Apokalypse nå?

Hvor langt vil amerikanske soldater gå, mot viljesterke irakiske opprørere?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Et av de mest kjente sitatene fra Francis Ford Coppolas film Apokalypse nå – filmen som er basert på Joseph Conrads roman Mørkets hjerte, men der handlingen er flyttet fra kolonitidens Kongo til 70-tallets Vietnam – tilhører Bill Kilgore. Den amerikanske oberstløytnanten som angriper vietnamesiske landsbyer ved soloppgang, med lavtflygende helikoptre påtegnet «Death from above» på snuten og til høylydt akkompagnement fra Wagners Valkyrierittet.

«I love the smell of napalm in the morning. […] It smells like… victory,» sier Kilgore, og legger til at «Someday this war’s gonna end…». Det gjorde den da også, men ikke helt slik Kilgore hadde sett for seg – til tross for den råskapen han og hans menn utviste, til tross for napalmen som falt fra oven, til tross for at amerikanerne ikke hadde påtatt seg en mindre oppgave enn å redde verden fra sovjetkommunismen, til tross for at hundretusener av unge menn ble sendt i krigen.

Nylig ble det avslørt at amerikanerne, for første gang siden Vietnam-krigen, benyttet napalm da de invaderte Irak i mars/april 2003. Lenge forsøkte de å benekte det hele, men «forsvaret» for å lyve om saken var at de ikke kalte den kjemiske substansen «napalm», under henvisning til at de benytter en annen type bensin i dagens bomber. På amerikansk sier man at «if it walks like a duck and talks like a duck, it is a duck». Vel, lukter det som napalm, brenner det som napalm og dreper det som napalm, da er det også napalm. Det er grunn til å minne om at napalmbruken ikke skjedde i en langt framskreden krig der forråelsen hadde festet grep, men ble benyttet allerede under innmarsjen. Senere fulgte Abu Ghraib-skandalen, der siste kapittel er skrevet på den måten at de som utførte mishandlingene er dømt, mens de som ga ordre om dem går fri, og de som egentlig er ansvarlige får framstå som moralens indignerte dommere.

«Du har rett til å drepe meg, men du har ikke rett til å dømme meg,» sier oberst Walter E. Kurtz, målet for kaptein Willards reise oppover Nung-elva i Apokalypse nå. Kaptein Willard er sendt inn i Kambodsja for å «avslutte (terminate) oberst Kurtz’ kommando», som man så pent uttrykker det. Kurtz har nemlig begynt å operere på egenhånd, og hærkommandoen mener han har blitt gal, han dreper uten nåde, uten overveielse. Walter Kurtz har – i motsetning til Bill Kilgore – innsett at amerikanerne vil tape krigen mot VietCong. Det er ikke mengden napalm eller antallet tropper – amerikanerne pøste på med stadig nye, stadig yngre, stadig mer utrente guttunger – som avgjør krigen. Kurtz har skjønt at det er viljen til å vinne som er avgjørende, en vilje de amerikanske soldatene manglet, men som vietnameserne hadde i fullt monn.

De ferske bildene av en amerikansk soldat som skyter en tilfangetatt iraker minner om scenen i Apokalypse nå der kaptein Willards patruljebåt rutinesjekker en vietnamesisk elvebåt: Når den menige Jay «Chef» Hicks – saucieren med for dårlige nerver for Vietnam, og sannsynligvis også for New Orleans – skal undersøke en kurv i båten, løper ei ungjente til for å stanse ham. I panikken som oppstår skyter de amerikanske ungguttene vilt og dreper alle vietnameserne i båten, bare for å oppdage at ungjenta ville beskytte en hundevalp som var gjemt i kurven.

