Åndssnobber og venstreintellektuelle

Skal man kunne bære tittelen venstreintellektuell, må man i det minste ha noe å melde og en vilje til å meddele dette.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ikke altfor ofte det som skrives i Ny Tid får oppmerksomhet i de store avisene. Og det er enda sjeldnere det fører til en påstand om at vi forsøker å ta knekken på de venstreintellektuelle, ønsker å få folk til å slutte å lese bøker, forkaster alle analyser og baner vei for KrFs og Høyres utdanningspolitikk. Men noe sånt skjedde faktisk denne uken.

I en kommentar i Dagbladets Magasinet 30. november kalt «Synkende skrivebord» skriver nemlig historiker Erling Sandmo om det han oppfatter som tidens fiendtlighet mot begrepet venstreintellektuell. Ifølge Sandmo blir det oppfattet som pinlig å bli tillagt denne betegnelsen, noe han ønsker å gå i rette med.

Og hvem er så syndebukkene, ifølge Sandmo, når de anti-intellektuelle durer frem for å ødelegge for den venstreintellektuelle? Jo, de som støttet Shabana Rehman i debatten mot Marianne Gullestad, og – ikke minst – jeg selv, som ansvarlig for det Sandmo karakteriserer som «en kjekk kommentar om hvor teit det var med folk som trakk inn teori når andre snakket om noe viktig» i Ny Tid. «Når selv SV-ere vender de intellektuelle ryggen, bør ministrene Clemet og Svarstad Haugland se framtida lyst i møte: nå blir det ett semester på hovedfag og tre bøker i året,» tordner Sandmo.

Uten å ta nevneverdig hensyn til hvem eller hva det faktisk er han angriper. Eller presisjonsnivået i gjengivelsen av de kildene han ønsker å kritisere.

Det Sandmo har hengt seg opp i, er min kommentar om «Åndssnobbene», hvor jeg forsøkte å kritisere den akademikertypen som ikke er i stand til å meddele seg i et begripelig språk, men må pakke alt inn i fremmedord og interne teorier. Som nøyer seg med intellektuell onani i hverandres lukkede selskap og som ikke ser noe poeng i omgås verden utenfor. Som retter sin kunnskap om vanskelige teoretikere som et våpen mot omverdenen for å demonstrere sin egen eksklusivitet og opprettholde sin egen lille sekt. Ofte samtidig som de har lite eller ingenting å melde selv. Det gjelder, takk og lov, ikke alle forskere eller universitetsutdannede, og slett ikke alle venstreintellektuelle. Men det må være verdt å stille spørsmål ved hvorfor det later til å bli de såkalt intellektuelles viktigste prosjekt å forsvare sin egen rett til å defineres som en autoritet?

Forskning er viktig, men den må ikke bli en øvelse i ekskluderende flinkhet. Det gjør bare at folk utenfor akademia blir mistenksomme mot ressursbruken ved universitetene. Da er det lett å dytte på universitetene kvalitetsreformer og økte krav om effektivitet, som Sandmo åpenbart frykter. Ved å la være å henvende seg til offentligheten sager universitetene over den grenen de sitter på. Det blir ubegripelig hvorfor så mange mennesker skal lønnes for å mene så lite, og for å ha så lite å si utover at de selv er viktige.

Allerede på slutten av 1700-tallet stilte Adolph von Knigge det meget betimelige spørsmålet om hvorvidt en lærd «ogsaa i Omgang altid maa tale anderledes end almindelige Mennesker». Det er det fremdels behov for å spørre om. For det er ikke «de intellektuelle» kritikken er rettet mot, det er den innadvendte delen av universitetsmiljøene som får angst hver gang kravet om formidling kommer på bordet. Og som alltid synes å føle seg litt bedre, klokere og viktigere enn annet folk. Det er den akademiske arrogansen jeg vil til livs. Den er antagelig en langt større trussel mot den «venstreintellektuelles» virke og status enn det den usannsynlige alliansen Sandmo synes å se av Ny Tid, Valgerd Svarstad Haugland og Shabana Rehman er.

At det finnes en slik uheldig side ved det akademiske miljøet, burde være hevet over tvil for enhver som noensinne har tilbrakt noen tid innenfor universitetsveggene. Her sitter altfor mange voksne, høyt utdannede mennesker som burde ha bedre ting å bruke tiden sin på, og vokter over sin egen tue, især hver gang en eller annen synes å være ørlite på siden av sitt eget fagfelt. Jeg foretrekker langt å lese sosialantropolog Thomas Hylland Eriksens friske meninger om det meste, eller religionshistoriker Frida Nomes interessante og jordnære bok om selvmordsbombere, utgitt tidligere i høst, enn et eller annen ubegripelig innadvendt oppkok av såkalte viktige akademiske teorier. Det kan man nøye seg med å levere til innvortes bruk, selv om det også her nok kunne vært jobbet en del med språk og tilgjengelighet. Hylland Eriksen eller Nome blir ikke mindre intellektuelle eller viktige fordi de klarer å engasjere utenfor sin lille krets. Og forskningen deres blir definitivt ikke dårligere av det. Tvert imot; ved at de får større nedslagsfelt, blir også grunnlaget for en intellektuell refleksjon i samfunnet som helhet bedre. Skal man kunne bære tittelen venstreintellektuell, må man i det minste ha noe å melde og en vilje til å meddele dette.

Det er forskjell på å være intellektuell og å være en ekskluderende åndssnobb, som det er forskjell på å kritisere et innadvendt universitetsmiljø og å være anti-intellektuell, et poeng som synes å gå Sandmo hus forbi. For vi trenger folk som har satt seg grundig inn i ting og er i stand til å holde et høyt analytisk refleksjonsnivå. Til det er det verken en fordel å bare lese tre bøker i året eller selv å skulle produsere tre bøker i året (hva det nå enn er Sandmo sikter til). Og vi trenger kritikk av universitetsmiljøene for å få en god og samfunnsrelevant forskerstand. Det må det være lov til å si uten å bli tatt til inntekt for at man vil ha en rasering av høyere utdanning. Jeg vil tvert imot ha mer forskning og mer forskningsformidling, men med en større respekt for at også de som ikke har trådt sine sko på universitetene, eller som rett og slett tilhører et annet fagfelt enn en selv, kan være intelligente og oppegående mennesker det er verdt å kommunisere med.

Ved å isolere seg og sette opp en mur av mistenksomhet og utilgjengelighet marginaliserer universitetsmiljøene seg selv og gjør seg irrelevante. Det kan ikke være hensikten. Hvis altfor mange vender en ryggen, kan det være en god grunn til det.

---
DEL

Legg igjen et svar