Alyas historie

– Jeg er ikke forbannet over denne krigen fordi jeg er muslim. Jeg er forbannet fordi jeg er iraker.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hun er ikke 19 år ennå. Hun burde bare hatt sånne bekymringer som å skaffe nok penger til et ekstra glass tequila, eller noe.

Det er ikke vår vri. Hun sier det selv: Jeg er ung. Jeg burde bare hatt sånne bekymringer i livet som å skaffe nok penger til et ekstra glass tequila. Eller noe.

Det fins ikke bitterhet i dette utsagnet. En anelse vemod, kanskje. Men snarere er det en nøktern observasjon knyttet til eget liv. Og så er det en god porsjon humor der også, som når hun faller i staver over svenskehandelens ufattelige velsignelser med grensa bare tyve minutter unna.

Det er jo så ille nære, som de sier det i Østfold, når man bor i den gamle plankebyen Fredrikstad og kan svippe over til Svinesund når som helst. For å kjøpe biff. Eller pickles. Særlig pickles. For er vi egentlig klar over hvor utrolig mye godt i pickles det fins der borte, som altså bare er et steinkast unna?

Dagliglivets trivialiteter, fortalt og utvekslet over et kafébord i Fredrikstad sentrum. Felles erfaringer og nyttige tips innenfor en allmenn referanseramme.

Og så; plutselige hugg av smerte som fyller stemmen. For nå handler det om Irak.

Et minnesbilde fra Bagdad: – Jeg må ha vært fire eller fem år. Jeg husker vi bodde i et tre etasjers hus, der vi holdt til i annen og farmor og farfar i tredje. En dag gikk flyalarmen, og vi skulle alle ned i kjelleren. Jeg husker at farmor var lammet av angst, og at beina ikke ville bære henne lenger. Hun sank sammen i trappa og begynte å gråte. Jeg husker at farfar ropte til henne at vi måtte komme oss ned for ellers ville vi bli bombet og dø alle sammen.

– Jeg husker angsten i farfar, der han skrek til farmor at hun måtte reise seg opp. Men jeg husker ikke sammenhenger lenger. Jeg har bilder inne i meg som jeg kan ta fram. Men jeg er ikke istand til å skjelne de ulike krigene fra hverandre. Hvis jeg var fire-fem år kan dette ha skjedd under krigen mot Iran. Men det kan også ha skjedd seinere, under Golfkrigen.

Det er Alya som gir ord til beretningen. Alya Al-Salman, som vi har reist til Fredrikstad for å treffe. Alya, som ikke er 19 år ennå men som likevel vet hva krig innebærer. Hun husker barna som søkte skjul under senga for å unngå bombene. Hun husker også at barna ble så vant til bombene at de sovnet i kampens hete; under den samme senga.

Var det Alya som lå der under senga? Det går ikke klart fram. Minnesbildene har ingen kontinuitet; de flimrer og er uklare. Men de handler om krig, de fleste av dem. De handler om krig, fordi det var det hun opplevde i Bagdad.

Alya var fire år da krigen mellom Irak og Iran tok slutt. Den krevde en million ofre. Hun var syv år da amerikanerne bombet Bagdad i 1991. Likevel sier Alya hun har vært heldig. Heldig fordi hun var barn og ikke trengte å delta i krigens redsler. Og heldig fordi hun klarte å komme seg ut av Irak og til Norge.

Det er ni år siden nå. I en alder av ti år dro Alya sammen med sin tre år yngre bror til Iran. Eller; de dro vel ikke akkurat. De ble sendt. Med buss først. Eller i hvert fall noe på hjul. Men Alya husker at de gikk til fots også. Det kan ha vært over selve grensa.

Og så? Fra Iran tok de fly til Moskva. Det er en ny runde med «den utrolige historien,» om hvordan flyktninger kommer seg fram på en tilsynelatende enkel, men likevel så hasardiøs, måte – fra den ene enden av verden til den andre.

Alya dro alene, i den forstand at det ikke var noen voksne med fra hennes egen familie. Det var Alya, og den syv år gamle broren. Andre familiemedlemmer hadde dratt i forveien. Moren var allerede i Norge. En lillebror var i Sverige. Nest minstemann, også en bror, var havnet i Nederland. Tre måneder seinere endte faren opp i Sverige han også. Julaften 1994 var de alle samlet, for første gang siden flukten, i Bergen.

