Russiske antikrigsfeminister utfordrer Putins regime ved å appellere spesifikt til kvinner over 45 år. Denne underrepresenterte gruppen er ofre for propaganda, mener feministene. Ved å igangsette en ikke-radikal aviskampanje som flytter debatten fra den ideologiske slagmarken til den personlige, har aktivistene begynt å endre disse kvinnenes synspunkter.
– Ifølge nyere forskning fra det russiske menneskerettighetsprosjektet OVD-Info er mer enn halvparten av de russiske demonstrantene kvinner. Hvordan har feministene, som aldri har vært en ledende offentlig og sosial kraft i Russland, klart å samle seg mot krigen i Ukraina?
– De siste to tiårene har feministiske organisasjoner vokst frem i Russland. Aktivister har vært engasjert i interne og eksterne diskusjoner. Vi ble imidlertid ikke tatt på alvor i disse årene. Derfor var ingen opptatt av oss da krigen brøt ut, mens fremtredende russiske politiske aktivister enten satt i fengsel eller befant seg i eksil.
Vi mobiliserte raskt til rett tid – bevegelsen ble etablert 25. februar. Vi ser at kvinner fra begge sider av konflikten lider mest under krig. De mister sønnene sine eller må søke tilflukt i et annet land. Siden mennene enten er i krig eller fraværende, må de også leve i de okkuperte områdene. Forståelsen av krigens grufulle konsekvenser for kvinner forente oss, til tross for de teoretiske uenighetene mellom feminister fra forskjellige fløyer.
– Bevegelsen din ble etablert på krigens andre dag. Når vi har denne samtalen, har det gått rundt seks måneder. Hva synes du om oppfatningen enkelte har om at antikrigsaktivisme i Russland er meningsløst?
– Vi er fullstendig klar over det faktum at vi ikke kan stanse krigen, men vi kan presse på for at den skal ta slutt. Vi må gjøre passive motstandere aktive og oppmuntre våre lokalsamfunn. Å bryte gjennom informasjonsblokaden er vårt primære mål akkurat nå.
«Vi har rundt 50 000 mennesker som følger antikrigs-publikasjonene våre i sosiale medier.»
Vi har rundt 50 000 mennesker som følger antikrigspublikasjonene våre i sosiale medier. Aktivistene distribuerer vår (selvpubliserte) avis for kvinner over 45 år, Female Truth, i 20 russiske byer og tettsteder. Russiske myndigheter kan skjule data om den russiske hærens tap så mye de vil, men de vil ikke kunne skjule kirkegårder. Jo flere soldater som kommer tilbake til Russland i kiste, desto mer vil holdningene til krigen endres. Når det skjer, vil vi stå klare, og vi vil ha folk som vet hva de skal gjøre videre.
– Samarbeider dere med ukrainske aktivister og feminister?
– Vi samhandler med ukrainske aktivister. Vi rådførte oss med ukrainske feminister og fikk deres godkjenning for organiseringen av vår mest kjente aksjon, Mariupol-5000: Til minne om krigsofrene fra Mariupol reiste våre aktivister improviserte graver og minnesmerker rundt om i Russland.
«Vi samhandler med ukrainske aktivister.»
Vi støttet manifestet til Ukrainian Feminist Initiative, med tittelen A Right to Resistance, og inviterte våre støttespillere til å signere det. Som russiske feminister vet vi at «den russiske verden» fører med seg vold i hjemmet, seksualisert vold, kvinnedrap, tortur, homofobi og transfobi sammen med «tradisjonelle verdier». Det er derfor vi ikke er enige om å kjempe for «fred» slik Putins Russland ser det.
Sammen med ukrainske feminister står vi for den freden som vil komme når Putins hær legger ned sine våpen, og en rett til selvbestemmelse for hele Ukraina. På den 50. sesjonen i FNs menneskerettighetsråd snakket jeg om omfanget av antikrigsmotstand i Russland og kom med innspill til hvordan det internasjonale samfunnet kan bidra for å få en umiddelbar slutt på krigen. Videre ba vi om bevæpning av Ukraina for å styrke forsvaret mot aggresjonen. Vi ba også om at energihandelen med Russland stanses, ettersom inntektene tillater Putin og hans følge å holde seg ved makten og fortsette krigen.
