Apokalypse nå eller aldri
Det nasjonale mottoet til USAs forente stater er: «In God we trust.» I dette merkelige landet er politikk og religion blandet sammen på en helt annen måte enn i Europa. American Apocalypse. A History of Modern Evangelicalism handler blant annet om radikal evangelisk apokalypse, og er dessverre nedslående lesning for alle som forsvarer fornuft og opplysningsfilosofi. Det eneste oppmuntrende med boken er at enkelte av de omtalte grupperingene har gått i forsvar for jødene. Opplysningstiden, som hadde en så viktig innflytelse på dannelsen av USAs selvstendighet, koker fremdeles i samme suppegryte som forskjellige ekstremreligiøse tankeretninger. Den radikale evangelismen vokste frem på det sene 1800-tallet, og slo sterke røtter ved begynnelsen av 1900-tallet. Prester, evangelister, forretningsmenn, fjernsyns- og radiofolk, bibeltilhengere, professorer og boktrykkere prekte den unngåelige apokalypsen. Forestillingen om apokalypsen kunne, ifølge denne boken, ikke knyttes verken til en spesiell økonomisk klasse eller til et spesifikt utdanningsnivå. Apokalyptikerne kunne identifiseres på alle nivåer av samfunnet, i form av for eksempel baptister, metodister, presbyterianere, episkopale, kongresjonalister, pinsevenner og millieniumalister. Man skulle kanskje tro at overbevisningen om at Gud har bestemt alt på forhånd, altså predestinasjonslæren, som i aller høyeste grad tilhører den radikale evangelismen, ville føre til passivitet. Nøyaktig det motsatte er tilfelle: Bevegelsen viste, og viser, en helt utrolig grad av aktivitet. Evig liv. Evangelisering er kort og godt en form for kristen forkynnelse, både gjennom ord og gjerning, som består i at man skal spre det kristne budskapet i samme form som det ble skrevet ned i de fire evangeliene, og det skal forkynnes til verdens ende. Den kristne frelsesbudskapet kan oppsummere slik, med sitat fra Johannesevangeliet: «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Troen på det evige liv, hvis det skal tas helt bokstavelig, må jo nødvendigvis også fortsette etter verdens ende. Den radikale evangelismen forkynte og forkynner en evig endetidstro. Apokalypsen er alltid nært forestående, og forsterkes naturligvis i tider med krig, nød, sult og elendighet. Som kjent var den amerikanske revolusjonen begynnelsen på en omfattende demokratiseringsprosess, som også skulle få stor betydning for blant annet Norges selvstendighet. Men det fantes, og finnes fremdeles, krefter i USA som bestandig har stått i opposisjon til sekularisering og opplysningstradisjon. Den radikale evangeliske troen innebærer at Jesus ikke skal komme tilbake en gang i en fjern fremtid; hans andre tilbakekomst er alltid nært forestående. Endetiden er en konstant trussel for dem som venter på apokalypsen. Så ekstrem ble bevegelsen, at den så på atombomben som et tegn på Guds rettferdige straffedom. Sterk påvirkning. American Apocalypse tar på en glimrende måte for seg evangelismens historie i det amerikanske samfunnet. Først og fremst dreier den moderne evangelismen seg om å spre frykt for og motstand mot det moderne samfunnet. Samtidig tok evangelistene i bruk moderne kommunikasjonsmidler som radio og fjernsyn for å spre budskapet sitt mer effektivt. Den var ikke tilbakeskuende – den var virkelig radikal. I 1878 publiserte William E. Blackstone boken Jesus Is Coming, for å advare så mange som mulig mot den kommende endetiden. Han skrev: «Vi tror, at gudløsheten er på fremmarsj, i form av trioen kommunisme, sosialisme og nihilisme.» Boken ble til i skyggen av den amerikanske borgerkrigen, og fikk enorm utbredelse. Krigen krevde 600 000 liv, og USA gjennomgikk store forandringer etter at den var slutt, ikke minst fordi slaveriet ble opphevet. Millioner av emigranter, deriblant katolikker og jøder, strømmet inn over landet og skapte fremmedfrykt hos de hvite protestantene. Den raske veksten storbyene gjennomgikk førte til helt nye demografiske inndelinger, i et land som verken hadde eller har noe offisielt språk eller noen offisiell religion. I denne smeltedigelen utviklet den teologiske modernismen seg, og kom til uttrykk blant annet i den moderne gospelevangelismen, som spredte budskapet om Jesu tilbakekomst via sang og forkynnelse. Evangelistene prekte ikke bare evangelisme og endetidens unngåelige komme – de drev regelrett politisk aktivisme, og infiltrerte de politiske korridorene i Kongressen og Senatet. De påvirket utdannelsesinstitusjoner, formet politiske grupperinger, tok politiske bestemmelser – kort sagt forandret de samfunnets grunnstrukturer i stort omfang.
