Andres forbrytelser

Bare to prosent av Zambias befolkning snakker engelsk, men det er likevel det offisielle opplæringsspråket i skolen. Colours of the Alphabet utforsker hvordan denne praksisen gjør folk tause.

Nina Trige Andersen
Trige Andersen er frilansjournalist og historiker.
Email: nina.trige.andersen@gmail.com
Publisert: 02.05.2018
Colours of the Alphabet

Alastair Cole (Zambia/Storbritannia/New Zealand)

Dokumentaren følger «den beskjedne gutten» (som faren kaller ham) Steward, den hjelpsomme M’Barak, som «virkelig elsker gårdsarbeid» (ifølge moren hans), og Elizabeth, som alltid får karakterene «godt» eller «utmerket» på skolen (sier de stolte foreldrene). De tre barna bor alle i Lwimba, et landbruksområde i Zambia, men snakker forskjellige lokale språk hjemme. Når de begynner i første klasse på skolen, må de forholde seg til enda et språk – engelsk.

Koloniherrenes språk. Mens skolens rektor hevder at engelsk har vært til hjelp for Zambia fordi det har gjort det mulig for ulike stammer å forstå hverandre, er dokumentaren åpenbart kritisk til et undervisningssystem som ikke primært underviser på morsmålet.

«Må fremtiden være på engelsk?» er filmens uttrykte ledemotiv. Dette er virkelig et relevant spørsmål i en global situasjon der nesten 40 prosent av verdens befolkning ikke har tilgang til undervisning på sitt eget språk. I løpet av filmen fremstår det kritiske perspektivet som nokså selvbekreftende.

Barna i filmen er bemerkelsesverdig tause – det er de voksne som sørger for snakkingen.

Filmen hevder å fortelle historien «utelukkende fra perspektivet til tre uskyldige barn». Ordet «uskyldig» synes å antyde at barna straffes for en forbrytelse de ikke har begått. Grensene til Zambia er naturligvis et resultat av grensetrekningen kolonimaktene en gang foretok, uten hensyn til annet enn sine egne interesser. Det er hovedårsaken til at stammer uten felles språk nå må få et samfunn til å fungere, og på den måten er avhengige av et felles språk – som i mange afrikanske land er det som snakkes av de tidligere kolonistene. I den forstand er det sant at Steward, M’barak og Elizabeth – som på skolen kjemper med flere lokale språk så vel som engelsk – blir «straffet» for noe de ikke har hatt det minste med å gjøre.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Læreren berører også spesifikt kolonihistorien i timene på en blanding av engelsk og det lokale språket nyanja. Det var en tid da «hvite mennesker fra et annet sted» hersket over Zambia, og friheten og uavhengigheten landet nyter nå, er et resultat av kamp, forklarer hun førsteklassingene. «Skjønner dere?» spør hun elevene, slik hun gjør hver gang hun forklarer noe – enten det er om de ulike typene toaletter som finnes i verden, eller forskjellen mellom en 50- og en 500-kwacha-seddel. Ungene vrir seg på pultene med uforstående ansikter.

Morsmål vs. fellesspråk. Rammen for Colours of the Alphabet er Nelson Mandelas berømte antikolonialistiske utsagn: «Om du snakker til en mann på et språk han forstår, går det til hodet hans. Om du snakker til ham på hans eget språk, går det til hjertet hans.»

Det er mye sunn fornuft – og rettferdighet – i retten til å bruke morsmålet, også innenfor statlige institusjoner. Men det er også sunn fornuft – og rettferdighet – i å benytte et felles språk, slik rektoren for skolen i Lwimba mener. Dessuten kan det hevdes at britene mistet copyrighten til språket sitt for lenge siden akkurat som de mistet mye av sin tidligere makt over kolonier. Med de mange versjonene av engelsk som praktiseres rundt omkring i verden i dag – fra Singlish til Zamblish – kan engelsk like gjerne ikke betraktes som kolonistenes språk, men som et uttrykk for at «imperiet slår tilbake».

Naturligvis blir utdanning mer komplisert når undervisningen foregår på et språk som ikke snakkes hjemme hos deg. Det er en situasjon som deles av barn i land som Zambia så vel som barn med migrasjonshistorie eller barn med døve foreldre. Det er høyst relevant å undersøke språkets makt, men hode-og-hjerte-metaforen har en tendens til å gjøre språk til noe statisk. Mange av oss – om vi vokser opp i Lwimba eller Linköping – har alltid vært eller vil på et punkt i livet bli nødt til å klare oss på ulike språk. Det gjelder for utdanning, vennskap, arbeid, kjærlighet og politikk. Det er fullt mulig å få mer enn ett språk til å gå til hodet så vel som til hjertet, og det er ikke alltid mulig å fastslå hvilket språk som virkelig er ditt eget og hvilke som ikke er det.

Nesten 40 prosent av verdens befolkning har ikke tilgang til undervisning på sitt eget språk.

Tause barn. Barna i Colours of the Alphabet er bemerkelsesverdig tause. Det er de voksne som sørger for snakkingen: foreldrene til M’Barak, Steward og Elizabeth, læreren, rektoren. Slik virker det som om kameraet tar på seg oppgaven med å representere barnas perspektiv, som synopsisen lover. Vi blir kjent med ansiktene og hendene deres – særlig Stewards – ganske inngående etter hvert som kameraet gjentatte ganger zoomer inn på dem. Men de få ordene vi hører fra de tre barna, er hovedsakelig små bruddstykker av samtaler mellom søsknene på vei til og fra skolen med kameraet i hælene. Barna trenger ikke engang å være klar over at mikrofonen fanger opp ordene deres i disse situasjonene.

Hvorfor bare disse stjålne ordene og ikke noen direkte intervjuer? Kan ikke barna snakke for seg selv – fra sitt eget perspektiv – om de blir spurt? Dette regivalget ble trolig truffet for å understøtte kritikken av utdanningssystemets bruk av engelsk som en form for knebling. Dette poenget kan være både faktisk og viktig, men filmen kan sies å begå den samme forbrytelsen. Tatt i betraktning at Colours of the Alphabet angivelig er en dokumentarfilm om barn, er den i forbausende stor grad en dokumentar om voksne.

[/ihc-hide-content]
Gratis prøve
Kommentarer