– Det fungerte slik, sier Alya, – at man rett og slett tok det tilbudet om smugling som fantes. For min del ble det Moskva, der jeg satt i flere uker mens søknaden om familiegjenforening ble behandlet. Deretter kom jeg til Norge, og de andre i familien kom etter.

I dag har ikke Alya kontakt med familien sin lenger. Det er som det er, og ingenting å dvele ved. På den annen side har hun fått en helt ny familie, gjennom sin irakiske mann som har vært i Norge i fire år.

– Jeg har tanter og onkler i Bagdad i dag. Jeg har familie jeg har blitt nært knyttet til selv om jeg ikke har møtt andre enn svigermor, som jeg traff i Syria i oktober, og en svoger som bor i Nederland. Jeg vet ikke hvordan de har det i dag. Jeg vet ikke om de har overlevd. Jeg vet ikke om hjemmene deres er bombet, om de har flyktet eller hvordan de klarer seg hvis de fortsatt er i live og i husene sine. Jeg vet ingenting. Det eneste jeg vet er at dette folket, mitt folk, blir bombet enda en gang. Jeg vet at barn blir drept. Og jeg føler at ingen egentlig bryr seg om det. Hvis amerikanerne bomber noen av sine egne, er det svære oppslag i avisene. Og så er det store oppslag der amerikanske kvinner blir intervjuet om hvor fælt det er å ha mennene sine i felten.

– De sitter der, sier Alya, – i sine flotte hus med sine friske unger langt unna krigen. Men hvem bryr seg egentlig om denne irakiske faren som mistet seks barn i en brøkdel av et sekund? Kan man tenke seg hvordan det er å miste seks barn på en gang?

Alya blir taus. Ser ut av vinduet. Det er bildene av barna som går mest innpå henne. Bildene av barna i sykesengene, med avkuttede lemmer og brannskader på kroppen. Det er kanskje litt underlig, siden hun ikke har barn selv. Litt underlig, fordi hun i bunn og grunn framstår som en helt vanlig 18-åring som attpåtil snakker reinspikka bergensdialekt.

Igjen er det disse kontrastene. For personen vi sitter overfor, på en kafé i Fredrikstad sentrum, kunne vært en norsk ungdom. Mobilen er på plass. Røyken er til og med på plass. Og så var det dette med tequilaen da…

I bunn og grunn er det lett å glemme, under samtalens gang, at Alya en gang var dette barnet i Bagdad som gjemte seg for bombene. Lett å glemme, og komplett umulig å fatte. I dag gjentar historien seg med et annet barn i den samme byen. Det er Alyas niese. Hun er seks år gammel.

– Dette barnet sier til sin mor at » kan de ikke bare bombe da, så vi kan dø alle sammen.» Hun er seks og et halvt år…

– Jeg blir forbannet sier Alya, – over mennesker som sier de støtter krigen samtidig som de ikke aner hva en krig er. Man kan ikke si at man støtter en krig når man aldri har opplevd krigen på egen kropp, og ikke aner hva det er.

For Alya handler denne krigen om de mange ofrene. Men ikke bare det. Det handler også om at angrepet er rettet mot hennes eget land. Det handler om at hun er iraker.

– Jeg er ikke forbannet over denne krigen fordi jeg er muslim, sier Alya. – Jeg er forbannet fordi jeg er irakisk. Det er ikke bare muslimer i Irak, det er baptister, kristne og jøder der også. Vår sivilisasjon går tilbake fire-fem tusen år. Det Irak de bomber, er et land med over tre tusen høyere læresteder. Vi har høyt kvalifiserte kjernefysikere som nå er omgjort til krigsforbrytere bare fordi de har gjort jobben sin i alle år.

– Min familie i Bagdad er jurister og folk med mastergrad i økonomi og administrasjon. De har slitt seg fram mot en ferdig utdannelse til tross for sanksjoner og kaos, krise og krig. Så mange var det som tok høyere utdannelse, eller prøvde å ta det, at man ikke hadde plass til alle. Men det endret seg jo under krigen mot Iran. Da var det så mange som døde at de som sto på vent ble hentet inn til universiteter og gode jobber, sier Alya.

