Amerikansk skilsmisse på fransk manér

«Le Divorce» er småvittig, men beholder silkehanskene på.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De er vel ingen stor hemmelighet at forholdet mellom USA og Frankrike har vært noe anstrengt det siste året, og spesielt smertefritt er heller ikke dette forholdet når vi i Le divorce følger to amerikanske søstere og deres mer eller mindre heldige romanser i kjærlighetens hovedstad, Paris.

Roxy (Naomi Watts) er poet og har funnet seg til rette som bohemsk pariserfrue med mann og barn. Når søsteren Isabel (Kate Hudson) kommer på besøk fra Santa Barbara rekker denne så vidt å registrere at Roxys mann forlater sin høygravide kone til fordel for en annen kvinne. Roxy er imidlertid ikke innstilt på å gi mannen den skilsmissen han vil ha, og etter hvert blir hans svært så borgerlige familie også trukket inn i dramaet. For ytterligere å floke det til trår Isabel inn i rollen som elskerinne til sin utro svogers middelaldrende onkel og på toppen av det hele virrer det en psykotisk og sjalu amerikansk ektemann rundt i Paris’ gater som vil ha sin kone – Roxys utro ektemanns nye kjæreste (!) – tilbake.

Le Divorce er et lett komisk drama som først og fremst utforsker de grunnleggende forskjellene mellom amerikansk og fransk etikette. Filmen beveger seg gjennom en myr av mer eller mindre alvorlige kulturkollisjoner, og selv om regissør James Ivory klarer å forholde seg ganske ironisk til det California han stammer fra, så er det vel ikke til å unngå at det først og fremst er den franske væremåten og det parisiske lynne som får på pungen i denne filmen. Kampen står mellom jordnære amerikanere med bein i nesa og det overflatiske snobbete og umoralske franske borgerskapet. Det er her stereotypiene – som Ivory helt tydelig prøver å unngå – likevel står klart fram. Selv om karakterene i det ytre synes nyanserte blir de likevel innhentet av litt for enkle og lett fordøyelige generaliseringer av kulturelle forskjeller. Nettopp derfor oppstår det et savn etter en konkret holdning til de kulturforskjellene som ønskes problematisert. Ivory er rett og slett ikke tøff nok. Hans silkehansker blir for lette i en kontekst og et politisk klima som krever et par ørefiker, eller i det minste en uventet tanke.

James Ivory er imidlertid en regissør som på ingen måte blir en flaggveivende patriot eller i overkant amerikansk, slik man kanskje kunne frykte med denne typen tematisering av nasjonale lynner. Ivory er så å si for engelsk til det. Han har en dannet nese for sosiologiske nyanser slik han også har vist det i filmer som A room with a view, Remains of the day og Howards End. I Le Divorce ser vi en regissør som flanerer gjennom en moderne comedy of manners som viser et komisk overskudd i små episoder og biroller som på sin side understreker og framhever de nasjonale karaktertrekkene det harseleres over.

James Ivory og den indiske produsenten Ismail Merchant har gjennom årene gjort Merchant/Ivory til et filmatisk kvalitetsstempel, og om ikke Le Divorce er en film som kommer til å høste de helt store prisene, så er det likevel ingen tvil om at dette stempelet fremdeles er gyldig.

---
DEL

Legg igjen et svar