En apolitisk ungpikes bekjennelser

Goebbels’ selverklært apolitiske sekretær forteller sin versjon av historiske hendelser. Resultatet er et viktig dokument for ettertiden, men er dette alt vi trenger?

Hans Georg Kohler
Fast frilans journalist for Ny Tid. Kunstner, bosatt i Berlin.

Den østerrikske dokumentarfilmen A German Life består hovedsakelig av intervjuopptak med den da 104 år gamle berlinfødte Brunhilde Pomsel. Pomsel var én av få som var med i Hitlers bunker de siste, skjebnesvangre dagene i Berlin. Det intime intervjuet brytes opp i kapitler av til dels sjokkerende arkivopptak, blant annet fra gettoen i Warszawa. Opptakene, filmet av tyskere, viser utmagrede skjeletter, nakne jødiske lik, kvinner, barn og menn som sklir ned i en massegrav på en tresklie. I bunnen av den enorme grøften blir de stablet som vedkubber slik at flest mulig får plass. En kvinne som slippes ned har et forferdelig smertefullt ansiktsuttrykk som virker skremmende forpint og samtidig levende – selv om hun tydelig er død. Torturert i hjel av sult i den hermetisk lukkede gettoen i Polens hovedstad.
Pomsel var ansatt de siste tre krigsårene som sekretær for Josef Goebbels i propagandadepartementet i Berlin, etter å ha jobbet en periode i den nasjonalsosialistiske rikskringkastingen. Før dette arbeidet hun for en jødisk advokat (dr. Hugo Goldberg) som med antisemittismens aggressive fremmarsj på 30-tallet fikk færre og færre oppdrag. Pomsel sukker tungt når hun forteller om livet i det tredje riket. Hun åpner intervjuet med et spørsmål til kameraet: «Er det dårlig om menneskene forsøker å gjøre noe for seg selv som er godt for dem, på den plassen de har fått tildelt – men samtidig er klar over at de skader andre mennesker? Men man tenker jo ikke så langt, vi tenkte kortsiktig og var likegyldige.»

«Den strenge prøyssiske, pliktoppfyllende lydigheten ble innprentet i oss fra barnsben av. Med forståelse og kjærlighet kom du ikke langt.»

Første verdenskrig. Brunhilde Pomsel ble født i 1911 og vokste opp i Berlin i 1920-årene, hvor hun utdannet seg som stenograf. Hun husker farens mobilisering som soldat til første verdenskrig og hans hjemkomst etter fire år. «Verden var annerledes den gang – vi var ikke noe særlig åpne mot hverandre, men vi levde tett sammen med en spesiell nærhet mellom familiemedlemmene. Var vi uoppdragne, fikk vi juling – med forståelse og kjærlighet kom du ikke langt. Den strenge prøyssiske, pliktoppfyllende lydigheten ble innprentet i oss fra barnsben av,» sier Brunhilde. Datidens verden er umulig å forstå for dagens mennesker, slår hun fast, og spør: «Skulle jeg bebreide meg selv for ikke å ha vært politisk? Nei, tvert imot. Dersom jeg hadde vært politisk bevisst, kunne det fort ha ført til at jeg hadde blitt tatt rotta på.» Hun innrømmer at hun som ung var feig, naiv og dum, ikke interessert i politikk, men heller opptatt av overfladiskheter, fine klær og god lønn. Sjefen Goebbels fremstiller hun som elegant, fornem, velkledd, kortvokst og haltende. En briljant skuespiller. En rasende «dverg» som opptrådte som politisk demagog, men var høflig på kontoret. Slik fortsetter det. Vi får høre om et hverdagsliv i Nazi-Tyskland, der folk flest var opptatt av familie og venner, trygge omgivelser og en godt betalt jobb som ga dem muligheten til å nyte dagliglivet. En nær jødisk venninne av Brunhilde Pomsel følger henne til og med til innmelding i det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet for ti riksmark et stykke sør i Berlin. Innmeldelsen er en betingelse for at hun kan få jobben i rikskringkastingen. Når hun senere får jobb hos selveste herr Goebbels, får ikke venninnen Eva Löwenthal lov til å besøke henne mer på grunn av den allmenne situasjonen, slik Pomsel beskriver det 70 år senere. Eva hadde nydelige øyne, rødlig hår og var vittig. Etter hvert mister de to kontakten, noe Pomsel selv finner naturlig med hensyn til forholdene i Tyskland. Hun tror lenge at venninnen har flyttet fra landet sammen med familien, til tross for at hun hele tiden i intervjuet har påpekt at Eva og hennes familie var lutfattige.

