Dokumentaren følger «den beskjedne gutten» (som faren kaller ham) Steward, den hjelpsomme M’Barak, som «virkelig elsker gårdsarbeid» (ifølge moren hans), og Elizabeth, som alltid får karakterene «godt» eller «utmerket» på skolen (sier de stolte foreldrene). De tre barna bor alle i Lwimba, et landbruksområde i Zambia, men snakker forskjellige lokale språk hjemme. Når de begynner i første klasse på skolen, må de forholde seg til enda et språk – engelsk.
Koloniherrenes språk. Mens skolens rektor hevder at engelsk har vært til hjelp for Zambia fordi det har gjort det mulig for ulike stammer å forstå hverandre, er dokumentaren åpenbart kritisk til et undervisningssystem som ikke primært underviser på morsmålet.
«Må fremtiden være på engelsk?» er filmens uttrykte ledemotiv. Dette er virkelig et relevant spørsmål i en global situasjon der nesten 40 prosent av verdens befolkning ikke har tilgang til undervisning på sitt eget språk. I løpet av filmen fremstår det kritiske perspektivet som nokså selvbekreftende.
Barna i filmen er bemerkelsesverdig tause – det er de voksne som sørger for snakkingen.
Filmen hevder å fortelle historien «utelukkende fra perspektivet til tre uskyldige barn». Ordet «uskyldig» synes å antyde at barna straffes for en forbrytelse de ikke har begått. Grensene til Zambia er naturligvis et resultat av grensetrekningen kolonimaktene en gang foretok, uten hensyn til annet enn sine egne interesser. Det er hovedårsaken til at stammer uten felles språk nå må få et samfunn til å fungere, og på den måten er avhengige av et felles språk – som i mange afrikanske land er det som snakkes av de tidligere kolonistene. I den forstand er det sant at Steward, M’barak og Elizabeth – som på skolen kjemper med flere lokale språk så vel som engelsk – blir «straffet» for noe de ikke har hatt det minste med å gjøre.
