Amerikanske jøders samvittighetskvaler

En flokk eldre, velutdannede jøder som jubler, klapper og hopper som besatte etter hver eneste setning som kommer ut av munnen til en populistisk gjøk med klovnehår. Hva i all verden har skjedd?

Tegnet av Viktor Gjøvåg Khoury  viktor.khoury@gmail.com
Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).

Plutselig husket jeg hvor jeg hadde sett det før. Det samme ansiktet. Den samme fremskutte haken som skaper et inntrykk av kraft og besluttsomhet. Den samme måten å snakke på. En setning, og så en pause for å ta imot flokkens ropende bifall. Den samme umiskjennelige kombinasjonen av monster og klovn. Jeg så ham mye i barndommen da han var i alle nyhetskanaler.

Benito Mussolini. Roma. Piazza Venezia. Il Duce på balkongen, den enorme flokken nedenfor på torget, yre og applauderende mens de roper seg hese. En masseorgie av tankeløshet. Denne uken både så og hørte jeg det igjen – på tv denne gangen.

Selvfølgelig var det også mange forskjeller da presidentkandidat Donald Trump talte i Washington D.C., den moderne versjonen av det gamle Roma. Den gang var Il Duce skallet og hadde derfor alltid på seg en flott, skreddersydd hatt. Trumps varemerke er det oransje håret, som han (ifølge hans egen butler) styler omhyggelig på egen hånd. Mussolini snakket italiensk – et av verdens vakreste språk selv når det kommer ut av munnen på en diktator. Trump snakker amerikansk engelsk, et språk ikke engang den mest lidenskapelige beundrer kan kalle melodiøst.
Men den største forskjellen er publikummet. Il Duce snakket til en romersk flokk, en moderne versjon av den antikke, romerske underklassen som ikke langt unna hadde skreket etter etter blod på skueplassen.
Trump snakket – utrolig nok! – til en samling eldre, velstående og velutdannede jøder. Jøder, for guds skyld! Mennesker som i sitt stille sinn mener seg å være de mest intelligente på Jorden! Jøder i ørske som roper, klapper og hopper opp og ned etter hver eneste setning som om de var besatte. Hva har skjedd med disse jødene?

Det er en trist historie. Under andre verdenskrig, da Holocaust var i full sving, forholdt amerikanske jøder seg stille. De gjorde lite eller ingenting for å bruke sin allerede betydelige politiske makt til å gjøre noe nevneverdig for å redde jødene i Europa. De lot seg kue. De var redde for å bli anklaget for krigshissing.
En gang var det noen som ga meg en nazibrosjyre som hadde blitt droppet av det tyske Luftwaffe over amerikanske linjer i Italia. Brosjyren viste en feit, stygg jøde som omfavnet en blond, amerikansk jente. Det sto noe à la «mens blodet ditt flyter her, forfører rike jøder kjæresten din hjemme»!
Jødene var redde for å gjøre noe som kunne fremstå som en bekreftelse på nazipropagandaen om at dette var en krig igangsatt av jødene og deres følgere, «president Rosenfeld», for å ødelegge den ariske rasen. Så de forholdt seg stille.
Disse jødene hadde kommet til Amerika én eller to generasjoner tidligere. Ofrene fra Holocaust var deres nærmeste slektninger. Samvittighetskvalene over deres manglende reaksjoner da Holocaust foregikk, hjemsøker dem – spesielt de eldre – fortsatt.

I løpet av de neste 100 årene vil Israel bli til en sneversynt, nasjonalistisk, til og med fascistisk, isolert apartheidstat med en voksende arabisk majoritet.

Deres blinde lojalitet med den «jødiske stat» er et resultat av disse samvittighetskvalene. Mange amerikanske jøder føler seg mer knyttet til Israel enn til USA. Det britiske slagordet «my country, right or wrong» pålegges dem av Israel.
Dette er Trumps publikum på massemøtet til American Israel Public Affairs Committee (AIPAC). AIPAC er en gruppe som manifesterer jødisk makt og jødiske komplekser. Det er på en måte en forsinket aktualisering av det velkjente, russiske falsumet Sions vises protokoller om jødene som regjerer verden. Dette er etter sigende den nest mektigste lobbyorganisasjonen i USA (etter lobbyorganisasjonen for våpenindustrien).
Hvordan i all verden klarte en liten politisk organisasjon for rundt 60 år siden å nå sånne svimlende høyder? Jødene er langt fra det største etniske fellesskapet i USA. Men som et resultat av en innebygd frykt for antisemittisme holder de seg sammen. Og enda viktigere, de donerer penger. Mye penger. I begge henseende overgår de andre fellesskaper som er langt større, for eksempel det arabiske.