– Mer enn to millioner ukrainske flyktninger har befunnet seg allerede i Russland mens krigshandlingene pågår, noe som gjør Russland til det landet som har tatt imot flest fordrevne fra Ukraina. Kan din organisasjon hjelpe dem?
– Vi jobber med ukrainske flyktninger som ble tvangsflyttet til Russland fra de okkuperte områdene i Ukraina. Siden våre aktivister er overbevist om at de er i fare her, hjelper vi dem å reise til andre land. De melder seg frivillig ved flyktningmottak for ukrainere i Russland. De kan selvsagt ikke registrere seg som aktivister i Feminist Anti-War Resistance på grunn av egen sikkerhet. Disse midlertidige mottakene er godt bevoktet. Aktivistene drar dit sammen med andre frivillige grupper, etablerer troverdighet og distribuerer informasjon. Til en viss grad er dette partisanskap. Vi støtter også andre lignende russiske antikrigsinitiativer som hjelper ukrainske flyktninger å forlate Russland, blant annet ved å spre informasjon.
– Noen sa at å det å spre objektiv informasjon om krigen i Russland er som å be det sovjetiske folk om å protestere mot invasjonen av Finland i 1939. Din partisanavis, i form av en kvinnelig avis, klarer å omgå sensur og undertrykkelse, som i sovjettiden. Men hvorfor er målgruppen kvinner over 45 år, som statistisk sett er mer passive, eller lojale mot myndighetene?
– I Russland utgjør kvinner i den aldersgruppen en stor del av befolkningen. Faktisk er de ekskludert fra informasjonsflyten og stoler utelukkende på russisk fjernsyn. På sikt tror vi imidlertid denne gruppen vil bli en kraft som snur opinionen om krigen.
«Å studere moderne russisk imperialisme, spørsmål om kolonialisme og avkolonisering.»
De er våre eldre slektninger, mødre til offiserene, til de tsjetsjenske krigsdeltakerne. Vi anser dem som ofre for den nåværende situasjonen. Ved å tro på sammenhengen mellom krigen i Ukraina og krigen i 1941–45 ble de lurt og løyet for. Vi har den vanskelige oppgaven å løsrive dem fra fortellingen om at vi bekjemper nazister i Ukraina, om at denne krigen ikke er en forbrytelse og et folkemord. Vi overfører krigen fra den ideologiske slagmarken til kjøleskapet, lommeboken og familien deres og gjør den ekte og nær som om den ble utkjempet på dørstokken.
Vi henvender oss til dem med universelle emner av menneskelig interesse som er interessante for denne gruppen. Vi snakker om økte priser, favorittkjendisene deres som misliker krigen, og de lovede kompensasjonene (som ikke har blitt utbetalt) til familiene til russiske soldater som har mistet livet i Ukraina.
Avisen har fått svært positive tilbakemeldinger. Folk forteller oss at de etter å ha sendt avisen til sine eldre kvinnelige slektninger kunne føre en samtale med dem om krigen. De klarte dette uten å klandre hverandre for å være forrædere – for første gang siden krigsutbruddet. Disse resultatene har avisen oppnådd ved å velge en ikke-radikal tone og svare på publikums interesser og bekymringer. Visuelt ligner den vanlige russiske gratisaviser som blir bredt distribuert til postkasser før valget. Postbud og renholdsarbeidere kaster ikke avisene, de skjønner ikke at dette er antikrigspublikasjoner, eller, ifølge den nye russisk lovgivningen, ekstremistisk materiale.
«’Den russiske verden’ fører med seg vold i hjemmet, seksualisert vold, kvinnedrap, tortur, homofobi og transfobi.»
– Noen av aktivistene ble tiltalt i Russland og måtte forlate landet. Hva skjedde?
