Åpner for tredje vei

Valgnederlag, lederavgang og kamelsluking gjør at deler av SV igjen drøfter ideologi. Også Evensmos idé om «en tredje vei» drøftes. Men det er uenighet om hvor den veien peker.

Torbjørn Tumyr Nilsen
Tumyr Nilsen skriver jevnlig om miljø for Ny Tid.

Krise. – Sigurd Evensmos «tredje standpunkt» er mer aktuelt enn noen gang, sier Anders Ekeland.

Han er en av flere initiativtagere til «Gjenreis SV»-konferansen som 12. november ble avholdt på Universitetet i Oslo. Partiets to lederkandidater, Audun Lysbakken og Heikki Holmås, var blant deltagerne. Bakgrunnen er Kristin Halvorsens lederavgang våren 2012, partiets rekordlave 4,1 prosents oppslutning i høstens kommunevalg, og utbredt misnøye med partiets «kamelsluking» som miniparti i den Ap-dominerte Regjeringen.

Tre dager senere utkom SVs parlamentariske leder, Bård Vegard Solhjell, med boka Solidaritet på ny (Samlaget). Også Solhjell sier han inspireres av 50-tallets idé om «en tredje vei», men han vil ikke gjøre som gjenreisningskonferansen og trekke partiet mot venstre (se intervju s. 10-11).

Begrepene «Det tredje standpunkt» og «den tredje vei» viser til utgangspunktet for avisa Orientering fra 1953. Og for partiet Sosialistisk Folkeparti (SF), senere SV, fra 1960-tallet av. Det var et «politisk syn som skulle ta avstand fra begge maktblokkene, fra maktmisbruk både i øst og vest… beinhardt på ett punkt: Demokratiet måtte ligge i bunnen,» står det i boka Orientering – Rebellenes avis (2011) av Birgitte Kjos Fonn.

Forfatteren påpeker imidlertid nå overfor Ny Tid:

– Orienteringskretsen hevdet stadig at de fant denne balansen, men i ettertid ser vi at de hadde store vanskeligheter med å finne den, uttaler Fonn.

Libya-utfordringen

Spørsmålet er om man er noe nærmere balansen og en felles begrepsforståelse nå. I sin nye bok skriver Solhjell:

«SF formulerte det tredje standpunkt: At vi korkje skal vere allierte med USA eller Sovjetunionen, men vere uavhengige. At vi skal vere like kritiske til krig og menneskerettsbrot uansett om det er eins eiga allierte og ideologiske leiestjerne som gjer det, eller ‘fienden’.»

Vårens SV-støtte til Natos og USAs Libya-bombing var sentralt. Aktivist og journalistikkprofessor Erling Borgen er ikke selv SV-medlem, men talte på lørdagens konferanse om dreiningen i partiets utenrikspolitikk: Hvordan SV i regjering har støttet krig i Afghanistan, bombing i Libya og veksten i norsk våpenindustri.

I en kommentar i Dagsavisen mandag refererte Borgen til at «flere tillitsmenn sa at hvis ikke SV igjen blir et antikrigsparti – og en tydelig kraft og stemme for menneskeverdet og internasjonal solidaritet, kan partiet ha utspilt sin rolle som maktfaktor i norsk politikk».

Nesten 600 bomber ble i år sluppet av norske jagerfly over Libya. Norges deltagelse i operasjonen, fram til 31. juli, vekket harme i selve grunnfjellet i SV. Flere av kritikerne påpeker at militæraksjonen var forankret i FN, men at den utviklet seg fra en intensjon om forsvar av sivile til å bli bombing for regimeendring.

Historieprofessoren og den tidligere sentrale SV-eren Tore Linné Eriksen meldte seg ut av SV i mai. Bakgrunnen var den erkjennelsen som om fram da han anmeldte Frank Rossaviks bok om SVs historie for Ny Tid:

«Det er i disse dager femti år siden jeg som entusiastisk sekstenåring meldte meg inn i det venstresosialistiske fredspartiet SF. I dag er entusiasmen falmet, og det samme må sies om SVs antikapitalistiske profil og partiets plass i fredsbevegelsen», skrev Eriksen, og meldte seg ut.

Sjokkbølger

– Linné Eriksens utmeldelse sendte sjokkbølger gjennom partiet, forteller Anders Ekeland, SV-lokalpolitiker fra Bærum.

– Libyakonflikten er et godt eksempel på viktigheten av et tredje vei-standpunkt. Det var jo ikke slik at enten er du for NATOs bombing, eller så støtter du Gaddafi. For eksempel skulle man jo aldri solgt våpen til Gaddafi-regimet i det hele tatt, sier Ekeland.

– Til slutt ble det tydelig at Libya ble bombet til regimeendring. At denne bombingen ble vedtatt uten en åpen debatt i Stortinget, gjorde mange SV-ere dypt sjokkert.

Under gjenreisningskonferansen på Blindern var tidligere SV-ledere Stein Ørnhøi og Berit Ås, samt nåværende eller tidligere stortingsrepresentanter som Hallgeir Langeland og Rolf Reikvam. Bergenspolitikeren Hans Ebbing tilhører den selverklærte venstrefløyen i partiet og er av dem Erik Solheim i sin tid kalte «museumsvoktere». Ebbing tok turen fra Bergen for å delta i lørdagens debatt. Han er fornøyd med resultatet.

– Jeg er mer optimistisk nå enn jeg var i forkant av konferansen. Vi er mange som er misfornøyde med SV i regjering og som ønsker et mer radikalt og systemkritisk parti, sier Ebbing.

– Hva frykter du?

– Jeg frykter et katastrofalt valgresultat i 2013. Hvis ikke noe gjøres, risikerer vi å falle under sperregrensen om to år.

– Men hva må gjøres?

– SV må fornyes fra venstre i partiet, høyrefløyen har ikke mer å tilby. De som har vært ansvarlige for å føre partiet inn i denne katastrofen, må gå i seg selv. De kan da enten stille sine plasser til disposisjon eller slå inn på en helt ny kurs. Også stortingsgruppa har sviktet, noe saken om Libya-krigen viste, sier Ebbing.

Ønsker ideologidebatt

Ebbing forteller videre om et parti som nærmest har vært tomt for ideologisk tenkning de siste tjue årene.

– Den ideologiske tenkningen er helt død og blitt passivisert av høyresidens moderniseringsiver i partiet, sier Ebbing.

Anders Ekeland, som også tilhører venstrefløyen, mener det er på tide at SV stiller hardt mot hardt i et regjeringsprosjekt han karakteriserer som mislykket.

– Gitt dagens markedsliberalistiske ledelse i Aå vil SV hele tiden måtte vudere å ta en «Kings Bay» i viktige saker. Av og til må fagbevegelsen også velge mellom fortsatt rød-grønn regjering og det å gi etter for ledelsen i Ap.

– Men et parti kan jo ikke true med å gå hver gang de ikke får noe igjennom i regjering?

– Selvfølgelig ikke, men vi kan heller ikke sitte i regjering og bare svelge unna kameler, slik vi på mange måter gjør i dag. Derfor må landsmøtet i 2013 gi klar beskjed om hvilke større saker som SV må få gjennomført for at det i det hele tatt skal bli aktuelt å fortsette regjeringssamarbeidet. Det kan ikke fortsette som nå, sier Ekeland. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 18.11.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL