Amerika møter en ny verden

Det er ikke bare de neo-konservative som tenker nytt om utenrikspolitikk i USA.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Amerikas bitre erfaringer i Irak, samt det forestående presidentvalget i november, har – om ikke annet – avstedkommet utenrikspolitisk nytenkning, især innenfor den demokratiske leir.

Nylig forfattet for eksempel utenrikspolitiske nøkkelfigurer som Ronald Asmus, Kenneth M. Pollack og Philip H. Gordon skriftet «Progressive Internationalism» med undertittelen «A Democratic National Security Strategy». Både Brzezinski og Etzioni må leses som en del av denne trenden. Begge er reaksjoner på det mislykkede felttoget i Irak. Begge forteller en annen historie om USAs rolle i verden enn den Bush jr. har gitt oss. Og begge føyer seg inn i rekken av flere viktige bidrag fra den demokratiske leir. Parallelt med dette har demokratenes presidentkanditat John Kerry i løpet av våren forsøkt å gi uttrykk for et utenrikspolitisk alternativ til Busj jr.s neo-konservatisme. I motsetning til sistnevntes blanding av verdier, demokratisk misjonsiver, imperiebygging og militær makt synes stikkordene i Kerrys begrepsverden å være «diplomati», «allianser» og «multilateralisme». Altså god, gammeldags «realisme», ikke «idealisme». Kerry blir likevel kritisert – fra flere hold – for ikke å stille opp et tydelig alternativ til Bush jr. De to foreliggende bøkene gjør imidlertid det, om enn i forskjellig tapning.

Lik bakgrunn, ulik tilnærming

Brzezinski og Etzioni har begge både akademisk og politisk erfaring. Begge arbeidet under Carters demokratiske regjering på slutten av 1970-tallet. Etzioni som seniorrådgiver for Richard Harden som igjen var innenrikspolitisk rådgiver for Carter, Brzezinski som sikkerhetspolitisk rådgiver. Begge er immigranter: Brzezinski opprinnelig polsk. Etzioni tysk med jødisk bakgrunn. Hva angår utenrikspolitisk tenkning trer imidlertid forskjellene frem. Etzioni, en nøkkelperson i den kommunitaristiske bevegelsen på 1990-tallet, er en forsiktig optimist: Han vil bygge en ny moralsk verdensorden – en slags global nasjon – der den enkelte verdensborger styres av moralske overlegninger fra både «Vest» (autonomi) og «Øst» (sosial orden). Brzezinski er snarere en tvilende pessimist: Han er opptatt av de nye sikkerhetspolitiske dilemmaer USA møter som supermakt. Der Etzioni tar utgangspunkt i det globale samfunn og den enkelte verdensborger, har Brzezinski supermakten USA og «nasjonens sikkerhet» som sitt startpunkt. Der Etzioni snakker om «samfunn», «fellesskap» og «sikkerhet» snakker Brzezinski om «geopolitikk», «hegemoni» og «stabilitet». Den åpenbare forskjellen de to tenkerne imellom, fremstår både som en styrke og som en svakhet. En svakhet fordi de to bidragene indikerer en stor spennvidde hva angår utenrikspolitisk tekning i demokratenes politiske diskurs – strategisk vurdert, en ulykke. En styrke fordi vi europeere har en lei tendens til å lese ut en stor del av den utenrikspolitisk tenkningen i USA som ikke kan plasseres i grupperingene «neo-konservatisme», «realisme» eller «idealisme». Etzioni er verken idealist eller realist, men plasserer seg imellom – som verken konservativ eller liberal. Brzezinski derimot, er en slags realist i liberale klær. Brzezinski, men kanskje Etzioni i enda større grad, viser at amerikansk utenrikspolitisk strategi har flere paralleller i Europa. Der Brzezinski ligger veldig nær opp til Bush sr.’s utenrikspolitiske tenkning, har Etzioni mye mer til felles med Clinton, og dermed også Blair og den tredje vei. Henholdvis tidlig og sent 1990-tall.

Brzezinskis geopolitikk i nye klær

Brzezinski svarte dette i et intevju i våres, da han ble spurt om hvem han ønsker seg som president ved det kommende valget: «When I vote for president I vote for the person who I think will serve best the broadly defined national interest of the United States. He doesn’t have to be a Democrat, he doesn’t have to be a Republican». Men vi kan røpe: Brzezinski er sterkt kritisk til Bush jr.’s utenrikspolitiske imperiestrategi. Især gjelder dette «kampen mot terror», som Brzezinski hevder er fullstendig feilslått, fordi den er alt for generell. Den fungerer mer som et teologisk mål enn som en metode for å håndtere komplekse trusler. Terror fjernes ikke ved hjelp av slagord, men gjennom konkrete tiltak rettet mot terrorens komplekse årsaker. En sentral oppgave er derfor å løse den fastlåste konflikten mellom Israel og Palestina. Bush jr. har i følge Brzezinski valgt den uheldige strategien «dominans», og ikke «lederskap». Forskjellen ligger ikke i hvorvidt USA er et hegemoni eller ikke, men hvordan type hegemoni det er, og med hvem og hvilke metoder hegemoniet skal styres. Løsningen, hevder Brzezinski, ligger i å lede klokt i nært samarbeid med allierte, der dominans ikke blir et mål i seg selv («Superpower Plus»).

Brzezinski hevder at USA, på grunn av sin enorme makt, er den egentlige garantist for å skape global stabilitet. Men samtidig er alle andre stater i verden avhengig av USA. Supermakten er derfor ikke bare ansvarlig overfor seg selv, men hele verden. Problemet for USA – og verden forøvrig – er at dagens globale orden er kjennetegnet av en iboende usikkerhet. Og dermed sårbarhet. I følge Brzezinski er det en myte å tro på absolutt nasjonal sikkerhet. Løsningen består i å skape mest mulig global sikkerhet, men samtidig mp man kunne leve med nasjonal usikkerhet. Dermed oppstår et eksistensielt dilemma for USA: Der supermaktens hegemoniske posisjon på toppen av det internasjonale statssystemet sikrer både egen suverenitet og internasjonal stabilitet, eksporterer hegemonen samtidig en samfunnsform – deriblant demokrati og globalisering – som bidrar til å bryte ned den samme orden. Dilemmaet til USA er å være «hegemon» og «demokrati» på samme tid. En slik beskrivelse er ikke særlig ny, men den er like fullt god. Og presis. Hvis gårsdagens verden var forutsigbar, er dagens kompleks. I en sammensatt verden er det mildt sagt krevende å utforme en enhetlig, global sikkerhetspolitisk strategi. I hvert fall blir dette veldig tydelig i Brzezinskis egen verden. På den ene siden gir han, som nyss nevnt, en god og spennende beskrivelse av hegemonens mange dilemmaer i dagens usikre verden – mellom makt, hegemoni og stabilitet på den ene side, og globalisering, demokrati og dynamikk på den annen – men drar samtidig med seg gårsdagens enkle geopolitikk. Altså en strategisk og mekanisk begrepsverden forankret i et nasjonalstatlig paradigme bestående av en «orden» med «kaos» utenfor. Hvis kjernen består av det transatlantiske fellesskapet mellom USA og Europa, med de tidligere stormaktene Russland, Kina og Japan i en slags mellomstilling, er kaos det såkalte «Global Balkans» – den muslimske delen av «Eurasia», fra den Persiske Gulf til Xinjiang. I følge Brzezinski skapes global stabilitet ved at den transatlantiske sonen strekkes østover. Blant annet gjennom mer fredsprosess i Midtøsten og Kashmir, og et nytt regionalt sikkerhetssamarbeid mellom USA, Kina og Japan. Diagnosen til Brzezinski synes altså å være god nok – for dagens globale verden – men resepten for gammeldags. Som i sin forrige bok «The Grand Chessboard» (1997), leverer Brzezinski denne gang en velskrevet, men likevel forutsigbar analyse av en uforutsigbar verden.

Etzionis tredje vei

Der strategen Brzezinski er opptatt av samarbeid og klokt lederskap, går kommunitaristen Etzioni et steg videre: «How can the American semi-empire be converted into a legitimate new global architecture»? Svaret til Etzioni er å gå den langsomme veien. Steg for steg. Gradvis. Etzioni diskuterer, som Brzezinski, den feilslåtte Irak-politikken, men mer som et viktig stoppested på veien i en normativ argumentasjon, enn som en endestasjon. I bunn ligger ikke «strategiske» overveininger, men «moralske». «How can we make our world sweeter» spør Etzioni, før han går løs på et argument med to komponenter, en moralsk og politisk. Hovedpoenget til Etzioni består i å vise at dagens internasjonale orden er preget av et «etterslep» på begge disse områder. Etzionis bidrag er å vise hvordan dette gapet kan fylles. Når det gjelder det moralske, snakker Etzioni om en «global normativ syntese», og tar avstand fra kjente hypoteser om «sivilisasjonskonflikter» og «historiens slutt». Disse, hevder Etzioni, er preget av selvgodhet, og benekter andre kulturers relevans for moralsk fremskritt. Løsningen ligger i en slags «soft communitarianism» – en blanding av «autonomi» (demokrati og liberale rettigheter) på den ene side og «sosial orden» (fellesskap, autoritet og religion) på den annen. Målet er et moralsk fellesskap som forpliktes gjennom felles normer og verdier – en global autoritet – og ikke gjennom militær tvang. Men, hevder Etzioni, og det er dette som gjør ham interessant: Militær makt er i siste instans nødvendig for å skape sikkerhet for den enkelte borger. Etzioni er nemlig verken «idealist» eller «realist». Hans idealistiske autoritetskomponenter – en konvergens av felles verdier som forplikter på en legitim måte – ses i sammenheng med militær maktbruk. Og dessuten prioriterer Etzioni «sikkerhet» foran både «demokrati» og «rettferdighet». Hobbes går altså foran Locke. Motsatt den liberale leir, påstår Etzioni at «multilateralisme» ikke er nok. I tillegg til prosedyrer må det moralske innholdet vurderes kritisk. Dette får selvfølgelig utenrikspolitiske konsekvenser. I prioritert rekkefølge mener Etzioni at sikkerhet kommer først, ved at man fjerner tyranner og åpner opp samfunn på en forsiktig måte. Derfor bør man engasjere, og ikke isolere autoritære regimer. Som eksempel på denne sikkerhetsarkitekturen («Global Safety Authority») viser Etzioni, noe overraskende, til antiterrorkoalisjonen som ble skapt etter 11/9. Denne kjennetegnes av interessekonvergens, supermaktens maktanvendelse og ikke minst deltakelse fra andre stater. Koalisjonen følger kravet om sikkerhet først, med vektlegging av antiterrortiltak og bekjempelse av masseødeleggelsesvåpen.

På tilsvarende måte som Brzezinski forholder Etzioni seg til både gårsdagens og dagens verden. Forskjellen ligger i at Etzioni genuint forsøker å beskrive morgendagen verden. I langt større grad enn sin kollega synes den gamle orden å være irrelevant for Etzioni. Den westfalske statsorden løser ikke dagens globale og grenseoverskridende problemer. Men Etzioni har likevel ingen tro på en verdensregjering. Løsningen er i stedet å bygge opp en global autoritet gjennom fellesskap og samfunn, ikke med institusjonelle og formelle strukturer. Etzioni er derfor kritisk til dagens FN. Svakheten i Etzionis tilnærming synes derfor ikke å ligge i «utopiske» tanker om fremtiden, men snarere overbetoningen av moralsk konvergens. Hans hovedeksempel – antiterrorkoalisjonen – er i langt større grad basert på «interesser» enn «verdier». Og dermed kolliderer hans moralske prosjekt med det som nettopp skal overgås: den realistiske maktpolitikken. Spørsmål om kultur, verdier og normer kommer derfor i annen rekke. Uansett: Etzionis bidrag er, om ikke nyskapende, så i hvert fall et takknemlig bidrag i dagens studium av internasjonal politikk. Ikke minst som et forsøk på å humanisere den kyniske utenrikspolitikken som skapes i Washington.

---
DEL

Legg igjen et svar