KONGO: Antall drepte nærmer seg Holocaust

DOKUMENTAR I NY TID: 5,4 millioner drepte. Hundretusener av voldtatte kvinner, og millioner tvangsflyttet fra sine hjem. Dette er blant følgene av den kongolesiske mineralkonflikten de siste ti–tyve årene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av: Andreas Aubert Kontroll over såkalte konfliktmineraler går som en rød tråd gjennom urolighetene i Kongo. Tungsten, tinn, tantal og gull brukes i alt fra flydeler til mobiltelefoner. En stor andel av disse mineralene kommer fra Kongo, som også er rikt på naturressurser som diamanter, uran, naturgass, olje og sjeldne tresorter. Fordi konfliktmineralene er så verdifulle, har opprørsgrupper og militærledere lenge brukt taktikker som slaveri, voldtekt, drap og tyveri for å få kontroll over dem. Millioner av dollar havner i deres hender når varene selges på det internasjonale markedet, der de blant annet ender opp i våre elektriske apparater. Screen Shot 2015-05-04 at 11.34.23 FN anslår at Kongo har urørte mineralreserver verdt 24 trillioner (24 milliarder milliarder) dollar. «Siden slutten av 1990-tallet har militstropper, opprørsgrupper og hærer plyndret disse rikdommene. Dette har bekostet en serie kriger som har forårsaket flere drepte enn noen annen konflikt siden andre verdenskrig,» forteller filmskaper Mike Ramsdell, aktuell med Kongo-dokumentaren When Elephants Fight. «Dødsfallene har ikke skjedd via bombing eller drone-angrep. Når et menneske blir drept i Kongo, er det fordi noen vil det slik. Dette valget er blitt tatt over fem millioner ganger på 17 år,» sier han. «Et overfladisk blikk på situasjonen kan gi inntrykk av ’afrikanere som dreper hverandre’. Men virkeligheten er at konflikten har blitt opprettholdt av Vesten, som har tjent på den. Kongoleserne har levd under diktatorer støttet av vestlige land. Da jeg forsto hvor stort ansvar Vesten har for det som har skjedd, ble dette en viktig historie for meg å fortelle,» sier Ramsdell om bakgrunnen for filmen. Det som gjorde størst inntrykk på Ramsdell under arbeidet, var kongolesernes frustrasjon over kriger og meningsløshet som bare fortsetter. FNs største bakkestyrker er lokalisert i landet, men har gjort veldig lite for å begrense volden, mener han: «Jeg var i en flyktningleir for internt tvangsforflyttede, som ikke hadde rent vann, men derimot enorme mengder medisiner. Ingen bidro med bensin for å få brønnen til å virke, og uten mat og vann i magen, ville medisinene bare ha gjort dem enda sykere.» Mens han snakket med mennesker som så barna sine dø og selv sultet ihjel, begynte et FN-helikopter å fly over dem. Hver gang et helikopter sendes opp, koster det mange tusen dollar. Summen kunne sikret mat og drikkevann til leiren i en måned. «Et enormt sinne kom til uttrykk da de snakket om dette. Folk sulter til døde i eget land, mens vestlige land flyr over dem med helikopter og hevder at de hjelper,» sier Ramsdell. Eksklusivt for Ny Tids lesere, Kongo-dokumentaren When Elephants Fight: Se vimeo.com  (passord under linjen) Passord «Elephant» To former for utbytting. Filmen er ment å gi forståelse og håp, samt belyse konkrete steg vi kan ta for å bidra til forbedring i Kongo. Dokumentaristen har tatt for seg to forskjellige områder i landet, hvor mineralutbyttingen skjer på ulike måter: «Sør preges av multinasjonale korporasjoner, utro tjenestemenn og elendige kontrakter for utvinningen. Det kriges ikke så mye der, men Kongo taper masse penger når selskaper gjør korrupte avtaler og gjemmer seg bak firmaer registrert på Jomfruøyene. Bevillinger selskapene har fått billig av den kongolesiske regjeringen, selges videre til gruvedriftsfirmaer med opptil 800 prosent fortjeneste,» forteller Ramsdell. «I Øst-Kongo er det mer primitive utvinningsforhold, hvor mye kontrolleres og utbyttes av væpnede grupper, korrupte militære og naboland. Området er fritt vilt, og millioner er blitt drept og tvangsforflyttet,» fortsetter han. «Ingenting av dette skjedde plutselig, men har røtter langt tilbake i historien. De første slavene ble tatt fra Kongos elvemunning av portugiserne. Deretter kom den belgiske kongen Leopold 2. og hans utnyttelse av elfenben og gummi under Congo Free State (1885–1908) og Belgisk Kongo (1908–1960). Etter dette ble også USA innblandet. I 1960 hadde Kongo sitt første demokratiske valg, der Patrice Lumumba ble stemt frem som president. USA og Belgia sørget for at Lumumba ble snikmyrdet – og satte inn sin egen diktator Mobutu