Det er noe der. Når brødrene til mannen hennes ser på gamle klassebilder, kan de krysse ut det ene portrettet etter det andre. Død i kamp. Død i kamp. Død i kamp. Kanskje er det bare to-tre som fortsatt er i live i dag.

– Det fins ikke den familie i Irak som ikke er rammet av en av de mange krigene, sier Alya. – Nå ser vi at enda flere blir rammet. Det er liksom ikke nok å slippe bomber over landet. Vi skal ydmykes også, av en nasjon som ikke har følt krig på kroppen siden borgerkrigen for over ett hundre år siden. 600.000 døde i den krigen, men det er lenge siden. Over en million irakere har dødd i kriger bare siden begynnelsen på 80-tallet.

Så kommer vi inn på Saddam. Det er tross alt han som har startet de fleste krigene. Alya nikker. Men den ene krigen godtgjør ikke den andre. Dette er ikke et spill hvor tall skal settes opp mot hverandre. Det er blodig virkelighet. Det er et overgrep på sivile som ikke har gjort noenting mot det amerikanske folket.

– Det er jo ikke sånn at folk i Irak slåss for Saddam, sier Alya – enda en gang. – Det er folk som vil forsvare landet sitt. Og det er folk som blir tvunget til å slåss. Jeg tror ikke gravide irakiske kvinner blir selvmordsbombere av egen fri vilje. De bærer ikke bare ansvaret for eget liv, men også for sitt ufødte barns liv. Jeg tror ikke de ville gjøre en sånn ting hvis de ikke ble tvunget til det. Selv ikke medlemmer av baath-partiet er automatisk støttespillere for Saddam. De gikk inn i partiet fordi det var den eneste muligheten til å få utdannelse, til å få en bra jobb. Man kan sammenligne det med Sovjetunionen, der folk også gikk inn i partiet for å få et bedre liv.

– I dag blir mange av disse tvunget til å slåss. Men mange slåss også for landet sitt, sier Alya.

Hun har familie som er med i baath-partiet. Det spiller ingen rolle. For Alya har blitt tatt imot med varme i denne sunni-muslimske familien med røtter i Bagdad. Alya er shia-muslim, også fra Bagdad. Hennes historie handler om forsoning på tvers av religiøse skillelinjer. Snarere handler det om at dette ikke har vært tema i det hele tatt.

Så hvor plasserer hun seg selv, i dag, i forhold til religion og etnisitet? – Jeg er født muslim, sier Alya. – Men jeg har ikke noe sterkt forhold til religion. Jeg vet at jeg ikke liker religiøs fundamentalisme av noe slag. Jeg liker ikke absolutter, ikke moralisme … selv ikke den jeg finner i Norge.

Så er vi plutselig over i antirøyk-kampanjene i vårt eget land, som nettopp handler om moralistiske absolutter. Men det er ikke mye vi snakker om det.

En ung kvinne bosatt i Norge. En norsk statsborger med den tryggheten det gir. Hvis hun forsvinner, vil en ambassade begynne å lete etter henne. Et utenriksdepartement vil måtte involvere seg.

Det er trygt, og det er kanskje der det ligger. Hennes egen trygghet kontra familiens utrygghet i Bagdad. Hennes egen historie, som en av dem som ble fraktet ut.

– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt på å vende tilbake, sier Alya. – Spesielt nå. Jeg har tenkt på å ta kontakt med Røde Kors for å være med på nødhjelpsarbeidet i Irak. Jeg har tenkt at det må være noe jeg kan gjøre.

Hun har ikke gjort det. Hun har ikke gjort det fordi hun vet at familien i Irak ikke ville tilgitt henne. Alya er en av dem de klarte å få reddet. En av dem som ble fraktet ut av landet til et farefritt liv i Norge. Hun kan ikke vende tilbake. Det ville være å bryte kontrakten. Den kontrakten som gir håp til andre der nede. Den kontrakten som gjør livet lettere å bære for hennes egen familie i Irak.