– Ved krigens begynnelse deltok mange av oss i gateprotester i forskjellige russiske byer, fra Moskva og St. Petersburg til Novosibirsk og Jekaterinburg. Det ble derfor opprettet straffesaker og administrative saker mot oss. Vi sto overfor et valg – enten å bli i Russland som politiske fanger eller emigrere og fortsette å jobbe fra utlandet. Jeg måtte selv forlate Russland. Nå bor jeg i Armenia. Jeg koordinerer hele bevegelsen herfra, hjelper til med å redigere avisen vår og deltar i aktivitetene til Jerevan-avdelingen til Feminist Anti-War Resistance.
– Hvordan har russiske feminister som forlot landet, videreført sin antikrigsaktivisme?
– Mulighetene for antikrigsaktivisme avhenger av landet de flykter til. Da vi gikk i gatene i Jerevan og protesterte mot krigen i Ukraina, sa de: «Hvor var du i 2020, da vi ble drept?»
Armenia er et lite land, og krigen for to år siden berørte nesten hver eneste familie. Ukraina støttet den aserbajdsjanske siden i 2020-krigen i Nagorno-Karabakh. Lokal-
befolkningen forstår ikke hvorfor de skal bekymre seg for Ukraina nå, hvis ingen bekymret seg for dem for to år siden.
Med dette i tankene kan vi ikke bare gå ut på gaten med pro-ukrainske slagord, men må fremheve andre aspekter ved vår aktivisme. Vi arrangerer treff med armenske aktivister, både borgere, feminister og personer innen LHBTQ+ – for å studere moderne russisk imperialisme, spørsmål om kolonialisme og avkolonisering. Det ble organisert en høytlesing av brevene til ukrainske mødre som ble samlet inn av russiske bloggere. Denne begivenheten ble ikke ansett for å være en storstilt samling, men den var emosjonell og ble dekket ikke bare i aktivistenes sosiale medier, men av lokale journalister.
– Hvordan påvirkes bevegelsen av at aktivistene er bosatt i forskjellige land?
– De som er igjen i Russland, jobber anonymt. Vi samler dem ikke engang i gruppechat, siden slikt er utrygt. De kommuniserer med oss via tjenester som Telegram og Instagram. Feminist AntiWar Resistance har en horisontal og desentralisert struktur. Skulle noen aktivister bli arrestert eller tvunget til å flykte fra Russland, stoppes ikke bevegelsen. Sentrale koordinatorer i bevegelsen er nå i eksil. Vi oppdaterer og distribuerer kontinuerlig sikkerhetsprotokoller blant aktivistene. Vi ønsker ikke å bli splittet av regimet og gjør vårt beste for at aktivistene våre har det bra både fysisk og mentalt.
– Aktivisme er en veldig krevende jobb. Hvordan forbereder du deg til å orke den lange marsjen før krigens slutt?
– Når du håndterer flyktningenes behov med transport og klær, ser du resultatene av din daglige innsats. Det er imidlertid helt motsatt med borgeraktivisme. Du gjør din del av jobben uten mulighet til å se hele bildet, eller til og med resultatet av arbeidet vi gjør. Russland har bare antikrigsbevegelser på grasrotnivå. Vi er mindre synlige enn gamle menn med dobbelt statsborgerskap i Europa som arrangerer konferanser for «gode russere». Men vi jobber hardt. Våre redaktører, journalister, tolker, terapeuter og frivillige jobber alle gratis.
Folk som er engasjert i aktivisme, blir utmattet og utbrent. Vi slo oss derfor sammen med profesjonelle terapeuter og psykiatere som frivillig gjennomfører flere hundre gratiskonsultasjoner for våre aktivister. Slik hjelper vi både aktivister som driver antikrigskampanje i Russland, og dem som nylig emigrerte, slik at de ikke føler seg alene, men blir minnet på at vi er mange.
Oversatt av Iril Kolle.
© Eurozine.
Tidligere publisert i New Eastern Europe, oktober 2022.