Amatørene tar filmen

Helgas kinopremiere viser at amatørene kommer for fullt på film og TV. Gjør den nye teknologien at amatører er i ferd med å ta over for Hollywood?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[filmtrend] – Jeg tror amatører vil få større spillerom i framtiden. Takket være digitalt utstyr og nettet har folk muligheten til å få vist fram det de har gjort, uten å måtte bruke mye ressurser på det. Talentene kommer kjappere opp og fram.

Det sier Terje Strømstad, produsent for tidenes største amatørsuksess i Norge, Kill Buljo, i en kommentar til helgas norgespremiére på Be Kind, Rewind. Strømstad forteller til Ny Tid at skillet mellom amatører og profesjonelle nå er i ferd å viskes ut nå. Og prosessen vil forsterkes.

Årsaken er klar: Aldri tidligere har amatører hatt så store muligheter til å boltre seg med levende bilder. En ny generasjon billige kameraer og redigeringsplattformer gjør det nå mulig å lage sofistikerte filmer i god kvalitet.

I tillegg har nettet blitt en lanseringskanal som for første gang gir amatørene en mulighet til å nå hele verden med filmene sine. Og på toppen av det hele: Det finnes en understrøm i kulturlivet som er fascinert av det amatørmessige.

Et eksempel på det siste er Michel Gondrys Be Kind, Rewind, som har kinopremiere i Norge 18. april. Her må en videobutikkansatt og kameraten hans løse et bisart problem: Et uhell har slettet innholdet på alle VHS-kassettene i butikken. Dermed må de spille inn egne amatørversjoner av kjente filmer som Ghostbusters, Robocop, Driving Miss Daisy, Løvenes konge og Rush Hour 2.

Etter hvert kommer imidlertid duoen på tanken om å skape noe eget. De blir kreative for alvor, og går igang med en egen film.

Det er neppe tilfeldig at akkurat Gondry har laget denne filmen. Franskmannen har en uttalt agenda som taler lekens pris. Gondry omtaler seg selv som en del av Lego-generasjonen, og ser på lek som en kur mot passivitet.

Kulturkonsumet

Tradisjonelt har kulturell egenaktivitet vært en integrert del av folks liv. Noen var selvfølgelig større talenter enn andre, også i gamle dager, men i kjølvannet av den industrielle revolusjonen ble det skapt et helt nytt skille mellom profesjonaliserte kulturprodusenter og passiviserte kulturkonsumenter.

I dagens verden hører vi på innspilt musikk istedenfor å spille og synge selv. Og drama er noe vi møter på film og tv. Denne innsnevringen av Hvermannsens kreative potensiale hemmes ikke bare av tidsklemma, men også av at de ressurssterke har lagt så mange – og sterke – føringer på hva som kreves for at et kulturprodukt skal være verdt å bruke tid på. Nivået mellom amatører og profesjonelle har lenge virket uoverstigelig.

Men nå kommer amatørene. Billig teknologi har krympet det gamle gapet. Dagens amatører disponerer faktisk utstyr som er minst like avansert som det profesjonelle filmskapere hadde for et par tiår siden. Og i en tid hvor det er en overflod av sømløse og digitalt gjennompolerte filmer vil det før eller senere skapes et sug etter røffere uttrykk. Kall det gjerne filmatisk pønk.

Interessen for amatørmessig lekelyst ser derfor ut til å være et tegn i tiden. NRKs Store Studio intervjuet tidligere i år Chris Strompolos, som brukte 7 år på å lage sin egen versjon av Jakten på den forsvunnede skatten.

Det er heller ikke bare Michel Gondry som gjør amatørfilm til tema i en profesjonelt laget spillefilm. Garth Jennings Son of Rambow er et annet eksempel. Filmen skildrer hvordan to guttunger tidlig på 1980-tall får utløp for sine kreative og opprørske sider ved å lage en hjemmestrikket oppfølger til Sylvester Stallones første Rambo-film, First Blood.

