Amnesti for pasientene

Psykiatriens nye åpenhet inkluderer ikke dens mørke samtidshistorie.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[psykiatri] Jeg skulle egentlig ønske at det var unødvendig å skrive denne kronikken. Men vil man ha større åpenhet i psykiatrien, må dette også gjelde de negative sidene ved behandlingssystemet. Bare da kan man håpe på positive endringer: Hvor mange sliter ikke med traumer og angst som følge av inhuman og uetisk «behandling»? Og hvorfor reagerer psykiatriens maktelite slik den gjør på kritikk og tap av makt i en mer pasientvennlig psykiatri? Hvorfor går profesjonsinteresser og kollegialt kameraderi på bekostning av pasientene?

Så langt har pasientene vært avmektige i møte med psykiatriens makt(mis)bruk. Flere av oss har opplevd å bli «fengslet» eller innesperret uten lov og dom, frarøvet muligheten til bistand fra advokat og nektet kontakt med Kontrollkommisjonen, som er ment å være en klageinstans som skal bedre pasientenes rettssikkerhet.

I tillegg kan det synes som om kontrollkommisjonene ikke fungerer uavhengig, men er satt sammen på en måte som gjør at de stadig løper fagfolkenes og institusjonenes ærend. Man har ofte hørt mer på

behandlingspersonalets versjon av saken enn på de pasientene man skulle hjelpe.

Autoritært. Når et voksent, intellektuelt menneske med bred erfaringsbakgrunn taper sin funksjonsevne, blir underlagt og prisgitt vurderinger fra mindre ressursrike fagfolk. Når disse fagfolkene, med smal erfaringsbakgrunn, i tillegg kan ha trangsynte holdninger, for eksempel på religiøst grunnlag, og selv mangler intellektuell kapasitet til å gjøre etiske vurderinger. Når de mangler innsikt i humanistiske og demokratiske verdier som ivaretar enkeltmennesket og dets autonomi. Når de ikke evner å se sin egen rolle i et historisk perspektiv, men ser pasientene som «annerledes» mennesker enn seg selv, med andre behov og rettigheter enn vanlige mennesker. Da ser vi spor av et tankesystem som hører hjemme i autoritære regimer.

Jeg har et eksempel fra virkeligheten: En suicidal pasient blir innesperret, nektet å gå ut og fotfulgt døgnet rundt. Vedkommende blir fratatt alt privatliv – i ni år! Personalet mente de gjorde det riktige for å berge pasientens liv. Men i realiteten ble pasientens livskvalitet forverret i så stor grad at det minsket utsiktene til bedring. Etter at det kom inn nye krefter ble pasienten omsider utskrevet, men hun har fortsatt et suicidalt mønster, og har ikke mottatt noen form for kompensasjon og oppreisning for de årene hun har blitt fratatt.

Her er et annet grelt eksempel: En pasient blir oppfattet som paranoid psykotisk fordi han er redd for mafiaen. Det viser seg imidlertid at pasienten har tipset politiet i en narkotikasak, det er gjort beslag, og mannen er redd for represalier fra organiserte kriminelle miljøer. I personalets øyne var «mafia» så fremmed at de anså pasienten for å være psykotisk. Han ble utskrevet et par dager senere.

I tillegg til frihetsberøvelse kommer bruken av isolat og fastspenning i belteseng i psykiatrien. Bruk av isolat blir i retts- og krigshistorien beskrevet som tortur. Men hvem tør å klage? Hvem tør å ta opp kampen mot et maktapparat som for den «devaluerte pasienten» er ekstremt mektig, og som selv ikke innrømmer, men gjemmer overgrepene bak fine ord om «faglighet»?

Er det noen som har fått pasientskadeerstatning? Som regel virker det som om det er selve påstandene om overgrep som sykeliggjøres og ikke systemet.

Som en straff. Hva gjør det med et menneske som i fredstid, uten å ha gjort noe galt eller kriminelt, blir hentet av politi i sitt eget hjem én dag etter hun skulle vært tilbake fra permisjon, etter å ha ringt og gitt beskjed om at hun kommer to dager for sent og da skal snakke med legen? Hvordan påvirker dette et menneske som ikke utgjør noen vesentlig trussel for andres eller eget liv og helse, der det heller ikke er noen fare for at utsikter til bedring forspilles i vesentlig grad, og som ikke er psykotisk, det vil si juridisk hjemlet for tvang?

Det var dette som skjedde med meg. Og det opplevdes som en maktdemonstrasjon og en straff for ikke å adlyde. Det var ikke bygget på en faglig vurdering om pasientens, i dette tilfellet mitt, beste. Politiet kan altså bli brukt mot oss, på bakgrunn av en vilkårlig (feil)vurdering fra en sykepleier. Og ingen reagerer.

To dager senere skrev legen meg dessuten ut fra institusjonen, hvor jeg var innlagt på grunnlag av en tvangsparagraf for psykisk ettervern, med eget samtykke. Jeg fikk heller ikke svar på brevet jeg senere sendte til Kontrollkommisjonen.

I dag er jeg medlem av Fontenehuset i Stavanger, og har i stor grad vendt tilbake til samfunnet. I den grad Fontenebevegelsen slår rot i Norge som en brukerstyrt pasientorganisasjon med gode samarbeidspartnere og politisk støtte, kan den være med på å trygge pasientene og fungere som en «vaktbikkje» overfor et dårlig behandlingsapparat og diskriminering. Fontenehuset i Stavanger er et brukerstyrt klubbhus og en del av et verdensomspennende nettverk som startet opp som en grasrotbevegelse i New York på begynnelsen av 1950-tallet. Det arbeider etter en alternativ rehabiliteringsmodell for mennesker med psykiske lidelser. Her har jeg funnet mitt asyl.

Vi trenger endring. De som har begått psykiatriens ugjerninger blir neppe straffet, men jeg håper å kunne avskaffe de holdningene i behandlingssystemet som degraderer, kriminaliserer og undertrykker de psykisk syke. Jeg ser også betydningen av å opprette et uavhengig etisk kontrollorgan som også jobber politisk for å sikre og trygge psykiatriske pasienters rettssikkerhet og økonomiske og sosiale rettigheter. Organet bør i første rekke samarbeide med pasientene og være lydhøre overfor denne gruppens behov. Nødvendigheten av å styrke den enkeltes privatøkonomi er for eksempel skrikende, og følges ikke opp av de profesjonelle, som isteden kjemper for egne lønnsvilkår og pensjoner. Man blir ikke friskere av å ha dårlig økonomi, og det er for stort gap mellom den trygdete pasientens og de ansattes økonomi.

Når vi blir syke vil vi ha smertelindring og medisiner. Man vil gjerne bli møtt på en vennlig, serviceminded måte, ikke med krenkelser, surhet og av folk og systemer som øver vold mot vår selvfølelse og vårt menneskeverd. Jeg ønsker en psykiatri som sloss for oss, ikke en som sloss mot oss. Det er flaut å måtte kjempe for elementære menneskerettigheter i dagens Norge, et Norge som tilsynelatende later som om problemet ikke finnes.

Kronikken er skrevet av Anita Bårdsen, Tidligere pasient ved Rogaland psykiatriske sykehus

---
DEL

Legg igjen et svar