Douglas Murray er forfatter og journalist og har skrevet flere bøker om identitetspolitiske spørsmål, også om problemer med innvandring om innvandring.
Vi påstår gjerne at vi er fargeblinde, men i virkeligheten er vi besatt av farge. Hvordan kan jeg som hvit forstå meg selv og min egen rolle overfor fargede hvis jeg samtidig påstår at det ikke er noen forskjell på oss?
Douglas Murray skriver om at Gud er død, og hvilke kamper vi må kjempe i det post-religiøse samfunnet. Vi kjemper nå en konstant kamp mot alle vi mener står på «den gale siden» av de nye sannhetene vi har bygget opp i skyggen av Guds død, skriver forfatteren.
Vi prøver å spikre hverandre fast til skammens og skyldfølelsen kors.
Sannheten er blitt menneskelig, altfor menneskelig. Det innebærer at du raskt kan havne på den gale siden av den moralske skillelinjen mellom godt og ondt når du begynner å sette spørsmålstegn ved det rådende politisk korrekte moralske verdenssynet: «Du stiller deg i opposisjon til sosial rettferdighet? Hva vil du ha? Sosial urettferdighet?»
Moderne identitetspolitikk
Den europeiske bevisstheten liker dårlig å bli konfrontert med sin egen fortid. Historiske personer på pidestaller i form av store, ruvende statuer faller nå i identitetspolitikkens, opprørets og antirasismens tid. Men problemet med å være erklært antirasist er at antirasisme har blitt en totalitær ideologi. I identitetspolitikkens tid slipper du ikke unna rasismeanklagene hvis du er hvit, uansett hvordan du formulerer deg. Er du ikke bevisst rasist, så er du det ubevisst. Prøver du å påstå at du ikke er rasist, får du antagelig beskjed om at du enten er rasist uten å vite det, eller at du prøver å skjule dine antirasistiske holdninger bak et slør av privilegert overlegenhet, bare iblandet en passe dose med skam. Og hvordan forstår vi vår identitet i lys av moderne identitetspolitikk? Dette er en del av de sentrale problemene Murray tar opp i boken sin.
«Tredjeverdenisme» kalles gjerne ideologien som går ut på at den tredje verden er moralsk overlegen den første, siden undertrykkerne er moralsk underlegne de undertrykte, et ideologisk synpunkt som Douglas Murray advarer mot: «The victim is not always right, deserves no praise, and may not even be a victim.»
I lys av dette kan vi forstå hvorfor store deler av kulturkampen handler om å fremstå som et offer for andres overgrep. For hvis man klarer å gi et inntrykk av seg selv som offer, har man vunnet offentlighetens sympati, og dermed kampen om hvem som har rett til å definere seg som den moralsk gode parten i en konflikt. Men selvfølgelig: Den som er offer i én posisjon, kan godt være overgriper i en annen posisjon. Ingen er bare offer eller bare overgriper.
Fikserte identiteter
Forfatteren krydrer boken med en rekke festlige eksempler på identitetspolitiske og kjønnspolitiske problemer. I feminismens, post-marxismens og de transseksuelles tid er det jo nettopp det flytende kjønnsbegrepet som står på dagsordenen. Det store paradokset er at vi prøver å spikre hverandre fast til fikserte identiteter, samtidig som det postmoderne kjønnsidentitetsbegrepet har blitt mer og mer flytende. En mann som har begått overgrep mot en kvinne, og så skifter kjønn før han blir dømt for overgrepene, skal han sendes til et manns- eller kvinnefengsel?
Problemet med å være erklært antirasist er at antirasisme har blitt en totalitær ideologi.
Hvorfor kan lesbiske kvinner fritt drive med seksuell dyrking av hverandre offentlig, samtidig som en heteroseksuell mann aldri kunne gjort det samme mot en kvinne uten å bli uthengt som seksuell overgriper?
Deler av disse problemstillingene, skriver forfatteren, har å gjøre med utviklingen av sosiale medier. «Public shaming», som det kalles på engelsk, har oppløst barrierene mellom det offentlige og det private. Men, som han minner om, vi mangler mekanismer som kan få oss ut av situasjonen vi har havnet i, for eksempel angående public shaming. Kontekstuell kollaps kalles det når en uttalelse på sosiale medier blir angrepet fra alle kanter og dens opphavsperson hengt ut til allmenn spott og spe når de som påfører skammen, ikke kjenner til den opprinnelige konteksten.
Evnen til å tilgi
Murray konstruerer også morsomme problemstillinger som: Hvem har mest glede av den seksuelle akten, kvinnen eller mannen? Og hvem skal kunne avgjøre dette spørsmålet? Murray hevder at bare en homofil, som «har begge kjønnskategorier innebygget i sin seksualitet», er den rette til å avgjøre et slikt spørsmål. Han mener også at den seksuelle leken mellom to av motsatt kjønn inneholder mange gåtefulle elementer, og at reglene for dette spillet langt fra kan forklares fullt ut med politisk korrekte begreper.
Er det forresten slik at begrepet «skyld» er alt som er igjen av den kristne kulturen, mens evnen til å tilgi har forsvunnet ut med badevannet?
Nettopp i en tid hvor identitet er blitt et flytende begrep, er det store paradokset at vi prøver å spikre hverandre fast til skammens og skyldfølelsens kors, plassere hverandre i kategorier og dikotomier som svart, hvit, kvinne, mann, offer, overgriper; vi utsetter folk for skam som setter spørsmålstegn ved våre begreper, istedenfor å utvikle en større grad av tilgivelsesevne.
Forfatteren etterlyser raushet i identitetspolitikkens tid. Men da må vi ikke falle i den fellen som innebærer å tro at forskjeller er noe som ikke eksisterer. Det er, som han skriver, latterlig å mene at fenomener som farge og kjønn ikke eksisterer, men det ville også være fatalt å mene at det betyr absolutt alt.
Se også: Tidens identitetspolitiske vinde