Noen ganger blir skillet mellom amatører og profesjonelle aktører svært diffust. Prosjektet Star Trek: The New Voyages er et talende eksempel. Det hele begynte med at fans av den kjente science fiction-serien gikk sammen om å lage nye episoder – på dugnadsbasis og med seg selv i hovedrollene. Men siden Star Trek er et copyrightbeskyttet konsept, måtte Paramount og CBS kontaktes.

Det endte med at medieselskapene ga amatørene grønt lys, forutsatt at ingen sponsorer eller andre former for inntekt ville bli knyttet til prosjektet. Og resultatet ble så vellaget og spennende at skuespillere fra originalserien ville være med. Episodene lastes gratis ned fra seriens hjemmeside.

Amatørenes revolusjon

Drammenseren Roar Tollefsen har vært aktiv som amatørfilmskaper siden 1990. Han har fått vist et titalls av sine kortfilmer på festivaler og lokal-tv, og hatt lokal kinovisning av spillefilmen Juvet. Tollefsen mener å ha sett en voldsom endring i vilkårene for amatørfilmskapere.

– PC-er og billige minidv-kameraer har revolusjonert amatørfilmen. Sammenliknet med tidligere er mulighetene enorme. Og nettet har selvfølgelig åpnet opp mulighetene for alle som har lyst til å drive med film, sier Tollefsen.

– Forskjellen på de beste amatørene og de profesjonelle er noen ganger bare at de profesjonelle tjener penger på det de gjør.

Hovedproblemet for amatørfilm har alltid vært distribusjonen, noe Tollefsen kjenner godt til.

– På 90-tallet var det bare på festivaler man kunne få vist filmene sine. Grimstad var de profesjonelles festival og nåløyet var trangt. Det fantes en del amatørfilmfestivaler, men disse ble jo arrangert bare én gang om året. Utover på 90-tallet ble lokal-tv en mulighet.

Men takket være nettet åpner det seg helt nye muligheter. Tollefsen har nylig lansert en kortfilm, grøsseren Jigsaw, på YouTube. Mest for å «sjekke responsen», som han sier.

– Jeg har ikke vært så flink til å bruke nettet, men det vil jeg gjøre fremover. Jeg ser jo at det er på nettet alt foregår, og det passer kortfilmformatet perfekt.

Men som det demonstreres i Be Kind, Rewind; den profesjonelle delen av bransjen har «programmert» oss i forhold til hva vi forventer av en film. De to hovedfigurene i Gondrys film må gå en ekstra runde med seg selv før de frigjør seg fra inspirasjonskildene, og begynner å lage sin egen film, fullstendig på egne premisser.

– Hvis vi prater om norsk kortfilm, så har jeg aldri forstått hva som er en «god kortfilm». Har ofte sett prisvinnere fra Grimstad og sittet igjen som et stort spørsmålstegn etterpå: Hva var dette? Hvis en film ikke klarer å formidle noe, uten å måtte forklares i etterkant, kan du etter min mening putte den i kunstkategorien. Jeg personlig har derfor ikke hatt problemer med å frigjøre meg fra de profesjonelle føringene. I alle fall ikke de som gjelder innen norsk kortfilm, sier Tollefsen.

– Men ender man ikke fort opp med å forsøke å kopiere det folk med mange ganger større budsjett gjør, dersom man prøver seg på konvensjonell genrefilm?

– Mange har sine forbilder i Hollywood, og drømmer om å lage noe storslagent og grandiost. Men det er jo nettopp det som er så moro og lærerikt med amatørfilm, at man kan få forholdsvis simple teknikker til å se bra ut på film. Bare se hva Robert Rodriguez fikk til med El Mariachi, eller Peter Jacksons Bad Taste, sier Tollefsen entusiastisk.

Spranget over gapet

Peter Jacksons tidlige filmer har vært en viktig inspirasjonskilde for flere. Blant annet for Terje Strømstad, produsent for Kill Buljo, som i disse dager er opptatt med innspillingen av den neste filmen fra produksjonsselskapet Yellow Bastard; zombiefilmen Rød snø.

