Anarkistiske Ukraina To år etter Maidan: Bjørneboe og Kiev

Friheten er kompleks, som Bjørneboe sa den gang. For ham betydde frihet både forsamlings-, bevegelses-, informasjons- og ytringsfrihet – men alle forutsatte rettsikkerhet.

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

10 dager i Ukraina viste meg det anarkistiske ved Euromaidan og opprøret som startet for to år siden (se side 1).
Problemet er at revolusjonene de siste årene har falt tilbake til mer eller mindre det samme, slik Bernt Hagtvedt beskriver det «etterrevolusjonære» (side 14). De virkelige beslutningene tas lenge etter at menneskene bak protestplakater og demonstrasjoner har fått utløp for sitt – når de slipskledde og uniformerte mennene kommer tilbake. Egypt, Jemen, Syria.
Mens man feiret Nobelprisutdelingen nå i desember, fortalte samtidig professor Qais Saeed i Klassekampen 10.12. at de samme økonomiske og sosiale utfordringene bak opprøret i 2011 dessverre var tilbake. Regimeendringen førte ikke til egentlige endringer – og grunnlaget for ekstremisme og terrorisme består. Den tunisiske eliten fortsetter med å undertrykke befolkningen, og politikken hardner til, som i andre land – med antiterror-lover, militarisering og begrenset ytringsfrihet.
Hva da med Ukraina, to år etter at det hele startet på Maidan? Jeg møtte i det minste fortsatt et drivende, demokratisk, kritisk sinnelag (se også neste avis). Og jeg la merke til det anarkistiske, slik Jens Bjørneboe tidligere har beskrevet det i sitt foredrag for Studentersamfunnet i 1971: Anarkismen er hva elitene og makten skyr som pesten. Hvorfor? Jo, fordi mennesker med anarkistiske trekk ikke hører på myndigheter og makthavere, men har «kort sagt: en vilje til egen kritisk tenkning, – til empirisk undersøkelse». (Se Politi og Anarki, Pax Forlag, 2003). Beskyldningen om å være nihilist («nihil»=intet) (se også Kiøsterud side 28, eller Bjørneboe side 14), som kan bety «ødelegger», «nedriver» eller «tilintetgjører», har ført til at mange har havnet på kjetterbål, eller i dag utsettes for tortur og drap, grunnet sin kritiske innstilling til det etablerte. For å si det med Bjørneboe: «Intet vekker et slikt hat hos de trygge, frelste, troende som den skeptiske, kritiske tanke, som viljen til å se etter selv.»
Og frihet var grunnleggende i min samtale med Olexandra Matviichuk (se side 1) og en rekke andre jeg møtte fra Maidan i Kiev. Men friheten er ikke et enten–eller, men det gradvise – fra mindre til mer frihet. Matviichuk kjemper for rettssikkerhet, og for å få has på de korrupte myndighetene. Folk fengsles og drepes for sine meninger i Ukraina og i russiske områder. Matviichuk fortalte også at da president Janukovitsj etter Maidan innførte «russiske» lover for å begrense forsamlings- og ytringsfriheten, og lot sitt væpnede spesialpoliti drepe for å håndheve dette, fikk folk nok, og Janukovitsj måtte rømme landet.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here