Anti-marxisten Karl Marx

Marx hadde bare forrakt til overs for proletariatet. Ikke rart de elsket ham.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Karl Marx (1818-1883) var en selvmotsigende, kompleks fyr med banale tanker og fiffig tale – selv oppskriften på en suksessfull folkeforfører. Det er trolig årsakene til at han gjennom historien har appellert til både leg og lærd. Ofte med katastrofale konsekvenser. Slik det gjerne går når en av historiens største egoister skal styre velferdspolitikken. Rett i dass. Ifølge den britiske biografen Francis Wheen hadde Karl Marx ofte magetrøbbel. Det forklarer mye. «Sykdommen min har alltid sin opprinnelse i sinnet», sa Marx selv.

Borgerlig fjas

Vi kan godt se for oss at selv Karl Marx skjønner at han har sunket dypt når han oppsøker pantlånersken med konas familiesølv. Han blir ikke trodd og må tilbringe natten i arresten. Så tigger han heller litt penger av rikmann og venn, Friedrich Engels. For kun det beste er bra nok for den fattige familien. I 1865 innrømmer Marx i et brev overfor Engels at han nok bor i et litt for dyrt hus:

«Men det er den eneste måten barna kan etablere seg sosialt på, med tanke på å sikre fremtiden deres (…) Jeg tror du også vil synes at en rent proletarisk livsførsel ikke ville anstå seg under disse omstendighetene, selv fra en rent kommersiell synsvinkel – men det ville ha vært helt i orden dersom min kone og jeg hadde vært alene eller pikene hadde vært gutter».

I løpet av 34 år i London søkte Marx seg betalt fast ansettelse kun to ganger. Uten velgjøreren Engels, skrev Marx «ville jeg for lengst ha vært nødt til å skaffe meg et «yrke»».

Så mens Marx tilbrakte dagene på lesesalen på British museum, måtte Engels motvillig jobbe for sin steinrike far, slik at ungene til Marx kunne få ballkjoler og ta privattimer i fransk, italiensk, musikk og tegning. Og Karl selv sitt borgerlige påfyll av brennevin og sigarer.

Men Engels selv led ingen nød på den tiden. Han hadde kjelleren full av champagne og tilbrakte fritiden på revejakt med egen hest i byens mest eksklusive klubber. Penger til Marx nasket han fra familiefirmaets kasse.

Marx ´s tiggerbrev er legendariske og går som en rød tråd gjennom boka, spesielt de som havner i hendene på Engels. Man skulle tro at familien Marx var fattige, siden verken mann eller kone jobbet. Men Wheen har gjennomgått utgiftene til Karl og co i de periodene hvor tiggingen er som verst, og da viser det seg at familien stort sett bruker penger på tull. Borgerlig fjas. For eksempel en ubrukelig mannlig sekretær til en Karl som nesten ikke produserer tekster (det gjør derimot Engels – under Marx ´navn).

Wheen skriver:

«Uansett hvor tomme lommene hans var, nektet han ganske enkelt å godta en «subproletarisk» levemåte, som han sa. Det som kunne fortone seg som luksus for andre flyktninger, ble derfor «absolutte nødvendigheter», mens mer bydende krav som det å betale kolonihandleren ble behandlet som valgfrie ekstrautgifter».

Ikke bare koloniregninger. Også legeregninger.

Og her rører vi ved en hard kjerne. For, mens Karl Marx dyrket sitt eget selvbilde («Han var latterlig stolt over å ha giftet seg med et stykke snobbethet»), døde ungene hans som fluer rundt ham.

Sønn-sorg

«Gjennom det meste av 1850-årene hadde han knapt råd til å gi sine egne barn mat, og likevel insisterte han på å bruke en sekretær, den unge tyske filologen Wilhelm Pieper, selv om Jenny Marx var ivrig etter å gjøre jobben». Fra 1852 hadde Marx en årlig inntekt på 200 pund. Den årlige husleia var på 22 pund. Penger til å leve et behagelig borgerlig liv var det med andre ord nok av. Men ikke penger nok til å gi ungene en sunn og frisk oppvekst. Konsekvensen ble at fire av Marx-ekteparets barn døde av feilernæring, dårlig legebehandling og kummerlige boforhold. Spesielt tungt tok Marx det når hans eneste sønn, Edgar, døde. I kapitlet som handler om guttens sykdom og død, kommer biografen sjelden nær sin helt, og i et øyeblikk avslører Marx en viss porsjon ydmykhet i brevform tre måneder etter guttens begravelse:

«Bacon sier at virkelig betydningsfulle mennesker har så mange forbindelser med naturen og verden, så mange ting de er interessert i, at de lett kommer over er hvilket som helst tap. (…) Jeg er ikke et av disse betydningsfulle menneskene. Mitt barns død har splintret meg helt inn til kjernen, og jeg føler tapet like intenst som den første dagen.»

Kun to av de til sammen fem døtrene overlevde Marx. Til gjengjeld tok begge sine egne liv senere. Den eneste som døde en naturlig død, var Karls uekte sønn, Freddy Demuth som døde av hjertesvikt 77 år gammel i 1929. Til gjengjeld visste ikke han hvem som var faren. Moren var Marx-familiens husholderske.