– Det var nok en fordel å ha hatt Jackson som inspirasjonskilde. Når du så hva han fikk til hjemme på kjøkkenet, virket det veldig inspirerende, sier Strømstad på en sprakete mobillinje fra Finnmark.

Yellow Bastard-gjengen er så langt det eneste amatørmiljøet her til lands som er i ferd med å ta spranget direkte fra amatørskap til profesjonell status. Og prosessen begynte med at de la ut en trailer for den ennå ufullførte Kill Buljo på nettet. Responsen ble enorm.

– Ville dere fått fullført Kill Buljo uten den oppmerksomheten nettet ga dere?

– Det tror jeg nok. Men det er klart at medieblesten hjalp oss voldsomt. Støttespillere, som kommunen, kom på banen. Det er jo ikke så enkelt å skrape sammen 900.000 kroner sånn uten videre.

– Var det noensinne aktuelt å lansere Kill Buljo rett på nett?

– Nei. Det ble tidlig avgjort at den skulle på kino. Så da vi hadde et halvferdig produkt, viste vi hva vi hadde for distributørene. Og det ble jo napp med én gang, sier Strømstad.

Framtidens inntekter

Men kan billige entusiastproduksjoner, ofte lansert på mediaplattformer med små vinduer, også få en kommersiell rolle? Kanskje. Teknologi-bloggeren Scott Kirsner er en av flere som har kommentert framtidsutsiktene. Han sammenlikner kritikken mot dagens nettbaserte snutter med 1890-årenes snobbete overbærenhet med filmen.:

«De første filmene som ble vist var amatørmessige sammenliknet med det sofistikerte teatertilbudet. (…) De var stumme, korte og i svart-hvitt, mens teateret kunne skilte med tale, farger og musikk, i forestillinger som strakte seg over en helaften.»

Men filmen endte likevel opp med å dominere over teatret, til tross for at den var et «mindreverdig produkt».

Glen Emerson Morris, som har bakgrunn som teknologikonsulent for firmaer som Yahoo!, Adobe og Apple, skrev følgende i en kommentar om den fanbaserte Star Trek-serien:

«Star Trek: New Voyages kan bli unntaket, i den forstand at serien bygger på et eksisterende konsept. Ganske snart vil flere nye serier dukke opp, som helt og holdent er amatørenes verk. Inntil nylig var det alvorligste problemet for annonsører et fragmentert publikum, med 250 kanaler istedenfor 4 eller 5. Men nå opplever annonsørene et forsvinnende publikum, siden stadig flere søker seg til reklamefrie mediekanaler på nettet, som Live365.com eller YouTube. Et fragmentert publikum kan man hanskes med, men intet publikum i det hele tatt er et helt annet problem,» påpeker Emerson Morris.

I denne sammenheng er nettsiden Revver interessant. Nettsiden fungerer etter YouTube-prinsippet, med den forskjellen at hver visning avsluttes med en annonse. Inntektene fra annonsesalget deles deretter 50/50 mellom Revver og filmskaperne. Bransjemagasinet Rushprint har regnet ut at den norske YouTube-helten Lasse Gjertsen kunne ha tjent over 950.000 kroner, om han hadde lagt ut filmene sine på Revver.

I marsutgaven av The Atlantic Monthly kom Michael Hirschorn inn på problemstillingen. Hirschorn har bakgrunn fra tv-bransjen, og er ingen nyfrelst teknofil. Men selv han mener at amatørene vil spille en langt større rolle i framtiden.

«Det tradisjonelle tv-mediet vil måtte endre karakter. I framtiden vil tv bli ensbetydende med en salig miks av profesjonelle programmer og amatørbidrag som lastes ned fra et vell av ulike plattformer. I denne kakafoniske og demokratiserte medievirkeligheten er det virkelig store spørsmålet: ‘Hvem får betalt av hvem for å levere hva til hvem?’»

Akkurat dét spørsmålet finnes det ennå ikke noe godt og universelt svar på. Inntil videre får vi bare fastslå at amatørene er kommet for å bli.

---
DEL