«Datidens verden er umulig å forstå for dagens mennesker.»

Store og små tannhjul. Man sitter igjen med følelsen av at Brunhilde Pomsel vet mye mer enn hun vil fortelle – men hun har tross alt ikke drept noen. Her er vi ved problematikkens kjerne: Pomsel var bare ett blant tusenvis av tannhjul i et dødelig maskineri som førte til massedrap på jøder, romfolk, homofile, politiske motstandere, russiske krigsfanger og andre uskyldige sivile. En dag ligger saksmappen om motstandssøsknene Hans og Sophie Scholl (22 år gammel) på hennes kontorpult i propagandaministeriet. Hun får streng beskjed om at hun ikke har innsyn, og ordre om å legge mappen i safen. Pomsel adlyder ordren og er stolt av seg selv og sin lydighet, enda så nysgjerrig hun var. Like fullt beklager hun søsknene Scholls grusomme skjebne, som er skildret inngående i spillefilmen Sophie Scholls siste dager fra 2005: De ble halshugget i en giljotin av skarpretter Johann Reichhart i 1943. Videre snakker Pomsel om forståelsen av konsentrasjonsleirene som oppdragelsesanstalter, der kriminelle og bråkmakere skulle gjøres til gode borgere i det nye tyske, ariske samfunnet.
Selv om dette er blitt til en gripende filmfortelling med en tydelig personlig stemme, er det fristende å etterlyse et mer utvidet perspektiv på kildematerialet. Det finnes tross alt mange andre flittige tannhjul i dette systemet, som kunne vært vel så interessante å fokusere på: I 1945 og følgende år ble over 1000 tyske vitenskapsmenn og ingeniører inkludert Wernher von Braun invitert og hentet til USA for å videreutvikle rakettforskningen de hadde begynt på under naziregimet (den hemmelige «Operasjon Paperclip»). von Braun mottok i 70-årene hele 25 æresdoktortitler i USA og Tyskland, og han var med på å utvikle Saturn V-raketten som muliggjorde USAs månelanding. På liknende vis ble ingeniør Helmut Gröttrup, sammen med over 1000 andre ingeniører og tyske vitenskapsmenn, deportert til Sovjetunionen i 1946 for å bistå sovjeterne med deres rakettprogram. Det førte til Sputnik og Gagarin. I 1953 fikk Gröttrup lov til å vende tilbake til Tyskland. Brunhilde Pomsel, på sin side, var også sovjetisk krigsfange i fem år. Hun satt som fange blant annet i konsentrasjonsleiren Buchenwald, en opprinnelig tysk konsentrasjonsleir som ble sovjetisk fangeleir etter krigen. Etter dette jobbet Pomsel som sjefssekretær i den tyske forbundskringkastingen ARD. Hun ble 106 år gammel, fikk ingen barn og ble aldri gift. Hennes venninne Eva Löwenthal ble myrdet i Auschwitz, hvilket Pomsel forteller om i filmen.
Kan det tenkes at det ville være viktigere å produsere en dokumentarfilm om vitenskapsmennene og ingeniørene som med egne øyne så tvangsarbeidere dø i konsentrasjonsleirene? Disse som kom seg unna med æren i behold.

---
DEL