Andre veier til utvikling

Mens internasjonal bistand ofte diskreditteres av svake resultater til en høy pris, har fattige land satt i gang sør-sør-prosjekter med stor suksess. Senegal nyter nå godt av vietnamesisk risdyrkingskompetanse, forteller Roland-Pierre Paringaux.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De siste årene har alle de største bidragsyterne redusert den offentlige u-hjelpen. Det er langt fra at private investeringer kompenserer for denne reduksjonen. På sin side har EU ved å gjøre slutt på «systemet» som fulgte av Lomè-avtalen, forlatt enhver vilje til styring til fordel for en åpning på markedene. Stilt overfor disse problemene har landene i sør satt i gang bilaterale samarbeidsprosjekter som enkelte ganger har gitt overraskende resultater.

På diket ved en rismark står to vietnamesere med grønne soldatluer og observerer en linje med kvinner som systematisk planter ris under den stekende sola. Dette har de sett før, men rismarkene de nå har foran seg ligger tusenvis av kilometer fra Mekongdeltaet og Den røde elv. Rismarken ligger helt nord i Senegal, ved bredden av elva med samme navn, i landsbyen Dado i Podorregionen. Rismarken er et irrigert prøvefelt på 180 dekar. Takket være vietnamesisk ekspertise, tilpassede frø og opplæring i kontrollert vanning er avlingen økt fra 4-500 kilo per dekar ved tradisjonell dyrking, til 7-800 kilo på prøvefeltene. Toppavlingen på prøvefeltene ligger på 900 kilo. Denne landsbyen har mulighet til å dyrke ris på 950 dekar, og med to avlinger i året synes overfloden innen rekkevidde. Allikevel lar den vente på seg.

Noen hundre kilometer derfra, i landsbyen N’Dièmo (Fatik-regionen) som ligger i en gryte som blir oversvømmet av brakkvann fire måneder i året, er det regnavhengig risdyrking som dominerer slik som ellers i Senegal. Også der arbeider to vietnamesiske eksperter sammen med landsbybeboerne som er delt i tre grupper (menn, kvinner og ungdom) for å lage til enkle bassenger. I alt 50 dekar oppsprukken jord med kanaler og diker.

Undervisningen er enkel og teknikken grunnleggende. Man lærer å styre vannet, å velge såkorn som er tilpasset forholdene og å lagre såkornet. Eller å få til en fordelaktig kombinasjon av risdyrking og fiskeoppdrett i bassengene. Nødvendige og billige teknikker som landsbybeboerne ikke kjente til for bare to år siden. På tross av all den u-hjelpen Senegal har mottatt gjennom årtier! De prosjektene som nå gjennomføres – diker, kanaler, sluser – er enkle og billige. Og laget for hånd. Her er ingen dyre maskiner nødvendige. Totalt forskjellig fra tilbudet fra et privat selskap på fem millioner senegalesiske franc for å grave en enkel kanal med gravemaskin.

Resultat: I 1999 lå avlingene av naturris i N’Dièmon på 25 tonn, eller 500 kilo per dekar. Så høye avlinger har aldri vært registrert før! «Før, forteller Hassan, leder av landsbyfellesskapet, fikk vi 70 til 80 kilo på målet i gode år. Nå er vi nesten selvforsynt. For å lagre avlingene, har landsbyen fått tak i siloer i rustfritt stål – et resultat av et samarbeid med eksperter fra Bolivia. De blir laget lokalt og koster fra 300 til 600 franc, avhengig av størrelsen. Lederen av fellesskapet er trygg. Landsbybeboerne har tatt til seg lærdommen fra vietnameserne. De planlegger til og med å dyrke ytterligere 100 dekar og selge en del av produksjonen. Men innbyggerne i N’Dièmo ønsker ikke at ekspertene fra Hanoi skal reise. De er blitt populære der som andre steder.

40 land deltar

Hjelpen fra vietnameserne på landsbygda i Senegal er et utmerket eksempel på samarbeide mellom land i sør, organisert av FNs matvareorganisasjon (FAO) innen rammen for FAOs Spesialprogram for matvaresikkerhet (PSSA). Programmet ble startet i 1994 og vil gi absolutt prioritet til «de 800 millionene i u-landene som ikke har nok mat til å føre et aktivt og sunt liv.» PSSA er laget for fattige land med stort matvareunderskudd, og målet er å tilfredsstille befolkningens behov ved å stimulere til utvikling på landsbygda og til å forbedre dyrkingsteknikkene for matvekster. Programmet legger særlig vekt på teknikker som tar hensyn til miljøet samtidig som de er praktisk og økonomisk gjennomførbare. Spesialprogrammet vil særlig hjelpe fram samarbeid basert på små, rimelige prosjekter, enkel teknikk og landsbyøkonomi.

