tolv år vennskap, og tilliten mellom fotografen og menneskene som fotograferes, har ikke kommet rekende på en fjøl.

Ingen pirater, ingen nyheter

Men hvorfor vil noen frivillig reise tusenvis av mil for å fotografere et glemt, goldt og ugjestmildt landskap fritt for pirater, der det verken er krig eller drama, og det tilsynelatende ikke finnes noe av nyhetsverdi? Hvorfor ønsker noen å oppsøke steder der tiden har stått stille, lik en firfisle som venter på sitt bytte, eller oppsøke blinde keramikere, rynkete og solbrente stolmakere eller livstrette steinhuggere? Hvorfor velger noen svarte kråker i stedet for papegøyer med skinnende fjær?

Dette er et sted der barna aldri har hørt om eller drømt seg bort i Robinson Crusoe eller Gullivers reiser, der løsbikkjene ville fått et festmåltid av Lilliputs innbyggere, samtidig som frihet og fantasi flyter fritt gjennom årene og i tørre elveleier her.

Selv om landskapet er goldt og forlatt, er det også et sted for oppofrelse og overlevelse der hell og tilfeldigheter ikke spiller inn, men hvor familiens hverdagslige rutiner støtter seg på tiår av muntlig tradisjon; fortellinger som hviskes gjennom åpne dører og vinduer mens de gamles ansikter skimtes som skygger fra fortiden. Ansikter som er like røffe og beskyttende som barken på trærne, arret av heten og i stille protest mot elementene. Karakterer som señor Aranguren, med et snev av distingvert engelsk lord, hvis høns er mer verdifulle enn all verdens flotte dresser fra Savile Row.

Hvorfor ønsker noen å oppsøke steder der tiden har stått stille, lik en firfisle som venter på sitt bytte, eller oppsøke blinde keramikere, rynkete og solbrente stolmakere eller
livstrette steinhuggere?

Og den 114 år gamle – hvis det fantes papirbevis – doña Ruperta med alle de endeløse historiene om sine mange barn og barnebarn som aldri slutter å fascinere eller more tilhøreren, historier som ville ha fylt hundrevis av sider i støvete bøker. Hun sitter med de krokete hendene elegant foldet i fanget og lytter til vinden som aldri bringer nyheter, bare et løfte om et fjernt, men sårt tiltrengt regnskyll. Noen ganger, når vinden blåser fra uventet hold fra Quíbor-dalen og inn i Guadeloupe, sier hun at onde ånder kan komme på besøk, helt uten forvarsel eller invitasjon. Derfor mener hun at enhver gjest er verdifull – du vet nemlig ikke hvem du kan treffe ved middagsbordet.

Uforglemmelige møter

Friedrichs kommer og går, noe som tillater ham å møte karakterene og historiene på et stillferdig vis som former boken. Uforglemmelige mennesker som doña Maria Castillo, med sitt skjøre ansikt og en stahet som har et tydelig fysisk uttrykk, ble omslaget til hele serien. Hun lar ikke blindheten hindre henne i å forme vakre leirkrukker med hender som er både sterke og rynkete, og hun har en vilje som aldri svikter hennes måte å «se» på – ting andre bare kan forestille seg i drømme.

Horisonten virker uendelig, helt uten farger – her er ingen fargerike regnbuer, og vann er mer verdifullt enn gull.

Fotografen og doña Maria Castillo traff hverandre helt tilfeldig i 1993. Hun døde få år senere, men via samtaler med henne og senere sønnen Aquilino – som fortsetter å skape i leire slik hun gjorde det i årtier – begynte boken å finne sin form og sitt skarpe uttrykk.

Det er det samme uttrykket vi finner igjen i steinsamlingen til Diego Crespo. Steinene ligger på utstilling i hans lille rom i nesten stummende mørke, eller de ligger gjemt mellom vridde trær og metallbokser. Diego er nemlig ingen museumskurator eller kjent kunstsamler, han har bare en fascinasjon for stein – som om kantene på dem former hjertet til menneskene han bryr seg om.

Den samme stillferdige og nødvendige lidenskapen finner vi hos señor Eustiquio, som av agaveplantens verdifulle nektar lager den den fermenterte drikken cocuy, som trengs for å slukke tørsten du opplever i et så karrig land. Men selv om det er karrig, er dette landskapet som doña Maria kunne «se», helt uten grenser; preget av stillhet, ro og tilfeldigheter.

Oversatt av Iril Kolle