Sese Seko, som regjerte i 30 år. Mobutu skapte seg en nettoformue på fire milliarder dollar mens han lot Kongo forfalle. Da en væpnet opprørsgruppe styrtet Mobutu i frustrasjon, ville USA samarbeide, og vestlige firmaer begynte å lage avtaler med gruppen», sier Ramsdell. «Vi er der vi er fordi historien brakte oss hit. Dette er det viktig å forstå,» mener han. Et overfladisk blikk på situasjonen kan gi inntrykk av ’afrikanere som dreper hverandre’. Men virkeligheten er at konflikten har blitt opprettholdt av Vesten, som har tjent på den. Håp og handling. Den forrige filmen til Mike Ramsdell, The Anatomy of Hate fra 2009, tok for seg hat som en kulturelt tillært mekanisme, og hadde en sterk forankring i filosofi og samfunnsvitenskap. Også denne gangen vil han ikke bare vise tragedie, men også grobunn for håp. «Noen vil si at jeg ikke viser nok håp, andre vil si at jeg viser for mye. Jeg ønsker at seerne skal føle seg styrket til handling på slutten av filmen. Jeg sier for det første at situasjonen ikke trenger å være slik den er, og for det andre at kongoleserne gjør alt de kan. Det finnes for eksempel mange grasrotorganisasjoner. Gjennomsnittmennesket i Kongo ønsker fred og fordragelighet, og å kunne sende barna sine til skolen. For det tredje finnes det veldig spesifikke handlinger vi som vestlige forbrukere og velgere kan utføre for å bringe håp og skape en ny virkelighet for kongoleserne,» mener dokumentaristen. Ramsdell inkluderer menneskeskildringer i filmene sine som appellerer til publikums følelser – ikke bare til intellektet. Da blir det lettere for seerne å se på subjektene som medmennesker. «Jeg viser ikke bare glade kongolesere, men også mangfoldet i befolkningen. Vi har et altfor ensidig syn på Afrika. Åpenbart eksisterer det folk som lever i en stråhytte på landsbygda, og sultende barn. Men det finnes også fantastiske akademikere, folk som har utdannet seg over hele verden og kommet tilbake fordi de ønsker å utgjøre en forskjell på sitt eget kontinent. En mann jeg intervjuet snakker 14 språk og har reist over hele verden. Det finnes et stort mangfold av personligheter og evner, noe jeg ønsker å tydeliggjøre,» forteller filmskaperen. Mye skildres gjennom filmopptak fra møter med folk i Kongo, men også via historisk materiale. «De fire årene jeg jobbet med filmen, oppholdt jeg meg mye i Kongo. Mange filmklipp viser dagens forhold, og jeg intervjuet personer som har vært sentrale i historiske hendelser. Filmen gir mange forskjellige perspektiver for å forstå dagens situasjon. Jeg ville særlig bringe frem kongolosernes stemmer og historier,» sier Ramsdell. Uansvarlig industri. Filmskaperen mener de fleste amerikanere ikke kjenner til konflikten i Kongo, til tross for den såkalte Obama-loven fra 2013 som skulle sette en stopper for uetisk mineralutvinnelse. «Dodd-Frank-loven skulle ta tak i problemene både i øst og sør i landet. Den krever at korporasjonene må vise at mineralene i produktene ikke har finansiert konflikt, og at selskaper som gjør forretninger i USA må ha full transparens i kontraktene sine. Selskapene må vise hva de har betalt for sine naturgasser, oljer og mineraler for å unngå mange av smutthullene som gjør det mulig å være korrupt. Dette siste ble aldri iverksatt,» forteller regissøren, som ikke er imponert over industriens evne til å gjøre noe med problemene. «Allerede i 2001 publiserte FN sin første rapport om at mineraler i Øst-Kongo finansierer konflikten. I tolv år visste altså den elektroniske industrien at de tjente en formue på mineraler som finansierte en krig. Likevel gjorde de ingen ting. Nå hevdes det at lovgivningen skaper for mye papirarbeid, og at den ikke endrer noen ting. Industrien har satt i gang en kampanje for å sverte loven. De som hadde tolv år på seg til å gjøre noe på egen hånd,» sier Ramsdell. Det frustrerer ham når medier og vanlige mennesker svartmaler lovgivningen. «Den har ringvirkninger som enkelte kongolesere misliker, og den løser ikke alle problemene. Den hjelper likevel, og trekker mye oppmerksomhet til saken. Korporasjonene blir nødt til å finne et bedre alternativ, og myndighetene tvinges til å regulere minedriften slik at de kan vise at mineralene er konfliktfrie. «Elektronikkprodusenter vil selge. Hvis mange nok krever produkter fri for konfliktmineraler, vil selskapene lage slike. Dette vil tvinge dem til å ta til seg OECDs retningslinjer for aktstomhet ved mineralutvinning fra Kongo, avslutter Ramsdell.

---
DEL