Senegal har vært et av de første landene som har fått nyte godt av PSSA og programmets støtte til sør-sør-prosjekter. I dag fungerer dette samarbeidet i rundt 40 land, hvorav tjuetre i Afrika. Senegal passet nesten perfekt inn i tankegangen bak PSSA. Og ikke bare fordi generaldirektøren i FAO, Jacques Dioug er sivilagronom, tidligere minister og selv fra Senegal. Men også fordi en tredel av landets innbyggere, eller to og en halv million mennesker, lever under fattigdomsgrensen, og fordi Senegal importerer to tredeler av sitt risbehov (500 000 tonn) på tross av at landet burde være selvforsynt med ris.

Gjennom flere årstider har den Senegalesiske staten trukket opp linjene for en sterkt subsidiert landbrukspolitikk. Denne politikken har særlig konsentrert seg om investeringer i infrastruktur og dyre vanningssystemer i dalen som følger Senegalelva og i Casamance. Denne strategien har vært mislykket og ført til økt urettferdighet. «De to irrigerte områdene har lagt beslag på opp mot 80 prosent av kredittene til risdyrking, mens de bare representerer 16 prosent av innbyggerne i landet,» forklarer Makane Guissè, en av koordinatorene for PSSA i Senegal. «Men prosjektet har aldri gitt de resultatene det skulle. De områdene der risdyrkingen er avhengig av regnvann har vært forsømt. Til tross for at disse representerer det vesentlige av befolkningen.»

Etter at det landbrukspolitikken gang på gang har vist seg mislykket, har det de siste årene bitt nødvendig å snu om på prioriteringene. I tillegg kom den dramatiske liberaliseringen som landbruket er blitt utsatt for siden 1994 på grunn av sturkturtilpasningsprogrammet som Verdensbanken og andre kapitalinnskytere har presset på landet. Tiden for rådyre prosjekter styrt ovenfra er over. Nå er det tid for mer minimalistisk tilnærming, arbeid i felten og billige eksperter.

«Vi vet av erfaring at det som styres ovenfra sjelden kommer vanlige folk til gode og heller ikke er tilpasset beboerne i landsbyene,» hever en direktør i FAO, og legger til. «Prinsippet om samarbeid sør-sør er å forandre denne tenkemåten med lave omkostninger. Vi må begynne nedenfra for å påvirke oppover i samfunnssystemet og få til en kjedereaksjon nedenfra og opp også på andre områder.»

Beskjedne men konstruktive prosjekter

Allikevel fortseter de gamle og dyre vanene, og det er de som må forandres. På det punktet er Diouf helt klar: «På verdensbasis fungerer prosjektene slik at 10-20 prosent av midlene går til undersøkelser. Og det er ikke uvanlig at et land har flere titalls prosjekter til flere millioner dollar hver på gang samtidig. Men resultatet kjenner vi: Prosjektene virker ikke. Faktum er at befolkningene i disse landene fortsatt betaler for fortidens feil. For eksempel importerer Senegal ennå 500 000 tonn ris årlig etter å ha sløst bort store summer i en rekke prosjekter. Jeg, utbryter han, jeg nekter å bruke de få pengene organisasjonen har på dyre eksperter og kostbare prosjekter. Han viser til en av mange undersøkelser av senegalesisk landbruk som har kostet åtte millioner dollar, og kommenterer ironisk: «I vårt program koster en hønsegård 15 dollar.»

På samme måte, forteller Diouf, tjener en ekspert fra sør innen PSSA-systemet rundt 600 dollar i måneden, mens en internasjonal, oftest vestlig ekspert koster 15-30 000 dollar. 25-50 ganger mer! «Og for den prisen, ikke inkludert reisekostnader, kommer denne eksperten for noen få dager ut i felten og tilbringer nettene på et luftkondisjonert hotell. Vietnameserne, de lever ute i landsbyene i to år i strekk.»

I 1997 inngikk Vietnam, Senegal og FAO en avtale, og cirka 40 vietnamesiske eksperter kom for å arbeide i et pilotprosjekt for PSSA i Casamance og i dalen ved Senegalelva for å hjelpe et sekstitalls bondegrupper. Deres fremste mål var å få økt produktiviteten i risdyrkingen. Men ikke bare. Utviklingsarbeiderne fra Hanoi driver også andre prosjekter som er lite spektakulære, men som forbedrer daglig livet og hjelper landsbyfamiliene i å bli mer selvforsynt. Og hva gjør det om de ikke kan fransk år de kommer til landet: «Folkeopplysning om de aktuelle teknikkene kan godt gjennomføres med fingerspråk og eksempler,» understreker Nguyen Duc Thao som er leder for de vietnamesiske prosjektene i Thiès.

