Abonnement 790/år eller 195/kvartal

Anna Politkovskajas siste politiske ord

Åtte dager før den russiske journalisten Anna Politkovskaja ble skutt og drept i Moskva, hadde hun sin siste spalte på trykk i Ny Tid.

Av Anna Politkovskajas

Russlands nye middelalder

15. september ble kjøttvarefabrikken Samson i St. Petersburg omringet av en gruppe soldater fra såkalte «Moskva-tro maktstrukturer». Disse er dannet etter direkte ordre fra president Putin, som også holder sin hånd over dem. Gruppen satte ut vaktposter rundt fabrikken, kuttet all forbindelse med omverdenen og satte i gang med å torturere direktøren. De ga seg ikke før han hadde overdratt bedriften til ham de utpekte som ny eier.

Hva var det som skjedde?

Svaret er enkelt: Kjeltringer stormet og tilrøvet seg annen manns eiendom.

Da de ansatte på fabrikken forsto at det var fullstendig lovløse tilstander der, fikk de tilkalt det lokale politiet. Politiet kom, men sa seg fornøyd med forklaringen til bandittenes/okkupantenes kommandant. Han fortalte at han var Sulim Jamadajev, øverstkommanderende for Tsjetsjenia-bataljon øst, innehaver av ordenen Helt av Russland, aktivt medlem av Putins støtteparti Forent Russland og bror av Ruslan Jamadajev, statsdumarepresentant for Tsjetsjenia. Jamadajev sa at han var på fabrikken for å se til at alt foregikk «i lovlige former». Da den forslåtte direktøren hadde skrevet under på dokumentene Jamadajev hadde med seg, fikk han lov til å dra på sykehus. På spørsmål om hva som hadde skjedd med direktøren og om han hadde blitt slått, svarte legene: «Han ble ikke slått, men torturert» .

Og hva skjedde så? Kanskje torturistene ble tatt likevel?

Svaret er enkelt: Nei, det ble ikke engang gjort noe forsøk. Så sent som 20. oktober hadde ingen representanter for myndighetene sagt et ord om tragedien på fabrikken – verken guvernøren i St. Petersburg, det vil si Putins vanligvis så frittalende venninne Valentina Matvienko, eller forsvarsminister Sergej Ivanov, som er en svært nær venn av Putin og aspirerer til å bli hans etterfølger i 2008, og som er øverste sjef for ministeriet Sulim Jamadajevs bataljon hører inn under. Heller ikke Putin selv, som har alt som er relatert til Tsjetsjenia under sine vinger, sa noe. Matvienko og Ivanov tier fordi alt som har med disse «nye tsjetsjenske bandittene» å gjøre, er Putins og bare Putins gebet. Enhver kritikk på dette området vil han forstå som kritikk av ham selv.

Og livet fortsatte i sitt vante spor, som om dette var noe normalt, som om det var slik det skulle fortsette. Jamadajev og gangsterne hans kunne rolig reise tilbake til Moskva.

Det er Kremls stil å ignorere sine egne folks guttestreker. For eksempel var det ingen fra myndighetene, inkludert Putin – eller snarere fra Putin og nedover – som kom med en eneste kommentar etter det som skjedde i sommer.

I slutten av juli skar soldater fra søstergrupperingen til Bataljon øst , nemlig Bataljon sør, hodet av en fiende de hadde tatt til fange dagen før – opprørssoldaten Khozj-Ahmed Dusjajev. For å oppdra folket reiste de til allmenn beskuelse nidstang i den store landsbyen Kurtsjalaja, hvor Dusjajev var født. Den ble stående en hel dag før representanter for påtalemyndigheten kom og ga ordre om å ta ned hodet og sy det på igjen. Soldatene fra Bataljon sør tok noen tykke trådstumper og sydde det på.

Som om dette var noe normalt. Det eneste påtalemyndigheten fastslo, var at Bataljon sør hadde tatt til fange og likvidert enda en «terrorist», og at det var en ny fjær i hatten for deres antiterroroperasjoner i Nord-Kaukasus.

Hva er det egentlig som skjer? Først gjennomførte Putin en såkalt tsjetsjenisering av Tsjetsjenia, det vil si at noen tsjetsjenere, de gode, drepte andre, de onde. De gode har man organisert i fire bataljoner som har fått navn etter de fire himmelretningene (øst, vest, sør og nord), gitt dem våpen, klær, fottøy, lønn og kontroll over en firedel av det tsjetsjenske territoriet. Nord fikk den nordlige delen, sør den sørlige og så videre.

Helt i begynnelsen drev disse bataljonene jakt på opprørssoldater og avsløring av potensielle terrorister i tsjetsjenske landsbyer og byer. Russiske myndigheter var rause med belønning, grader, titler og våpen, og så gjennom fingrene med det bataljonene gjorde på si. Og det de drev med på si, var utpressing og bandittvirksomhet: Bedrifter som lå i deres område ble pålagt å betale tributt, eller de ble ranet. De som prøvde å unndra seg dette, ble hardt straffet. Mange ble kidnappet, og det ble opprettet ulovlige fengsler hvor de som ikke ville betale tributten, ble torturert.

Myndighetene var tause, som om det var helt normale ting som skjedde. De fortsatte å drysse æresbevisninger over bandittene som takk for at de opprettholdt ro og orden i Tsjetsjenia og for at man kunne stole på at de sørget for at opprørssoldatene ikke skulle gjennomføre flere terrorhandlinger i Russland. På alle måter velsignet Kreml tsjetsjeniseringspolitikken i Tsjetsjenia. Man lukket øynene for bandittvirksomheten så vel som for alle mulige guttestreker, eller vekstproblemer hos «den nye generasjonen av tsjetsjenske politikere i det nye Tsjetsjenia», som Kreml liker å si.

Tiden gikk, og guttene ble sterkere. Og så kom tiden da det ble for liten plass for dem i Tsjetsjenia. Det som hendte i Sankt-Petersburg er starten på en tsjetsjenisering av hele Russland. Den totale mangelen på reaksjon fra myndighetene på den voldelige overtakelsen av kjøttvarefabrikken 15. september er et håndslag, det er et tegn på at dette kommer til å være tillatt også i fremtiden. «Freden» de prøvde å opprette i Tsjetsjenia løpet av de siste to årene, har spredt seg utover Tsjetsjenias grenser.

Anna Politkovskaja

Denne teksten har tidligere stått på trykk i Ny Tid, i forkortet utgave. Se Anna Politkovskajas spalter på nettsidene nytid.no



(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)


Se redaktørens blogg på twitter/X

Du vil kanskje også like