Andsnes i alle kanaler

Leif Ove Andsnes er fortsatt best på plate.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Høsten står i pianist Leif Ove Andsnes’ tegn, med samtidig utgivelse av Astrid Kvalbeins portrettbok, en ny cd med Rakhmaninoffs klaverkonserter og en dvd med en konsert fra Posthallen i Oslo i fjor.

Utilfredsstillende

Dvd-utgivelsen Leif Ove Andsnes plays Bach and Mozart (EMI) består av en konsert Andsnes og Det norske kammerorkester gjorde i Posthallen i Oslo høsten 2004, i forbindelse med deres cd-utgivelse av Mozarts klaverkonserter nr. 9 og 18. De framfører sistesatsene fra disse to, samt første- og andresatsene fra konsert nr. 20. I tillegg får man de to siste satsene fra Johann Sebastian Bachs klaverkonsert nr. 5. Mellom disse kommenterer Andsnes satsene. Utgivelsen inneholder også et intervju med Andsnes.

Konsertene i Posthallen var en del av EMIs strategi med å promotere Andsnes som en popstjerne. Dette betyr å gå bort fra den klassiske musikkens tradisjonelt stive former og fokusere på musikken innenfor en mer intim ramme som vektlegger kommunikasjon mellom utøver og publikum. La det være sagt at jeg i prinsippet er tilhenger av en slik tankegang – selv om den er i kommersens navn. Det kommer imidlertid til et punkt der «kommunikasjonen» kommer i sentrum, og det er det punktet det bikker over til populisme. Jeg sier ikke at det punktet er nådd i dette tilfellet, langt derifra. Men jeg har en følelse av at Andsnes bør vokte seg.

Den åpenbare ulempen med dvd-en er selvsagt at det ikke er noen fullstendige verker på den, bare utdrag. Og selv om utdragene er meget godt spilt, er ikke det nok; da kan man jo like godt kjøpe cd-en – med mindre man er ute etter det visuelle aspektet. Det 25 minutter lange intervjuet er heller ikke på langt nær interessant eller musikalsk dyptpløyende nok til å gjøre dette til en utgivelse å anbefale.

Portrett av kunstneren som reisende

Etter at Andsnes ble en «klassiskkjendis» på internasjonalt nivå var det bare et spørsmål om tid før den første portrettboka om ham kom. Det Norske Samlaget står bak Leif Ove Andsnes. I og med musikken, skrevet av Astrid Kvalbein, som har fulgt Andsnes i et år på turné, øvinger, plateinnspillinger og i sosiale sammenhenger med venner og familie.

Det er ingen formelle overraskelser ved boka, som er tradisjonelt og kronologisk bygd opp. Jeg vet ikke om det har noe med formen å gjøre, men noen ganger virker det som Kvalbein ikke helt greier å skille det uvesentlige fra det vesentlige, og jeg synes ofte at det kan bli litt langdrygt, særlig i oppbygningen til store hendelser. Likevel er boka generelt preget av godt journalistisk håndverk, noe som på sitt beste gjør boka til en «pageturner». Det negative med denne journalistiske lettheten er at språket dessverre flere plasser er trivielt og klisjéfylt. Jeg forventer ikke kunstprosa, men når boka starter med setningen «Leif Ove Andsnes kom til verda som dei fleste av oss; med eit vræl», får den et i overkant featureaktig preg, og min entusiasme for boka frustreres, uavhengig av hva den har å formidle. Heldigvis tar den seg imidlertid inn etter hvert, og Kvalbein greier å formidle en god del om de personlige kostnadene ved å være en solist i verdensklasse med 250 reisedøgn i året.

Problemet med denne typen portrettbøker er at de paradoksalt nok samtidig kan bli både for nær og for fjern i forhold til den portretterte – både si for mye og for lite. Det er til en viss grad tilfelle med denne boka. Man får en del litt uinteressante, trivielle opplysninger samtidig som man savner en del mer dyptloddende spørsmål om forholdet til musikken og hva den betyr på et mer «metafysisk» nivå for Andsnes. Til tross for innvendingene er dette ei bok som godt kan anbefales til dem som er begeistret for Andsnes spesielt eller klassisk musikk generelt.

Klaverkonserten som orkestermusikk

Andsnes er også ute med ny cd. Han har tidligere spilt inn Rakhmaninoffs tredje klaverkonsert, og fortsetter med Sergej Rakhmaninoff: Klaverkonserter nr. 1 og 2 (EMI). Akkompagnementet er i toppklasse, med Berlin filharmoniske orkester under ledelse av Antonio Pappano.

Andsnes møter formidabel konkurranse i dette repertoaret, særlig i form av den polske pianisten Krystian Zimermans superbe innspilling med Boston symfoniorkester under Seiji Ozawas ledelse, som kom på Deutsche Grammophon for to år siden.

Andsnes og Zimerman har en del fellestrekk som pianister – begge kan sies å være «nøkterne» og skyr vulgære overdrivelser. I disse verkene viser imidlertid deres forskjeller seg. Zimermans spill er framfor alt karakterisert av en glassklar, nesten hard briljans, et muskuløst spill som nesten hogger ut frasene. I tillegg har han en fri tilnærming, som gjør at han noen øyeblikk kan være veldig ekspansiv. I de kraftfulle partiene tjener Zimerman nettopp på dette at han ikke holder noe igjen.

At Zimerman virker kraftigere enn Andsnes i anslaget, kan også ha noe med at han er mer prominent i lydbildet enn denne. Det å sette solist- og orkesterstemmen mer på like fot og integrere dem virker som et bevisst valg fra produsentene av Andsnes-plata, og fordelen med det er at man hører mer av orkesterveven, ja, musikken blir i større grad orkestermusikk heller enn klaver med akkompagnement. Og når orkesteret er Berlin-filharmonien, er det en stor fordel.

Andsnes’ tolkning er mer innadvendt, mer lyrisk og mindre åpenbart briljerende. Hans tilnærming lønner seg i de lyriske partiene, for eksempel i andresatsen i den andre konserten. Samspillet mellom klaver og orkester her og Pappanos utpensling av de fine detaljene er helt perfekt. Dette er en tilnærming som får fram flere av understemmene, og er slik kanskje en mer komplisert lesning av verket.

Å skulle kåre hvilken av disse to som er «best», blir meningsløst når tolkningene og spillet er på et slikt nivå. Hva man foretrekker, blir rett og slett et spørsmål om hva man er ute etter i denne musikken.

---
DEL

Legg igjen et svar