Slik saucieren fra New Orleans og hans kompiser hadde for dårlige nerver for Vietnam, slik er titusenvis av amerikanske unge kvinner og menn «too tight wrapped up» for Irak. Når en ung, amerikansk soldat henretter en irakisk opprører inne i en moske i Fallujah kan man gjerne kalle ham både brutal og trigger-happy. Men når guttungen har opplevd – eller hørt om – at tilsynelatende døde opprørere plutselig reiser seg og angriper, eller at de egentlig er selvmordsbombere som spiller døde, er «happy» neppe noe godt ord. Når guttungen fra Bronx, Ohio eller New Orleans vet at tilfangetatte amerikanere ender hodeløse i en møkkete grøft, da følger han oberst Kurtz’ ord: Han «må gjøre frykten og den moralske terror til sine venner. Hvis ikke, er de fiender man må frykte.»

Bare det faktum at vi stiller høyere moralske krav til en (alliert) krigsmakt som USA enn vi gjør til de irakiske motstandsgruppene – og muligens at vi i utgangspunktet tar avstand fra okkupasjonen av Irak – gjør at vi opprøres så mye mer av fangebehandlingen i Abu Ghraib eller av den amerikanske soldaten som henretter en irakisk krigsfange, enn vi gjør av opprørsgrupper som hogger hodet av uskyldige hjelpearbeidere og dumper dem i en grøft. Som tvinger dem til å trygle for sine liv for åpent videokamera. Som har viljestyrken til å plastre seg med et bombebelte og gå inn i en folkemengde i en irakisk by.

I oberst Kurtz’ utlegning om «the horror» forteller han om en episode der han var med til en Vietnamesisk landsby hvor ungene skulle vaksineres mot polio. Etter at de har forlatt landsbyen kommer en gråtende, gammel mann løpende etter dem og ber dem snu: «Vi gikk tilbake, og de [VietCong] hadde vært der og hogd av alle de vaksinerte armene. Der lå de i en haug. En haug av små armer. Og jeg husker… jeg… jeg gråt. Jeg gråt som en bestemor. Jeg ville rive ut tennene mine. […] Og jeg tenkte: Gode Gud… genialiteten i dette. Viljen til å gjøre det. Perfekt, genuint, komplett, krystallklart, rent. Og da skjønte jeg at de er sterkere enn oss. Fordi de kunne akseptere at de ikke var monstre. De var menn.. trente kadre. De var menn som sloss med hjertet, som hadde familier, som hadde unger, som var fylt av kjærlighet… men de hadde styrken… styrken… til å gjøre det. Hvis jeg hadde ti divisjoner av den slags menn ville problemene våre her raskt være over. Du må ha menn med moral… men som samtidig er i stand til å mobilisere sitt grunnleggende instinkt for å drepe uten følelse… uten pasjon… uten overveielse… uten overveielse. For det er overveielsen som beseirer oss.»

Nå framstiller ikke Francis Ford Coppola dermed vietnameserne som mer brutale enn amerikanerne – på ingen måte. Men der oberst Kurtz har gjort overveid ideologi av uoverveid slakt og terror – «Vi må drepe dem. Vi må utslette dem. Gris etter gris. Ku etter ku. Landsby etter landsby. Hær etter hær» – føres Vietnam-krigen i spennet mellom oberstløytnant Kilgore, som uten overveielse slakter ned vietnamesere, og de overordnede som Kilgore er lojal mot, og som må stå for overveielsen. Og det er til syvende og sist overveielsen som beseirer dem. Det er prisen for å utkjempe en krig i et fremmed land, mot en geriljahær som har alt å vinne: Mens egne soldater gjør det som er nødvendig på slagmarken, blir det – vil det bli – stadig vanskeligere å skape forståelse på hjemmebane for nødvendigheten av brutalitet og terror.

Hva er nødvendig? Vel, for det amerikanske folk er det selvsagt ikke nødvendig å vinne Irak-krigen, ikke for enhver pris, og ikke med ethvert tenkelig middel. For soldatene, og kommandantene, på bakken i Irak, derimot, er det ikke bare nødvendig å overleve, men også å drive fienden tilbake – uansett metode.

