Abonnement 790/år eller 195/kvartal

Ambivalent om genmanipulering

Human Nature
Regissør: Adam Bolt
(USA)

GENREDIGERING / Den nye genteknologien setter mye på spill for pasienter, foreldre og forskere. Når det å la naturen gå sin gang blir kontroversielt, blir valgmulighetene i seg selv et problem.

Adam Bolts Human Nature (vist på NRK 3. desember og tilgjengelig på NRKTV) seiler med sine mange priser og utmerkelser opp som en definitiv dokumentar om den nye revolusjonen innen genredigering. Mange har allerede fått med seg det grunnleggende: CRISPR er en klipp og lim-teknikk for gener, som gjør inngrep i cellenes gener og i arvematerialet langt lettere, billigere og mer presist enn noen våget å drømme om for 10 år siden. Beveger vi oss ut på et skråplan hvis vi åpner for slike endringer, der vi ender opp med en obligatorisk og altomfattende laboratoriekontroll over menneskets forplantning? Inngrepene blir mer og mer presise, men de samfunnsmessige konsekvensene forblir uoversiktlige.

Å traktere genteknologien i dokumentarformat er dermed en filmatisk linedans, siden redigeringen av dokumentarmaterialet også åpner for farlig manipulering og uintenderte effekter. Rammefortellingen om en gutt med en arvelig blodsykdom blir fortalt med et imponerende blikk for nyanser. Det kan likevel virke som hovedutviklingen i filmen, understøttet av megetsigende musikalske valg i lydsporet, er en reise fra rasehygienens mørke mareritt til den nye genteknologiens håpefulle fremtidsdrømmer. Samtidig er denne fremskrittsfortellingen fremstilt med en filmatisk ironi og et blikk for vitenskapelig eksess – som egger oss til skepsis uten å ta stilling på en klar måte.

Hva har forandret seg?

Som faktaformidling er filmen til gjengjeld suveren i sin klarhet. Teknologiens effektivitet blir illustrert og forklart – og dens iøynefallende effektivitet gjør at vi blir overrumplet av en fremtid vi trodde ville la vente på seg. De første CRISPR-redigerte menneskne er allerede født i Ukraina og i Kina. Siden lovgivningen er opp til hvert enkelt land, kan ingen påholdenhet beskytte oss mot det faktum at vi står overfor et veiskille: Ikke bare menneskets historie, men hele evolusjonshistorien, kan nå deles inn i tiden før og etter menneskets bevisste og tekniske evolusjon. Jennifer Doudna, som oppdaget CRISPRcas9 teknikken sammen med Emanuelle Charpentier, har følgelig kalt sin egen bok om gjennombruddet A Crack in Creation (2017) I filmen, som i boken, skildrer hun også et mareritt der hun møter Adolf Hitler i et konferanserom. Han henvender seg til henne med en kjølig og innsmigrende iver: «fortell meg om denne fantastiske teknologien du har oppdaget».

Problemene vi trodde vi valgte bort i oppgjøret med nazismens rasehygiene kommer nå tilbake i form av tusen påtrengende valgmuligheter. Det er relativt ukontroversielt å drive genterapi, der vi påvirker kroppens celler for å bekjempe kreft eller lignende. Stridsspørsmålet er om vi skal tillate oss å luke ut gener før barn blir født, og skape antatte forbedringer som vil gå i arv. Mer enn endringene av enkeltmennesket, er det å la mennesket ta skrittet til å bli et selvmodifiserende vesen, det avgjørende.

Banalisering og avdramatisering

En fremstående bio-etiker, Alta Charo, blir gitt påfallende mye plass i filmen. I en indignert tone bagatelliserer hun folks kvaler overfor genteknologien, og leverer noen hårreisende tynne argumenter. Hun hevder for eksempel at man i årtier har snakket om farlige samfunnsmessige virkninger av genmanipulering av mennesker – uten at disse har blitt til virkelighet. Kan ikke dette ha å gjøre nettopp med velmotiverte og restriktive lover, eller det faktum at teknologien faktisk bare er fem år gammel?

Det er vanskelig å forstå hvem det er ment ironien skal treffe når Charos kjekke avdramatiseringer av allmenhetens skepsis blir kryssklippet med overdramatiske tv-innslag fra 1970-tallet og skandale-overskrifter om designerbabyer, akkompagnert av Modest Musorgskijs teatralske skrekk-fanfare fra En natt på Blokksberg.

