Amerika europifiseres

Spørsmål: Hvordan vet du at globaliseringen akselererer?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[innvandring] Svar: Fordi det nå ikke bare er Amerika som påvirker europeisk liv. Nå eksporterer Europa sine holdninger til Amerika – i alle fall når det gjelder innvandring.

Den amerikanske kongressen flørter med lover som skal holde ute de samme menneskene som Frihetsgudinnen påstår hun ønsker seg: De fattige og slitne. Historisk sett har USA elsket sine elendige, sultende nykommere. De har vært de eneste som har vært desperate nok til å tro på den amerikanske drømmen. Fordi de har trodd på den, har den også gått i oppfyllelse for mange.

I 2006 utgjør imidlertid disse potensielle millionærene et politisk problem. De er kanskje slitne, men de har fortsatt energi til å slite tjue timer om dagen for lite penger. For Amerikas oppblåste middelklasse er det en trussel. Mens fagforeningene klager på at immigrantene undergraver lønnsnivået, mener de som ikke er fagorganisert at immigranter stjeler jobber fra «ekte amerikanere». Etnisitetsspørsmålet kryper inn i økonomien og skaper en frykt for fremtiden som minner om den europeiske.

Globaliseringen har likevel en tendens til å distribuere makten i flere forskjellige retninger. Det betyr at mange immigranter i dag slår tilbake. Enten de er meksikanske eller marokkanske hører jeg dem si trassig i fra: «Dere trenger oss like mye som vi trenger dere! Når vi får rett til å jobbe, betaler vi skatt og finansierer vår egen sosialhjelp, sykehussenger, pensjoner – alt dere første verden-folk trenger fordi dere har så lave fødselsrater, aldrende befolkninger og forventninger om materielle goder. Kontrakten vår med dere er kort og godt å holde velferdsstaten intakt uten å miste oss selv. Hvis dere hadde anerkjent alt det vi har å bidra med, da ville vi ikke trengt å uttrykke sinne mot et samfunn som demoniserer oss. For deres egen skyld, gi oss jobber i stedet for trøbbel.»

Kanskje er det fordi jeg selv er flyktning til Nord-Amerika at jeg sympatiserer med denne holdningen. Jeg har sett min egen mor utsette belønningen og svette for neste dollar i en slik grad at jeg og søstrene mine tilbrakte juleferiene alene fordi mamma, som var kroppsarbeider, fikk dobbel lønn i disse «ferie»ukene. Hun slavet og sparte så at vi ikke skulle trenge å gjøre noen av delene. En av døtrene hennes har vokst opp til å bli en internasjonalt publisert forfatter -nøyaktig slikt som vertsland er stolte av å produsere.

For å være ærlig vet jeg ikke om jeg kunne kommet dit jeg er hvis jeg hadde vokst opp i Vest-Europa. Selv i Skandinavia, som trykker likhetsprinsippet til sitt bryst, er virkeligheten at familiebånd er viktigere enn individuelle handlinger. Hvor du kommer fra er viktigere enn hvor du vil. Det er ikke rart at uttallige muslimske arbeidere som har bodd i Vest-Europa i generasjoner fortsatt blir kalt innvandrere, til tross for at de er rettmessige innbyggere.

I Nord-Amerika er dette vanligvis ikke tilfelle. Det som gjør deg akseptabel er ikke så mye hudfarge eller religion som vilje til å konkurrere og prestere. Det høres utrolig ut i epoken som har fostret Patriot Act og Guantanamo Bay, men et titalls muslimer som bor i Vest-Europa har fortalt meg at de heller ville bodd i USA på grunn av hvordan landet håndterer sosial status. Du trenger ikke å bli født med status – du kan oppnå den.

Det er derfor «europifiseringen» av Amerika skjærer meg i hjertet. Jeg anerkjenner gjerne at USA har mye å lære fra sine europeiske slektninger når det gjelder miljø og kvinners rettigheter, men hvis politikerne i Washington nå skal fortelle nyankomne at det ikke holder å jobbe hardt og være rakrygget, da skulle de sende Amerikas mest standhaftige immigrant, Frihetsgudinnen, tilbake dit hun kom fra. Frankrike kan trenge henne nå.

Irshad Manji er gjesteforeleser ved Yale University og forfatteren av Hva er galt med islam? (Cappelen). Manji skriver eksklusivt for Ny Tid.

Oversatt av Gro Stueland Skorpen

---
DEL

Legg igjen et svar