Apokalypse og fremtidshåp

Utstillingen The Alphabet i Wien viser Keith Harings kunstnerskap, som er sterkt preget av den voldelige samtiden hans, der babyen representerer det eneste, skinnende håpet.
Pinar Ciftci
Ciftci er skribent og skuespiller.
Email: info@ciftcipinar.com
Publisert: 01.06.2018

Keith Haring
UTSTILLING: The Alphabet
Albertina-museet i Wien, Østerrike
16. mars – 24. juni 2018

Med utstillingen The Alphabet på Albertina-museet i Wien, presenteres amerikanske Keith Harings (1958-1990) svært omfattende og politiske kunstnerskap, der sex, vold, rasisme, diskriminering og populærkultur er sentrale temaer. Utstillingen gjenspeiler tiden Haring levde i og fungerer som en tidslinje fra hans fødsel til død.

Undergrunnsbanen

Harings kunstnerskap startet for alvor på undergrunnsbanene i New York. Han tegnet med hvitt kritt oppå de blanke, ubrukte, svarte papirene for reklame og kommuniserte på denne måten med newyorkerne Undergrunnsbanene ble som et slags laboratorium, som Haring selv uttrykte det, der han fikk eksperimentere og utvikle sine kunstneriske ideer.

Haring fikk aldri barn, men radiant baby ble det viktigste og mest kjente elementet i hans visuelle alfabet.

Utstillingen befinner seg under bakkeplan, i underetasjen på Albertina-museet, akkurat som undergrunnsbanen. Jeg tar rulletrappen ned, og langs veggene henger det fotografier, akkurat som reklameplakater, fra ulike politiske hendelser i samtiden hans: Vietnamkrigen, Attentatet på Martin Luther King, atomkraftverkulykken på Three Mile Island, Jonestown-massakren, gasstragedien i Bhopal, finanskrisen i New York, attentatet på John F. Kennedy, kampen mot dopavhengighet, spredningen av aids, Berlinmurens fall, Nelson Mandelas løslatelse fra fengslet og rasismen i USA.

Rulletrappen fungerer som en mellomstasjon som introduserer kunstnerskapet hans. Så fort jeg går av rulletrappen, lander jeg i Harings neo-ekspresjonistiske univers.

Sinte hvite menn

Det første rommet er preget av den amerikanske populærkulturen, med ikoniske figurer som Mikke Mus og Frihetsgudinnen skamløst transformert til verk som kritiserer kapitalismen og forbrukersamfunnet. Han «uhelliggjør» Frihetsgudinnen – det amerikanske symbolet for frihet og uavhengighet – ved å dekke henne med grelle farger, graffiti og sin karakteristiske signatur.

Haring bruker gjennomgående dollartegnet, for å kritisere forbruker­samfunnet.

Verket Andy Mouse er en hyllest til hans nære venn og forbilde Andy Warhol. Her presenterer han kunstneren Warhol som en businessmann. Verket reflekterer Harings ambivalente forhold til penger – han har tjent mye som suksessfull kunstner. «Penger i seg selv er ikke ondskapsfullt, de kan faktisk være veldig effektive hvis de blir ordentlig brukt. Du må være objektiv til penger for å bruke de fornuftig. De gjør deg ikke bedre enn andre mennesker. Selv om du bruker penger til å hjelpe folk.» Han bruker gjennomgående dollartegnet, for å kritisere forbrukersamfunnet.

Utstillingen blir mer og mer voldelig for hvert nye rom jeg entrer. Hans avsky mot rasismen og volden i samtiden hans kommer tydelig frem i sterke, svarte skikkelser som tråkker på «the angry white male». Det berømte verket Free South Africa (1985) presenterer dette godt: En stor og svart skikkelse tråkker på en liten hvit mann som retter en pistol mot ham. Med den store og svarte og den lille og hvite skikkelsen synliggjør han styrken til den undertrykte.

Fremtidens eneste håp

Blant all den voldelige kunsten, med erigerte peniser og faenskap, blir jeg helt satt ut da jeg plutselig ser gravide og fødende kvinner på veggene. Denne delen av utstillingen står for seg selv – verkene stråler av håp og varme. Midt oppi elendigheten står den fødende kvinnen og babyen som fremtidens eneste håp.

Haring var selv homofil, men hadde en sterk fascinasjon for graviditet og babyer. Denne fascinasjonen begynte da hans nærmeste venner – Kenny og Tereza – og søster Kay, fikk barn i midten av tjueårene. Terezas graviditet hadde stor betydning for Haring. Han tilbrakte mye tid med deres datter, Zena, og fikk etter hvert en sterk tilknytning til både henne og søsterens datter, Lana.

Harings forhold til Zena og Lana minner meg om forholdet mitt til gudsønnen min Béla – sønnen til mine nærmeste venner, Julian og Edy. For meg representerer babyen Béla, på samme måte som for Haring, uskyld, renhet og håp. Fra første stunden jeg så Béla, elsket jeg ham. Jeg ble betatt av en ett-åring, som ikke engang tilhørte meg rent biologisk.

Midt oppi elendigheten står den fødende kvinnen og babyen som fremtidens eneste håp.

Relasjonen min med Béla åpnet sinnet mitt og utvidet tankene mine om livet. Jeg elsket å tilbringe tid med ham, fordi det var så inspirerende, rent, følelsesrikt og ulikt alle andre forhold i livet mitt. Jeg kjenner meg igjen i det Harings venn Kenny sier om ham: «Han var helt oppslukt av barn. Han inspirerte dem, men han ble også inspirert av dem, av deres ubesudlede syn på verden. De er ikke dømmende. Keith møtte mange fordommer som homofil, men i møtet med barn var ikke det et problem.»

Fra fascinasjon til virkelighet

Julian og Edy, med sine to barn Béla og Unica-Rosa, inspirerte meg til å få mitt eget barn, Una. Nå får jeg selv oppleve å se mitt eget barn inn i øynene. Hver gang jeg ser på henne, tenker jeg det samme som Haring: «Babyer representer fremtiden, forståelsen av perfeksjon, hvor perfekte vi kan være. Det er ingenting negativt med en baby, noen gang. Babyen er den reneste og mest positive opplevelsen av menneskelig eksistens.» Med Una kan jeg bare være. Det er den mest befriende følelsen jeg noensinne har kjent på.

Haring fikk aldri barn, men radiant baby ble det viktigste og mest kjente elementet i hans visuelle alfabet, i tillegg til hans logo og signatur.

Apokalypsen

Da jeg går inn i det siste rommet, får jeg en klump i halsen, det er akkurat som om tiden stopper opp. I 1988, da Haring ble diagnostisert med hiv, forandret hans visuelle alfabet seg betraktelig. Det siste rommet viser Harings apokalypse, med flyvende hodeskaller, lik og demoner. Håpet er ute, og dommedagen er ubehagelig nær.

Kunsten er urovekkende detaljrik. Detaljene virker uendelige og gir meg assosiasjoner til sykdommen som tar over kroppen hans, som en ustoppelig parasitt. Det føles som om jeg befinner meg i et giftig venterom, der jeg venter på døden. Jeg blir klaustrofobisk, og idet jeg er på vei ut, ser jeg en liten gutt som ivrig peker på et av verkene i dødskammeret mens han roper til faren sin på tysk: «Das ist cool.»

To år etter diagnosen dør Haring av aids-relaterte komplikasjoner, i en alder av 31 år.

Kommentarer