Animasjon for voksne

Animasjonsfilm er ikke bare barnestreker – og har heller aldri vært det.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Star Wars-sagaen ser aldri ut til å ta slutt. Nå er det duket for Star Wars: The Clone Wars. Filmen er ment som en lanseringsfanfare for en egen TV-serie om klonekrigen, den myteomspunnede perioden i tidsrommet mellom de to siste filmene i seriens siste trilogi.

Denne gangen har imidlertid George Lucas latt Hayden Christensen og de andre skuespillerne få fri, og produsert en animasjonsfilm.
Med dette grepet signaliserer Lucas at serien primært er rettet mot de yngre aldersgruppene. Animasjonsfilm gir gjerne den signaleffekten. Og selv om Star Wars-filmene har hatt et godt grep om voksne, er det tvilsomt om de vil legge seg i kø for å kjøpe billetter denne gangen.

Bare sex og vold?

Animasjon med voksenappell blir ofte definert på grunnlag av hvor mye sex og vold de inneholder. Dette blir imidlertid for enkelt. The Clone Wars byr på rause doser slåssing, men dersom voksne kinogjengere faktisk legger seg i kø for å se en animasjonsfilm de neste ukene, vil de trolig velge Pixars nyeste opus WALL-E, som har premiere den 29. august. Denne filmen om en ensom rydderobot byr på langt mindre vold, og er fortalt i et poetisk og til tider ordløst filmspråk som gir et mer voksent uttrykk.
Animasjon for voksne er altså mangefasettert. Subsjangeren har dessuten en bredere forhistorie enn mange kjenner til. Filmhistorisk sett befinner vi oss i en gullalder for voksen animasjon. Men fenomenet er ikke nytt. At animasjonsfilm i en lang periode har vært synonymt med underholdning for barn, skyldtes spesielle forhold i filmindustrien fra slutten av 50-tallet og mer enn 20 år framover.

Den lange dvalen

Opprinnelig var animasjonsfilm noe barn og voksne helt naturlig så sammen. På kino, selvfølgelig, ettersom det ikke fantes andre muligheter. Selv om kinosjefene oppfattet ungene som primærpublikummet, var filmene populære blant voksne også. Både dersom de var laget med cross over-appell, som Looney Tunes, eller var av den mer vågale typen.
Kroneksemplet på sistnevnte, Tex Averys Red Hot Riding Hood (1943), oppdaterte eventyret om Rødhette til en urban samtidssetting og behandlet eksplisitt seksuelle temaer. Dette var definitivt animasjon for voksne, noe sensuren understreket. Filmen ble nemlig klippet.

Animasjonsfilmens infantilisering skyldes TV-mediets voksende dominans fra 50-tallet. Det voksne publikummet holdt seg i stadig større grad hjemme foran skjermen, kinotilbudet endret karakter og selv fjernsynets sendeflate ble etter hvert segregert aldersmessig.
På 60-tallet gikk amerikansk animasjonsproduksjon inn i en 20-årig dvale, hvor tegnefilm ble synonymt med underholdningsbolken som fylte fjernsynet lørdag formiddag. Altså den som barna kunne se, mens de voksne drev med sitt.

Animatører som opererte utenfor de ganske strikte kravene til «passende innhold» på denne sendeflaten, ble automatisk en del av et undergrunnsmiljø. Dette gjaldt ikke minst Ralph Bakshis skarpt satiriske Fritz the Cat (1972), som bød på rause doser sex, vold og dop og ble den første totalforbudte animasjonsfilmen. Bakshi fulgte opp med flere produksjoner utover 70-tallet, hvorav Heavy Traffic (1973) og Lord of the Rings (1978) er de mest kjente.

Den store bølgen

Men så skjedde flere ting samtidig: Reagan-administrasjonen myket opp regelverket for hva slags barneprogrammer TV-stasjonene kunne sende. Resultatet ble en ny bølge med animasjon, som typisk var produsert for en billig penge i asiatiske studioer, og som kritikerne mente var rene reklamer for diverse leketøysprodukter. Like forbannet ble Transformers og He-Man and Masters of the Universe store slagere.

80-tallets studentgenerasjon kunne dessuten glede seg over videobølgen. Tilbudet og konsumet av film ble større, og gradvis mer variert. Filmnerdenes tidsalder var kommet. Og mange av dem oppdaget en type animasjon som ikke liknet på noe annet: Japansk anime.

Anime, med sine avanserte problemstillinger og intrikate intriger, er voksen animasjon i særklasse. Det er lett å kjenne igjen den japanske innflytelsen i blant annet MTVs satsning Aeon Flux (1991).

Det skulle ikke ta lang tid før alle disse tendensene sammen skapte en stor bølge. Den kom for fullt på 90-tallet. Først på TV, der hovedstrømmen innen voksen animasjon skulle vise seg å bli preget av noe helt annet enn sex og vold.
Populariteten til Simpsons (1989-) beviste at tegnet satire for voksne hadde et enormt publikumspotensial. Flere serier kom i kjølvannet av Homer, med Beavis and Butthead, South Park, King of the Hill, Family Guy og The Critic som prominente eksempler.
På 90-tallet begynte også animasjonsfilmen å gjenerobre kinomarkedet. Produsentene gjenoppdaget suksessformelen fra filmens gullalder: Sørg for å putte inn nok humor for de voksne i filmene!

Ved siden av bølgen med animert satire på TV og spillefilmer krydret med voksen humor, har voksne animasjonsfans de senere årene kunnet glede seg over et variert tilbud av spillefilmer: Den franske underfundigheten Trillingene fra Belleville, Tim Burtons gotiske dukkefilmer The Nightmare Before Christmas og Corpse Bride, den danske hevnhistorien Princess, den franske scifi-noiren Renaissance, Marjane Satrapis selvbiografiske Persepolis, den danske skolesatiren Terkel i knipe og den israelske dokumentaranimasjonen Waltz with Bashir. Et norsk bidrag til bølgen kom med Christopher Nielsens Slipp Jimmy fri.

Digitale trollmenn

Men ingen har vunnet flere hjerter, uavhengig av aldersgruppe, enn Pixar. Dette produksjonsselskapets bidrag til animasjonsfilmen kan knapt overvurderes. Med Toy Story (1995) introduserte Pixar den digitale revolusjonen i dens fulle tyngde.

Det er verdt å merke seg at framveksten av det nye markedet for voksen animasjon i stor grad sammenfaller med den digitale revolusjonen innen filmmediet. Digitale verktøy brukes også utenfor de rent datagenererte produksjonene. Den finslepne teknikken gir animatørene en tilnærmet perfekt kontroll over virkemidlene. Pixars filmer er særdeles elegante og detaljrike. Dette gir dem også dramaturgisk dybde. Figurene er mangefasetterte. Nyanser er ikke bare mulige, de er viktige. Dette er sannsynligvis en viktig årsak til at Pixars filmer appellerer så sterkt også til voksne.

Dermed er det ikke sagt at unger er ute av stand å sette pris på detaljer og nyanser, men for voksne – som tross alt har sett langt mer film enn barn – blir dette avgjørende. Det er antakelig nøkkelen til suksess for voksen animasjon i våre dager, noe WALL-E beviser til fulle.

---
DEL