Den amerikanske politiske prosessen, som en gang var beundret av demokratiforkjempere fra hele verden, er nå stort sett korrupt. Politiske kampanjer er både nødvendige og dyre. Alle som er med i kappløpet om presidenttittelen, trenger massevis av penger. Å jakte på penger er en amerikansk politikers hovedbeskjeftigelse. I dagens USA kan nesten alle politikere bokstavelig talt bli kjøpt og betalt. Det samme gjelder hele partiorganisasjoner. Summene er ikke engang spesielt imponerende. AIPAC har ledet denne korrupsjonen til det ytterste.
AIPAC demonstrerer sin makt gjennom statuerende eksempler. De nøyer seg ikke med å nekte penger til politikere som har kritisert Israel på noen som helst måte. De har også aktivt gått inn for å sabotere kritikernes politiske karrierer ved å håndplukke politiske ubetydeligheter som de så stapper fulle av penger for å få dem valgt inn i kritikerens sted. Om det finnes noe som heter politisk terrorisme, tar AIPAC kaka.

Hva brukes denne grenseløse makten til? Den israelske journalisten Gideon Levy skrev nylig en artikkel som sjokkerte mange, der han hevder at AIPAC faktisk er en antiisraelsk organisasjon. Hvis artikkelen hadde vært ført i pennen av meg, ville den ha vært enda mer ekstrem. Dersom, gud forby, staten av Israel ikke overlever de neste 100 årene, vil historikerne legge mye av skylden på amerikanske jøder med AIPAC i spissen.
Siden 1967 har Israel stått overfor et enkelt, men avgjørende valg: enten gi slipp på de okkuperte palestinske territoriene og oppnå fred med Palestina og hele den arabiske og muslimske verden – eller klamre seg til territoriene, bygge bosettinger og fortsette en endeløs krig. Dette er ikke en politisk oppfatning, det er et historisk faktum. Enhver ekte venn av Israel vil gjøre hva som helst for å dytte Israel i førstnevnte retning. Hver eneste dollar og hvert eneste snev av politisk innflytelse burde brukes til dette formålet. Da vil de to statene – Israel og Palestina – leve side om side, kanskje i en slags føderasjon.
En antisemitt vil dytte Israel i motsatt retning. I løpet av de neste 100 årene vil Israel bli til en sneversynt, nasjonalistisk, til og med fascistisk, isolert apartheidstat med en voksende arabisk majoritet.
Hele landet vil etter hvert bli en arabisk stat med en stadig minkende jødisk minoritet. Alt annet er en illusjon.

Så hva er det AIPAC gjør? I Goethes Faust beskrives djevelen Mefistofeles som en kraft som alltid ønsker det onde, og alltid oppnår det gode. AIPAC er det eksakt motsatte. De støtter eksistensen av en «jødisk stat», men puffer den insisterende i retning av en ny, enorm katastrofe i jødisk historie.
De har en unnskyldning, selvfølgelig: at det er israelerne selv som har valgt denne retningen. At AIPAC støtter kun de som velges av israelerne i demokratiske valg. At Israel er det eneste demokratiet i Midtøsten.
Dette er selvfølgelig bare tøys. Både AIPAC og dens søsterorganisasjoner er dypt involvert i israelske valg. De støtter den særdeles høyrevridde statsministeren Benjamin Netanyahu og hele det ytre høyres spektrum av israelske partier.
Jeg burde kanskje legge skylden på amerikanske jøder generelt. Det er ikke bare AIPAC, men også millioner av andre amerikanske jøder som utbetinget støtter Israel.
Men dette kan være et utdatert syn: Jeg har blitt fortalt at en ny generasjon jøder i USA snur ryggen til Israel, og til og med støtter israelhatere. Det er i så fall svært synd. Disse unge jødene kunne spilt en viktig rolle i å gjenopplive den israelske fredsleiren i stedet, og gjøre sin del for et opplyst Israel ved å opprettholde gamle, jødiske verdier som fred og rettferdighet.
Jeg ser ikke helt hvordan dette kan skje. Det jeg ser, er unge og progressive amerikanske jøder som stille forlater scenen, og  lar den nye amerikanske Mussolini og hans yre, ropende og hoppende jøder stå igjen i rampelyset.


Avnery (f. 1923) er israelsk fredsaktivist og fast bidragsyter i Ny Tid.

---
DEL