Gjennom floskler om at teknologien verken er ond eller god, og at det kommer an på den som tar dem i bruk, springer Charo bukk over kjernen i problemet: at velmente handlinger kan få uintenderte og dårlige virkninger. At egeninteresse og profitt innen medisinen forklér seg som omsorg, gjør spørsmålet om gode intensjoner mer komplisert, og hennes egne konsulent-lignende uttalelser – og de mange segmentene hun blir gitt i filmen – blir tilsvarende betenkelige.

Naturens tilfeldigheter og vitenskapens planer

“Sex is for recreation, science is for procreation,” sier Stephen Hsu, grunnleggeren av Genomic Prediction. Heller enn å slå terning eller overlate valget av prøverørs-embryoer til tilfeldighetene, kan de skannes, og foreldrene kan treffe et velinformert valg. At dette er noe mange bekymrede foreldre kan ønske seg, er det liten tvil om. Vi møter både foreldre og barn som har lidd enormt under arvelige sykdommer og de konkluderer med at det er umenneskelig å ikke forhindre lidelsene hvis vi kan. Med den nye teknologien må vi altså svare for endringene vi ikke gjør.

Vil vi få hyperrobuste supersoldater i fremtiden spør Vladimir Putin med oppriktig bekymring i en tale. Vil vi få barn med superkrefter? Eller masseproduserte mannekeng-mennesker? Stephen Hsu fra Genomic Prediction er prinsipielt åpen tenker seg at et fritt marked for genetiske modifikasjoner vil føre til at foreldre velger barn med ulike egenskaper. Noen vil legge vekt på det atletiske, mens andre vil prioritere intelligens eller skjønnhet – og slik vil «tusen blomster blomstre». Hva skjer når barn blir gjort til varer i en produktkatalog eller omprogrammert med et dataprogram? Vil foreldre kreve reklamasjonsrett?

En ny skapelse

Mot slutten av filmen holder en prest preken om genredigering, og spør hva det betyr å være skapt i guds bilde – nå som vi stadig oftere synes å leke gud. Filmen klipper slagferdig over til et avsnitt med genteknologiens farligste geni, George Church – som har et stort hvitt skjegg som får ham til å minne om Michelangelos maleri av allfaderen. Michelangelos maleri av skapelsen prydet for øvrig også omslaget på hans ville bok fra 2012 med tittelen Regenesis – How Synthetic Biology will transform Nature and Ourselves. Dokumentaren følger her, lett ironisk, opp med en engleaktig sang og harpemusikk i lydsporet, mens Church snakker om hvor urimelig han føler det at han allerede er blitt 63 og snart skal vandre heden. Han vil bruke kunnskapen sin til å reversere aldringsprosessen – så kan han forske i hundre år til. Han vil også vekke utdødde arter til live, mest spektakulært blant dem, mammuten. Det uttalte målet til prosjektet Revive & Restore er å reparere skadde økosystemer, men han legger ikke skjul på at ønsket om å presse grensene for det mulige er en like sterk drivkraft.

Tendensiøs nøytralitet eller utsøkt ambivalens?

Filmen gjør klokt i å gi en stemme til moderate og ekstreme optimister, for å gi et fyldig bilde av hvor langt utviklingen faktisk har kommet. Tendensen i Human Nature er likevel at de kritiske og pessimistiske innspillene – ofte i form av uhyggelig musikk og innskutte filmklipp – ofte kommer fra fortiden, fra fiksjonsfilmer, eller fra ikke-vitenskapelig hold – som for å antyde at innvendingene er basert på fryktsomme fantasier eller antikverte forestillinger. Fraværet av sterke virkelig sterke innvendinger fra samtiden – bortsett fra et snaut og kontekstløst klipp av den steile kritikeren Hille Haker – gjør at filmen blir dominert av moderate og ekstreme optimister. Filmen lar publikum selv ta stilling og vi får håpe regissøren ikke overvurderer sitt publikum med sin nøytralitet, som grenser mot det tendensiøse.

Uansett er denne utsøkt ambivalente filmen høyst vellykket og kan neppe anklages for å være lettsindig. Den ender i en tone av kosmisk alvor, båret av en varsomt smektende musikk som innbyr til en slags fatalistisk undring: «Etter to milliarder år med evolusjon er vi kommet til slutten på begynnelsen» hører vi en stemme si. Hvor er vi så på vei?



Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram

Anders Dunker
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.

Se redaktørens blogg på twitter/X

Du vil kanskje også like