«Vi kan tilgi kristendommen meget», fortalte Marx til datteren Eleanor, «fordi den lærte oss å tilbe barnet». Åpenbart tilba den familiekjære mannen seg selv mer.

Partiløse

Historien om den moderne kommunismens far er langt på vei et portrett av tenkeren som en mislykket og såret mann. En sykelig mann med sterke hypokonder-drifter, som ofte svikter fysisk når grubleriene blir for vanskelige. Karl Marx var en sur og hevngjerrig grinebiter som brukte mer tid på å skrive sjikane enn å skrive politiske teorier, som til tider var mer opptatt av å konstruere fiffige ordspill enn stringent argumentasjon og som utfordret til duell oftere enn han utga bøker. En mann som sammen med Engels gjentatte ganger forsøkte å drive politisk revolusjonsarbeid, men som må gi opp fordi han ikke fikk med seg noen han kan samarbeide med. Som Engels skrev:

«Fra nå av står vi bare til ansvar for oss selv; og når den tiden kommer da disse gutta trenger oss, vil vi være i en slik situasjon at vi fritt kan diktere betingelsene. (…) Hvordan kan mennesker som vi, mennesker som skyr offisielle utnevnelser som pesten, passe inn i et «parti»?»

Arbeiderne, som mest av alt skulle komme til å dyrke kommunismens moderne ikon, kalte Marx for «slaveaktige», «fårete» og ubehjelpelig svekket av en «borgerlig smitte». Ikke at han omgikk dem, men det var vel slik de ble presentert i avisene på den tiden. Da det dukket opp et marxistisk parti i Frankrike, skal Marx ha uttalt: «I så fall er ikke jeg marxist».

Så, for å konkludere med biograf Wheen:

«Marx var utvilsom en enorm blære og en sadistisk, intellektuell bølle.»

En stor tenker

Marx var ingen suksess mens han levde. Hans samlede verker fyller 50 bind, men kun et fåtall av dem ble utgitt mens han virket. Ingen av bøkene ble oversatt til engelsk i hans levetid, til tross for at det var i London han tilbrakte mesteparten av sitt voksne liv. Marx`liv og skrifter fikk derimot en voldsom popularitet i det forrige århundre, og forsiktig formulert kan man si at hans ikoniske arvinger har vært omstridt. Etter den kalde krigens slutt trodde man at Marx og kommunismen hadde fått sitt endelige nådestøt. Men så feil kan man ta.

Når 1990-tallets store mantra ble «globalisering», så er det ingen vei utenom Marx. Denne gang ble han hyllet fra uventet hold. I et spesialnummer av The New Yorker i 1997 ble Marx omtalt som «den neste store tenkeren», fordi den gamle kommunisten kan lære oss mye om korrupsjon i politikken, monopolisering, fremmedgjøring, ulikheter og det globale markedet. Til tidsskriftet sa en av de moderne kapitalistene:

«Jo mer tid jeg tilbringer i Wall Street, desto mer overbevist blir jeg om at Marx hadde rett.» Siden har de pengesterke trendforskerne stått i kø for å hylle Marx` fremsynhet når det gjelder analysene av kapitalens iboende svakheter. Revolusjon er derimot for alvor «ut».

Glimt i øyet

Biografens tone er lett og ledig. Journalisten Francis Wheen har sett på det som sin oppgave å renske mennesket Marx for patetiske myter og politisk idol-makeri. Selve kjernen i Karl Marx`levde liv er kjent fra før, så det er ikke her Wheen bidrar best til den allerede omfattende litteraturen om den unge tyske jødens vekst og fall. Biografiens styrke ligger i at Wheen er i stand til å bevare kompleksiteten i en manns levde liv, samtidig som han verdsetter de pussige paradoksene og de befriende selvmotsigelsene. Før 1989 var det umulig å ta for seg masse-inspirator Marx på en kjølig måte. Enten ville man forsvare ham, eller så måtte man demonisere mannen, slik for eksempel amerikaneren Richard Wurmbrand forsøkte i 1976 med boka «Was Karl Marx a Satanist?». Forfatterens vitenskapelige ambisjoner blir avslørt i setningen:

«Har dere noensinne stusset over Marx`hårfasong?»

Det er trolig først de senere årene at det har vært mulig å forholde seg til Marx med et glimt i øyet, slik mannen og myten fortjener. Boken til Wheen ble da også en bestselger i Storbritannia da den utkom i 1999.

Om det er noe poeng å lese Marx i dag, forteller boka ingenting om. Det er heller ikke dens hensikt. Francis Wheens «Karl Marx» forteller først og fremst historien om en mann som hadde ambisjoner om å forandre verden til det bedre ved å sette sitt teoretiske stempel på det. Det lykkes han med. Imens døde ungene hans.

Det viktigste spørsmålet i Marx`s henger således sammen med den kommunistiske historien i det forrige århundre:

Hvor mange døde kropper er vi villige til å godta for at fellesskapet skal få det litt bedre?

---
DEL

Legg igjen et svar