Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Anriket Iran

Verden får snart en ny atommakt.

Såpeoperaen i IAEA fortsetter. Iran har nå fram til tredje september med å etterkomme kravet fra atomenergibyrået om å suspendere all aktivitet knyttet til produksjonen av atombrensel. Kravet kom i form av et formelt, og faktisk enstemmig, vedtak, men satt likevel langt inne. Konsekvensen kan bli at den iranske obsternasigheten blir sendt til FNs sikkerhetsråd for videre behandling der.

Det var en forestilling av ganske kostelige dimensjoner. For hvem var det ikke som denne torsdagen i august beordret Iran til nok en gang å forsegle inngangen til atomanlegget i Isfahan? I det 35 mann store “board of governors” satt representanter for … India, Pakistan, Russland, USA, Frankrike, Storbritannia og Kina – med andre ord alle verdens atomvåpenmakter minus Israel. Og det var disse landene som ga iranerne pekefingeren og fortalte dem at de ikke lenger har adgang til å drive fram en sivil atomkraftindustri for å dekke landets energibehov.

Ikke uventet var reaksjonene i Teheran kraftige – og oppgitte. Nestsjefen i det iranske atomenergibyrået, Mohammed Saïdi, gjorde kort prosess overfor vestlige journalister og erklærte at “Isfahan er ikke lenger forhandlingstema. Det eneste vi nå har å snakke om, er Natanz.” Det betyr i korthet at iranerne kommer til å sette produksjonsanlegget i Isfahan i sving – som omdanner naturlig uran til gass som siden kan spinnes i sentrifuger – men at de foreløpig ikke akter å starte opp et pilotprosjekt i Natanz som faktisk anriker uran.

Anriket uran kan brukes både til sivile og militære formål. Og deri ligger problemet. For ingen av vestmaktene, og åpenbart heller ingen i IAEAs ledelse, tror på Teheran når de sier at atomprogrammet utelukkende er sivilt, defensivt og vennligsinnet. Derimot tror de på en iransk atombombe. Og den vil de stanse, for enhver pris.

Nå skal det sies at iranerne antakelig er i gang med å skaffe seg noen sårt etterlengtede atomvåpen. Indisiene som heller i retning “skyldig etter tiltalen” er mange.

For det første: anriking av uran blir først lønnsomt hvis produksjonslandet har mellom tyve og førti reaktorer. Sør-Korea, som har verdens fjerde største park av atomreaktorer, har ingen nasjonal produksjon av anriket uran. Iran har pr. dags dato ikke en eneste reaktor i sving.

For det andre: Iran kjøpte alle sine sentrifuger fra det hemmelige nettverket til pakistanske Abdul Khader Khan.

For det tredje: en planlagt tungtvannsreaktor i Arak vil produsere plutonium som ikke har noe å gjøre i et sivilt atomkraftprogram. Vestmaktene har tilbudt seg å bytte ut denne med en lettvannsreaktor, men iranerne har avvist tilbudet.

I to tiår holdt iranerne atomprogrammet sitt skjult for IAEA, noe som er et klart brudd på ikke-spredningsavtalen (NPT). Da aktiviteten ble avdekket av en iransk opposisjonsgruppe, var reaksjonene fra byrået drakoniske. Iran ble pålagt å fryse hele programmet sitt, sivilt eller ikke, og dessuten skrive under på tilleggsprotokollen – som gir IAEA rett til ikke-varslede inspeksjoner. Forhandlinger kom igang mellom EU (Frankrike, Tyskland og Storbritannia) og Iran om teknologiske og økonomiske overføringer i bytte mot avvikling av alle atomplaner. Iran aksepterte en midlertidig stans. Det er dette frivillige moratoriet Iran nå har opphevet.

Så langt i dette dramaet er følgende klart: Iran brøt sikkerhetsklausulene i ikke-spredningsavtalen da landet lot være å informere IAEA om sitt hemmelige atomprogram. Men bortsett fra det har de (ennå) ikke gjort noe ulovlig i forhold til NPT. Iran kan både omdanne naturlig uran til gass og anrike uran hvis de ønsker det. Det eneste de ikke kan gjøre, er å produsere våpen.

I ikke-spredningsavtalen står det svart på hvitt at land har en ubestridelig rett til atomkraft. Det er denne klausulen Iran viser til. Motparten viser til at retten til atomkraft ikke kan defineres som retten til å anrike uran. Men det er intet forbud i NPT mot å gjøre dette, noe ikke minst Brasil vet – som anriker uran over en lav sko for å skaffe brensel til sine atomdrevne ubåter.

Brasil var en av de landene som stemte mot Iran den 11. august.

Hva angår de andre nevnte landene i IAEAs styre, er det selvfølgelig enda verre – fordi disse jo har selve våpnene, og noen av dem ikke engang har skrevet under på ikke-spredningsavtalen (India, Pakistan).

Når iranerne oppsummerer at verden består av to grupper av land, har de selvfølgelig helt rett. Men det er ikke derfor de (i så fall) er i ferd med å skaffe seg atomvåpen. Det gjør de fordi atomvåpen virker avskrekkende på land med fiendtlige intensjoner. Og fordi det knytter seg status til det å være atommakt.

Du vil kanskje også like