Den radikale evangelismen forkynte og forkynner en evig endetidstro. Apokalypsen er alltid nært forestående, og forsterkes naturligvis i tider med krig, nød, sult og elendighet.
Biologisk politikk. Milleniumalistene og andre fundamentalisters viktigste doktrine var å forandre samfunnet etter nye, kristne retningslinjer, med klar avstandstaken til praktiseringen av sex mellom to av samme kjønn. Denne formen for stereotyp tenkning gjorde sitt sterke inntog i USA etter første verdenskrig. De radikale evangelistene kritiserte bruken av korte skjørt, samt utdannelse for kvinner, med grunnlag i Bibelen, og begrunnet dette i en tenkning der biologi og politikk smelter sammen: Kvinnens samliv med mannen skulle være basert på det å avle barn, en oppfatning som representerte et typisk forsvar for den alminnelige hvite middelklassefamilien. Evangelistene hadde bestemte, reaksjonære meninger om hvordan barn skulle oppdras og blandet seg inn i debatter om riktig skoleundervisning, samtidig som frykten for den massive innvandringen fra Øst- og Sør-Europa truet det tradisjonelle protestantiske fundamentet. Den rette vei. Fundamentalistbevegelsen har definitivt hatt sine karismatiske ledere til å bringe budskapet ut til folket, for eksempel J. Frank Norris og John Roach Straton. Sammen klarte disse to originale, nesten tegneserieaktige figurene å smelte sammen USAs nord- og sørlige religionspolitikk. De formulerte et sett av leveregler som kombinerte et radikalt politisk budskap med ekstremreligiøs tenkning, og influerte Det republikanske partiet med sine oppfatninger. Norris og Stratchon så ikke først og fremst undergangstegnene i den moderne teknologien, men i den allmenne umoralen blant mennesker. De forkynte kulturens snarlige undergang, og kjempet mot for eksempel katolske presidentkandidater. Krigen ble brukt som metafor for, og symbol på, Guds rettferdige straffedom. Krigen var både noe ondt og noe godt; akkurat det folk hadde fortjent, og dermed ble krigen også et redskap for evangelistene til å skape omvendelse og tvinge mennesker til å gå «den rette vei». Antikrist. American Apocalypse er blitt en svært interessant og velskrevet bok, som tar for seg alle tenkelige temaer knyttet til den moderne radikale evangelistbevegelsen. For eksempel er armageddon-oppfatningens utvikling på 1930-tallet godt og detaljert beskrevet. Evangelistbevegelsen vokste seg sterkere med de ekstremistiske kreftene ellers i Europa og USA – og det fortelles hvordan den gjenvant sin kraft samtidig med at Mussolinis kom til makten Italia: Evangelikeren Baumann identifiserte Mussolini som den personifiserte Antikrist. Ifølge boken hadde Mussolini selv ingen som helst idé om hvor tett han ble fulgt opp av preliminialister og andre endetidsevangelister. Ralph og Edith Norton, trolig de ivrigste fundamentalistene i USA på denne tiden, reiste til Italia for å intervjue Mussolini, som de knyttet til det gamle romerske imperiet, og dermed til djevelen. Mussolini hadde på sin side ingenting imot å bli identifisert på denne måten. American Apocalypse er skarpt fortalt, og har mange spennende innfallsvinkler til temaet. Etter 1980 har USA hatt to evangeliske presidenter: Ronald Reagan og Georg W. Bush. Og selvfølgelig er ikke bevegelsen blitt mindre robust etter 11. september 2001.
Matthew Avery Sutton: American Apocalypse. A History of Modern EvangelicalismHarvard University Press, 2014