Joseph Conrad, forfatteren av Mørkets hjerte, romanen som ligger til grunn for Coppolas film, var opprinnelig fra Polen, og således landsmann med sosiologen Zygmunt Bauman, som i 1989 utga boken Moderniteten og Holocaust. Bauman avviser Holocaust som et midlertidig tilbakefall fra modernitet til barbari. Tvert imot, påpeker han, var Holocaust et produkt av det moderne: Han beskriver den byråkratiske prosessen bak Holocaust, fra deportasjon av tyske jøder og til gasskamrenes grusomheter. De tyske byråkratene utførte sitt arbeid med en nidkjærhet bare en byråkrat kan ha: Oppgaven var å gjøre Tyskland «judenfrei», og i første omgang syslet man – i likhet med britiske og andre lands politikere – med deportasjoner til fjerntliggende strøk. Alternativt altså til periferien av de okkuperte områdene: Polen og senere Sibir, men som man ikke klarte å ta. Det var etter tapet ved Stalingrad det snudde: Når man ikke hadde noe sted å deportere jødene, sto man egentlig uten handlingsalternativer til utryddelse i konsentrasjonsleirene. Utryddelsene i gasskamrene presset seg fram, når bare målet var gitt. Om gasskamre i utgangspunktet framstod som en uhyrlighet også i det nazistyrte Tyskland, ble det en nødvendig konsekvens av målet om et jødefritt Tyskland og av de faktiske omstendigheter.

Det ville selvsagt være å gå alt for langt å sammenlikne USAs opptreden i Vietnam, eller i Irak, med Nazi-Tysklands planlagte jødeutryddelse. Men slik Baumans anliggende vel så mye er å si noe om mekanismene i det moderne samfunn som om Holocaust i seg selv, kan han også si noe om hvordan politikken slik den utøves i praksis formes av ideologi og av omstendighetene. Og dét gjelder tvangsflytting av innbyggere for å anlegge et kraftverk eller en flyplass, eller den norske effektueringen av målet om en restriktiv innvandringspolitikk, vel så mye som Holocaust – eller som hva en krigførende nasjon må gjøre for å vinne krigen.

Og dermed er det all grunn til å frykte at USA, for å vinne krigen mot de irakiske «terroristene», vil gå vesentlig lenger enn noen hadde kunnet forestille seg før krigen startet. En geriljakrig som den i Irak, eller i Vietnam, skiller seg dramatisk fra en «klassisk» krig ved at man ikke kan møtes i en jernbanevogn i et skogsholt og signere et papirark, og klokken elleve presis, til avtalt tid, blir krig til fred. Krigens regler, nedfelt i Genève-konvensjonene fra 1864 og revidert etter 2. verdenskrig i 1949, gjelder dessuten – når sant skal sies – bare den ene part, fordi bare nasjoner (her: USA) er forpliktet av dem. I asymmetrisk krigføring betyr det i praksis at den ene parten kan tillate seg helt andre metoder. I praksis blir det nødvendig også for den andre parten å i stadig økende grad legge krigens regler til side – skal de vinne.

«Problemet» er bare at en demokratisk nasjon i krig er avhengig både av internasjonalt omdømme og av at befolkningen slutter seg til måten krigen føres på. Oberstløytnant Bill Kilgores måte å utslette vietnamesiske landsbyer ble etter hvert for sterk kost ikke bare for befolkning og politikere verden over, men også for det amerikanske folk. Interessant nok brukes ordet moral på to forskjellige måter når man snakker om krigføring: På den ene siden, den klassiske forståelsen av ordet – «sett eller system av normer og regler for hva som anses som tilbørlig, som rett og riktig i et samfunn eller en samfunnsgruppe, og atferd i samsvar med disse normer og regler» – som indikerer at det finnes grenser for hva man kan foreta seg. På den annen side snakker man om kampmoral, som handler om det stikk motsatte: Å la all overveielse fly til fordel for kompromissløst å kjempe for seier.

Og til syvende og sist er det spenningen mellom befolkningens moral og soldatenes kampmoral som kommer til å avgjøre USAs suksess i Irak. Og i et demokrati er det befolkningen som til slutt vinner. Derfor ligger egentlig Irak-krigens skjebne i motstandsgruppenes hender: Det er deres kampmoral, og hvor langt de vil og kan presse de amerikanske soldatene, som avgjør krigen i Irak.

---
DEL

Legg igjen et svar