Åndelige reiser og politiske kraftnett

De religiøse pilegrimsreisene i og utenfor Iran kan aldri kobles fra det politiske. 

AFP PHOTO / KHALED DESOUKI

 

Pilegrimsreiser er et viktig trekk ved mange religioner. Det dreier seg om en symbolsk handling som også er en reise til et eller annet hellig sted – en helgengrav, et relikvieskrin eller kanskje en religiøs autoritet. Reisen er et uttrykk for religiøs hengivenhet, og er ment å styrke den religiøse identiteten. Ritualet er symbolsk, men har også økonomiske og politiske konsekvenser i alle religiøse sammenhenger. Ifølge Verdens turismeorganisasjon er 38 prosent av alle turister religiøse sådan – og årlig foretas det seks hundre millioner religiøse reiser. Pilegrimsreiser og annen religiøs turisme er én av de fem viktigste turismetypene i verden, og spiller i dag en fremtredende rolle for utvikling og kulturell utveksling. De oppfattes med rette som en mulighet for dialog mellom kulturer og religioner.

I Iran, som er et utpreget religiøst samfunn, har dette fenomenet en tydelig og sentral posisjon i kulturelle, sosiale, økonomiske og fremfor alt politiske sammenhenger. Iran har 95 prosent sjiamuslimer og 5 prosent sunnier, og betraktes som det viktigste landet med sjiamajoritet – ikke bare i Midtøsten, men i hele den muslimske verden. I sjiadoktrinen er pilegrimsreiser høyt verdsatt og sterkt tilrådd. I tillegg til Haj-valfarten, som verdens muslimer uavhengig av gren sverger til, er pilegrimsreiser til imamers og deres etterkommeres gravsteder av stor betydning for sjiamuslimer. I Iran finnes det 33 gravsteder for profeter, og i alt 10 615 gravsteder for imamer og deres barnebarn. På dette området har iranerne en dermed utpreget mulighet til å styre religiøs turisme – både internt og internasjonalt.

Økonomi, kultur, politikk. Mashhad ligger i den nordøstre delen av Iran, og er landets nest største by. Her ligger gravstedet til Imam Reza, sjiaenes åttende imam. Gravstedet har trukket til seg et stort antall religiøse turister, fra både fra andre deler av Iran og fra andre land.

Imam Rezas grav er Mashhads viktigste inntektskilde. Gravstedet dekker 598 657 kvadratmeter, og på området står dessuten verdens største moské med til 500 000 mennesker. Et selvstendig veldedighetsfond ved navn Aste-e Qods-e Razavi administrerer hele gravplassen, som ble grunnlagt i 1795 av den iranske kongen Agha Mohamad Khan Qajar. Attraksjonen hadde en inntekt på 210 milliarder dollar i 2014. Det store komplekset rommer også Razavi-universitetet for islamsk vitenskap med 210 000 ansatte,18 økonomiske institutter og flere andre institutter som forsker på helserelaterte spørsmål, og som utgir flere faste publikasjoner.

Aste-e Qods-e Razavi har opplyst at det foretas 25–28 millioner pilegrimsreiser til gravstedet i året. Interessant nok er det flest tyskere som besøker gravstedet blant ikke-muslimer. Informasjonskontoret kan også fortelle at det hvert år kommer fem millioner pilegrimer fra Irak, Pakistan, Saudi-Arabia, India, Afghanistan, Bahrain, Syria og De forente arabiske emirater til Mashhad for å besøke det hellige gravstedet.

Betydningen av Imam Rezas hellige grav er velkjent for oss iranere. Pilegrimskulturens mer personlige og individuelle aspekter – å oppnå en form for psykisk trygghet og åndelig tilfredsstillelse gjennom den særegne, åndelige atmosfæren – har mye å si for utviklingen av den religiøse turismen både kulturelt, økonomisk og politisk. For iranere er pilegrimsreisen høyt ansett blant religiøse såvel som ikke-religiøse. Det virker som denne kjærligheten og hengivenheten har overskredet religionens grenser, og på et vis blitt åndelig internalisert i all iransk kultur.

Følelsen av enhet, av et «vi», vokser i pilegrimsprosessen.

Gjenoppbygging av gravsteder. Hittil har troen på pilegrimsreiser hatt en kulturell og sosial funksjon, men når det gjelder Haj og besøk ved sjiaenes hellige gravsteder i Irak, styrkes det politiske aspektet i betydning ikke bare for de troende, men også for staten. The Haj and Pilgrimage Organization, som ble grunnlagt i 1979, administrerer alle pilegrimsreiser til Saudi-Arabia og Irak, og dessuten til Syria. I fjor reiste godt over to millioner mennesker til Irak for å besøke de hellige gravstedene, og 600 000 personer til Saudi-Arabia i forbindelse med Haj.

Irans utenrikspolitikk og forholdet til Saudi-Arabia og Irak har stukket kjepper i hjulene for pilgrimsreiser til disse to landene. Mange iranere droppet pilegrimsreiser til Irak under Saddam Hussains regime, grunnet den åtte år lange krigen mellom de to landene. Men etter 2003 ble grensene igjen åpnet for pilegrimsreiser til Irak, for at man skulle kunne delta i Ashura- og Arbaeen-seremoniene – de største sjiaseremoniene i verden. Et stort antall iranere går til fots i tre dager for å besøke disse helligdommene. Irak og Saudi-Arabia er nå destinasjonen for om lag 50 prosent av alle iranske pilegrimer. Pilegrimskulturen er sterkt anbefalt i sjia. Nylig ble det kjent at Vokterrådet – vokterne av den islamske revolusjonen – har investert 290 millioner dollar i Irak for å bygge på Imam Alis gravsted i byen Najaf. Organisasjonen Reconstruction of Organized Holy Shrines in Iraq som ble grunnlagt i 2003, har sete i Teheran og er opprettet for å sørge for gjenoppbygging og utvikling av sjiaimamers gravsteder. Mange har kritisert Iran for å bruke så mye penger på hellige gravsteder i Irak. De ser på det som innblanding og forsøk på økt innflytelse og hegemoni under dekke av å få slutt på borgerkrigen.

Store konsekvenser. Vi lever ikke i en nøytral verden. Til og med våre mest hverdagslige handlinger kan tolkes politisk eller få politiske konsekvenser. Det er på ingen måte merkelig at pilegrimskulturen har – i tillegg til sine personlige, sosiale og kulturelle aspekter – politiske følger. Sjiakulturen er grunnleggende politisk orientert, pilegrimssektoren intet unntak. Når vi foretar en pilegrimsreise til en helligdom, styrker vi vår politiske identitet i en religiøs kontekst. Følelsen av enhet, av et «vi», vokser i pilegrimsprosessen. Det gjelder særlig pilegrimsreiser til de irakiske gravstedene i Karbala og Najaf, som skaper bånd mellom alle sjiaminoriteter i verden – men det samme kan sies om reiser til Imam Rezas gravsted i Mashhad. På den annen side skaper disse religiøse handlingene også kulturelle forskjeller innen sjiafellesskapet. For eksempel er det slik at kulturell utveksling i form av dialog, vennskap og til og med ekteskap mellom sjiaer fra ulike land i forbindelse med pilegrimsreiser, er utbredt. Dette kan endatil endre befolkningssammensetningen enkelte steder. Pilegrimskulturen i Iran bør ikke betraktes som et mikrofenomen. Det er definitivt et fenomen på makronivå. Den overskrider personlige og kulturelle grenser, samtidig som de preges av og reflekterer de politiske grensene.

---
DEL