I Am Not Your Velferdsstat

Velferdsstaten tilbyr oss bare små fortellinger, mens vi lengter etter de store og transcenderende. Hva gjør vi så?

Birgitte Bjornoy

«Norge er en rosa sovetablett,» sier hovedpersonen i Dette livet eller det neste av Demian Vitanza. Boken utkom i vinter og den innhenter meg stadig vekk, i likhet med terrortrusler og innvandringsdebatter. Vitanzas dokumentariske roman, som har en del berøringspunkter med Åsne Seierstads To søstre, handler om en hjemvendt norsk syriafarer.

Denne teksten skal ikke handle om Vitanzas verk, men om det årlige kritikerseminaret på Lillehammer litteraturfestival, som i år fant sted 1. og 2. juni. Jeg innleder med Vitanza fordi Dette livet eller det nestes ubehagelige aktualitet lå og slumret i bakhodet under seminaret ved navn «Våre hus og hoteller brenner. Kritikk og offentlighetsutøvelse i en vanvittig tid».

Seansen ble innledet av den svenske avisredaktøren og forfatteren Åsa Linderborg, som i all hovedsak snakket om temaer vi kjenner fra utallige debatter de siste årene, iblandet en dose selvkritikk på vegne av «den svenske PK-eliten». Det handlet om en polarisert og stadig mer profittstyrt og mediert offentlighet, identitetspolitikkens fallgruver og ytringsfrihetens nødvendighet. Innlegget var ikke så mye mer enn en stadfestelse av at ja, våre hus og hoteller brenner (en tittel som for øvrig føles så altfor bokstavelig i lys av de siste ukers hendelser i England); det etterlot meg med akkurat de samme spørsmålene jeg hadde i starten: Hvorfor virker ikke brannslukkingsapparatene? Har noen lurt inn et stoff som gir flammene mer liv? Og ikke minst: Hvordan klarte jeg, gjennom Vitanzas bok, å sympatisere med en mann som frivillig melder seg ut av den norske velferdsstaten og drar til Syria for kjempe på jihadistenes side? Kanskje neste taler kunne gi meg noen svar.

Hvordan kan jeg sympatisere med en melder seg ut av den norske velferdsstaten og drar til Syria som jihadist?

Mikrososiologier. Den danske litteraturkritikeren Tue Andersen Nexø skulle snakke om sin siste bok, Vidnesbyrd fra velfærdsstaten. Hans metode går ut på å lese den danske samtidslitteraturen politisk – og ikke bare den litteraturen som direkte inviterer til en slik lesning. Han tar blant annet utgangspunkt i stilminimalisten Helle Helle og ser på hvordan hennes hovedpersoner aktivt blir stående langt nede på velferdsstatens karrierestiger. Nexø undersøker det han kaller mikrososiologier, og ser den danske velferdsstaten som et slags rollespill der alle må utfylle det rollen deres krever for at det hele ikke skal bryte sammen. Han siterte Pablo Llambias’ Rådhus, der en mann i møte med en såkalt sosialteknokrat prøver å tvinge frem noen visjoner om det gode samfunn ut fra mannens rolle som samfunnsbygger. Problemet er at mannen ikke vet hva han bygger, men bare gjør det han får beskjed om. Her kommer Vitanzas jihadist (angrende, vel å merke) igjen inn i bildet. Han opplever et samfunn der alle spiller sine roller etter beste evne for å få et materielt sett optimalt liv, og at politikken dreier seg om å holde truslene mot det optimale unna. Det finnes ingen store visjoner å strebe etter, annet enn en halvmuggen nasjonalisme som han aldri vil bli en del av, uansett hvor mange brunostskiver han spiser.

Nexø nevner flere som i likhet med syriafareren har vendt seg bort fra velferdsstaten, som de danske poetene Yahya Hassan og Asta Olivia Nordenhof. Sistnevnte innleder diktsamlingen Det nemme og det ensomme med disse linjene:

en våd græsplæne og mig
det bliver dejligt at træde ud på
den
her dufter af ahorn
det nemme og det ensomme
ik dø for egen hånd     ik eje sig

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here