Honning og fiskesaus

På denne måten har Dang Van Thang fått et fallert birøkterselskap i Bandia i regionen M’Bour på beina samen med en kvinnegruppe. I 1998 var honninghøsten på 230 kilo. I 1999 ett tonn. Der hvor den tidligere europeiske eieren tok én høst, tar vietnameseren fire. Kvinnene snakker begeistret om Dang Van Thangs «enkle teknikker» og «pedagogiske evner». Eukalyptushonnningen de produserer koster 1000 senegalesiske franc per kilo å produsere. På markedet kan de selge den for mellom 3500 og 4000 franc. I Kayar, på atlanterhavskysten, er det et typisk vietnamesisk prosjekt, produksjon av fiskesaus, nuoc mam, som mobiliserer en gruppe kvinner. Oppskriften er enkel. Og i et land der ris er daglig kost på samme måte som i Vietnam, kan dette bli en lukrativ forretning.

I Diambo Soual, står en vietnamesisk rådgiver bak produksjonen av to båter i galvanisert blikk som har mye lenger holdbarhet enn kanoer i tre. For at elevene hans skal ha hendene frie og for at én person skal kunne gjøre to manns arbeid, har han lært dem å ro med beina som i Vietnam. Fangsten pr dag ligger på 5-20 kilo fisk. I Guia, like ved, lærer en annen veileder landsbybeboerne opp i ande- og fiskeoppdrett. Et tredje sted lærer en ekspert opp ni familier i grønnsakdyrking.

Selvforsyning

På to år er antallet slike eksperter økt fra førti til over hundre. Overalt blir de høyt verdsatt. «Vi lever som vanlige bønder i Senegal,» bemerker Nguyen Dinh Hiep, spesialist i hagebruk fra Hanoi. Her har hver bistandsarbeider rett til en motorsykkel og en vifte. Ingen får tilgang til luftkondisjonering, selv om flere klager på varmen. De senegalesiske bøndene er imponert over bistandsarbeiderne som møter opp tidlig om morgenen og arbeider til sent på kveld.

Resultatene er dessuten overbevisende. Avdelingene i Senegal-dalen taler sitt tydelige språk etter to år med utprøving av vietnamesiske rissorter. I de irrigerte områdene har forsøksfeltene vist en avlingsøkning på 70 prosent i årene 1997 til 1999, med et gjennomsnitt på 700 kilo per dekar. I de regnavhengige områdene har avlingsøkingen vært på 190 prosent med et middel på 600 kilo per dekar. Utviklingen har vært den samme for produksjonen for honning og grønnsaker. Etter disse positive erfaringene ligger alt til rette for at Senegal i årene som kommer utvider PSSA-programmet innen rammene av en nasjonal plan for hele landet.

På tross av dette er ikke alle problemer løst. Vil senegaleserne selv ha den nødvendige energi og de nødvendige midler til å få prosjektene til å vare etter at vietnameserne har dratt? Vil de klare å utdanne egne eksperter og utvikle prosjektene videre? Vil bondeorganisasjonene engasjere seg mer i produksjonen? Og sist, men ikke minst: Vil staten makte å fylle sin rolle, som riktignok er blitt beskjeden etter at den har overført mesteparten av ansvaret til bondeorganisasjonene og privat sektor?

Mangler infrastruktur

I Dado er potensialet stort og selvforsyning innen rekkevidde, slik vi har sett. Men for å kunne utnytte irrigert mark, mangler fortsatt offentlig infrastruktur. «Vi mangler penger. Alt stopper opp. Staten har ikke foretatt seg noe siden 1995,» konstaterer Abde Sall bittert. Han er agronom og arbeider for bondeorganisasjonen i Podor. I Fatak frykter man like mye manglede offentlig oppfølging i form av produksjonsmidler og kreditt, som tørke.

«Bondeorganisasjonene, forteller Makane Guissè , har arvet et produksjonssystem fra staten, som de alene verken vil eller kan drive videre.» Når det gjelder privat sektor som skulle ta over for statlige etater, så er den for øyeblikket verken sterk nok eller interessert nok til å ta ansvaret for hundretusener av dekar med irrigert mark. Derfor lar resultatene vente på seg, og jordbruksproduksjonen stagnerer.

I følge en avsluttende rapport fra Programmet for reformer i jordbrukssektoren (PASA) fra juni 1999, har risproduksjonen til og med sunket betraktelig etter innføringen av reformer. Særlig i dalen ved Senegalelva. Som konklusjon, skrives det i rapporten , «har liberaliseringen ikke hatt noen vesentlig betydning på tilbudet av jordbruksprodukter. Grunnen er manglende oppfølging i form av utvikling av gårdsbrukene og disses mulighet for salg av varer og tilgang på kreditt. Hindringene for økning av produksjonen er ikke fjernet på tross av liberalisering av jordbruket. «Når man så legger til vanskelige klimatiske forhold i et land der de fleste bønder er helt avhengige av regn for å overleve, forstår man hvor viktige redningsaksjoner som PSSA og samarbeidet sør-sør er for Senegal og andre land i sør.

Artikkelen er gjengitt med tillatelse av Le Monde Diplomatique, og oversatt fra fransk av Ole-Jacob Christensen.

---
DEL

Legg igjen et svar