I Am Not Your Velferdsstat

Velferdsstaten tilbyr oss bare små fortellinger, mens vi lengter etter de store og transcenderende. Hva gjør vi så?

Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

«Norge er en rosa sovetablett,» sier hovedpersonen i Dette livet eller det neste av Demian Vitanza. Boken utkom i vinter og den innhenter meg stadig vekk, i likhet med terrortrusler og innvandringsdebatter. Vitanzas dokumentariske roman, som har en del berøringspunkter med Åsne Seierstads To søstre, handler om en hjemvendt norsk syriafarer.

Denne teksten skal ikke handle om Vitanzas verk, men om det årlige kritikerseminaret på Lillehammer litteraturfestival, som i år fant sted 1. og 2. juni. Jeg innleder med Vitanza fordi Dette livet eller det nestes ubehagelige aktualitet lå og slumret i bakhodet under seminaret ved navn «Våre hus og hoteller brenner. Kritikk og offentlighetsutøvelse i en vanvittig tid».

Seansen ble innledet av den svenske avisredaktøren og forfatteren Åsa Linderborg, som i all hovedsak snakket om temaer vi kjenner fra utallige debatter de siste årene, iblandet en dose selvkritikk på vegne av «den svenske PK-eliten». Det handlet om en polarisert og stadig mer profittstyrt og mediert offentlighet, identitetspolitikkens fallgruver og ytringsfrihetens nødvendighet. Innlegget var ikke så mye mer enn en stadfestelse av at ja, våre hus og hoteller brenner (en tittel som for øvrig føles så altfor bokstavelig i lys av de siste ukers hendelser i England); det etterlot meg med akkurat de samme spørsmålene jeg hadde i starten: Hvorfor virker ikke brannslukkingsapparatene? Har noen lurt inn et stoff som gir flammene mer liv? Og ikke minst: Hvordan klarte jeg, gjennom Vitanzas bok, å sympatisere med en mann som frivillig melder seg ut av den norske velferdsstaten og drar til Syria for kjempe på jihadistenes side? Kanskje neste taler kunne gi meg noen svar.

Hvordan kan jeg sympatisere med en melder seg ut av den norske velferdsstaten og drar til Syria som jihadist?

Mikrososiologier. Den danske litteraturkritikeren Tue Andersen Nexø skulle snakke om sin siste bok, Vidnesbyrd fra velfærdsstaten. Hans metode går ut på å lese den danske samtidslitteraturen politisk – og ikke bare den litteraturen som direkte inviterer til en slik lesning. Han tar blant annet utgangspunkt i stilminimalisten Helle Helle og ser på hvordan hennes hovedpersoner aktivt blir stående langt nede på velferdsstatens karrierestiger. Nexø undersøker det han kaller mikrososiologier, og ser den danske velferdsstaten som et slags rollespill der alle må utfylle det rollen deres krever for at det hele ikke skal bryte sammen. Han siterte Pablo Llambias’ Rådhus, der en mann i møte med en såkalt sosialteknokrat prøver å tvinge frem noen visjoner om det gode samfunn ut fra mannens rolle som samfunnsbygger. Problemet er at mannen ikke vet hva han bygger, men bare gjør det han får beskjed om. Her kommer Vitanzas jihadist (angrende, vel å merke) igjen inn i bildet. Han opplever et samfunn der alle spiller sine roller etter beste evne for å få et materielt sett optimalt liv, og at politikken dreier seg om å holde truslene mot det optimale unna. Det finnes ingen store visjoner å strebe etter, annet enn en halvmuggen nasjonalisme som han aldri vil bli en del av, uansett hvor mange brunostskiver han spiser.

Nexø nevner flere som i likhet med syriafareren har vendt seg bort fra velferdsstaten, som de danske poetene Yahya Hassan og Asta Olivia Nordenhof. Sistnevnte innleder diktsamlingen Det nemme og det ensomme med disse linjene:

en våd græsplæne og mig
det bliver dejligt at træde ud på
den
her dufter af ahorn
det nemme og det ensomme
ik dø for egen hånd     ik eje sig
selv fuldstændig
det lovmæssige og pligterne
sørge for te og appelsiner
til de syge       at livet kommer udefra
morgenens tidligste vand
nerverne er galere end jeg

Verselinjene «ik dø for egen hånd / ik eje sig selv fuldstændig / det lovmæssige og pligterne» kan leses som en universell lengsel etter det sublime og idealiserte. Og det er kanskje ikke plass til denne lengselen i velferdsstatens sosialdemokratiske utopi, som forener kapitalismens ressursutsuging med sunne, friske og arbeidsføre kropper.

Fortellingen som verktøy. Hvis velferdsstaten bare kan tilby oss små fortellinger, mens vi lengter etter de store og transcenderende – hva kan vi i så fall gjøre? Dette leder meg til arrangementets store trekkplaster, en samtale mellom nevnte Åsne Seierstad, den svenske forfatteren Steve Sem-Sandberg og kritiker Bernhard Ellefsen. De tre snakket om hvordan bruken av litterære virkemidler i sine dokumentariske fortellinger åpner opp rom for både empati og dybde, en metode som ikke er uten etiske komplikasjoner. Vi trenger imidlertid litterære grep for å forstå fenomener som ideologi og storhetslengsel fordi de er knyttet til et ikke-hverdagslig, ikke-teknokratisk språk – et språk byråkraten i Llambias’ roman ikke innehar, men som, for å ta et ikke helt vilkårlig eksempel, en bok som Koranen har store munnfuller av.

Også forskeren Kasper Green Munks innslag var innom kontrasten mellom mikrofortellingene i den komfortable velferdsstaten mot Den store fortellingen i Norge: andre verdenskrig. Munks foredrag sirklet rundt den skandinaviske fascinasjonen for fascisme, som han blant annet finner hos Karl Ove Knausgård. Munk definerer fascinasjon som noe en interesse ikke kan uttømme, og setter fascismefascinasjonen opp mot det han kaller «velferdsstatens uvirkelighet» og dens posthistoriske apati. Vi lengter tilbake til den store fortellingen som en verdenskrig kan tilby.

Men gjør vi egentlig dét? Krig er terroraksjoner hver eneste dag. Og Vitanzas syriafarer vender hjem, selv om han vet at en lang fengselsstraff, fordømmelse og rasisme både til hverdag og fest sannsynligvis vil følge ham resten av livet.

Det er ikke plass til lengselen etter det sublime og idealiserte i velferdsstatens sosialdemokratiske utopi.

Så hvorfor fortsetter unge mennesker å velge bort velferdsstatens goder, selv om den ikke kan fylle hver krik og krok av livet deres med sublim mening? Kanskje fordi, for å parafrasere den danske poeten Olga Ravn, vi vet at velferdsstaten finnes, men dens goder kommer ikke lenger til oss. Det frie studielivet finnes ikke mer, arbeidsløsheten blant unge øker, nærmest enhver jobb er midlertidig, drømmen om boligeierskap forblir en drøm, frilanserlivet er alt annet enn fritt og NAV stenger dørene. Kanskje er det bedre å avvise velferdsstaten som en rosa sovepille enn å innse at den er en pille du uansett ikke har råd til? Å velge bort er vel bedre enn ikke å ha noe valg å ta?

---