– Jeg ble reddet ut, sier Alya. – Jeg har det godt. For familier i Irak er det om å gjøre å i hvert fall redde noen. Få plassert dem i andre land. Jeg kom til Norge som et resultat av dette ønsket. Jeg har ikke kunnet vende tilbake. Men kanskje kan jeg det, når krigen først er over. Kanskje jeg da kan dra tilbake for å hilse på, uten at familien blir altfor nervøse.

Foreløpig raser krigen for fullt. Samtidig kommer det meldinger om at innbyggerne i Bagdad har inntatt gatene i byen og gjort dem til sine egne. De kaster blomster mot de amerikanske tanksene, heter det. Har USA endelig fått den responsen de har ventet på?

– Jeg håper, sier Alya, – at krigen er over veldig snart. Jeg håper amerikanerne holder løftene sine og gir irakerne et bedre liv. Jeg håper de bygger opp igjen landet og reparerer den skaden de har forårsaket. Det vil ikke endre det faktum at de har begått en urett mot det irakiske folket. Men det vil kanskje gjøre den uretten noe mindre.

Alya frykter etterkrigsperioden like mye som hun fryktet krigen. Det kan bli borgerkrig. Det kan bli hevnaksjoner og kaos. Noen må være til stede for å stabilisere Irak. Det er en slags resignasjon i dette, at når krigen først har kommet så må krigsherrene også rydde opp etter seg. Samme type resignasjon som når man ønsker at krigen ikke må trekke i langdrag.

Noen kan tillate seg den luksusen å mene at amerikanerne burde gått på en hengemyr i Irak. Vi kan tillate oss den luksusen. Alya kan ikke det. Hun har familie i Irak som gjemmer seg for bombene. Hun har en niese på seks år som sier hun bare vil dø.

For Alya er ikke krigen teori. Det handler ikke om å bokføre politiske argumenter, men om å få familien ut i live. Slik at de muligens kan få et bedre liv etterpå. Men Alya er forbannet over at irakerne skal betale for denne krigen selv.

– Det snakkes så mye om velgjørenhet akkurat nå. Det snakkes om mat, vann og medisiner som skal fraktes inn. Men det handler jo ikke om å gi irakerne noen ting. Tvert imot er det meningen at de skal betale dette sjøl, gjennom olje-for-mat-programmet.

– Det er det irakiske folkets penger som skal brukes på dette, sier Alya. – Penger som tilhører alle irakere fordi de kommer fra oljen. Det er det samme programmet som i alle år har latt medisiner ligge på vent fordi de kanskje kunne brukes til noe annet enn å kurere folk. Det har ikke fungert fordi FN har slurvet i jobben sin.

Alya forteller en historie. Det handler om plastisk kirurgi. Fordi Irak er et land som har vært i krig mer eller mindre sammenhengende siden 80-tallet, har irakiske leger blitt eksperter på å reparere mennesker. I dag kommer det pasienter fra Palestina og Jordan for å legge seg under kniven i Irak, fordi irakiske leger er best og fordi irakiske leger er billigst.

– Før var den irakiske dinaren verdt 3.3 dollar. Nå går det 3600 dinarer på én dollar. Ingenting fungerer i denne økonomien lenger, sier Alya.

– Det som først og fremst gjør meg forbannet, sier hun etter en stund, – er den naiviteten folk legger for dagen. Jeg blir forbannet over at folk tror på noen edle motiver i denne krigen; forbannet over den romantiseringen av krigen man ser over alt. Jeg har ikke noen problemer med at folk tar et standpunkt og står for det. Men at folk er så utrolig blåøyde; vet du, det takler jeg bare ikke.

Det blir hengende litt i luften. Men det er vel akkurat der det ligger, vår egen grenseløse uanstendighet i måten vi håndterer kriger på. I måten det norske storsamfunnet håndterer kriger på. Vi kan være for eller mot. Og så har vi ikke peiling.

Bortsett fra dem som har opplevd krig sjøl, i vårt eget land. Men det er lenge siden.

Alya vet. En gang var hun barnet i Bagdad som gjemte seg for bombene. I dag lever hun i den gamle plankebyen Fredrikstad. For en grenseløs reise. Den må ha sprengt i filler kulturelle rammer, visket ut religiøs tilknytning og revet etnisk identitet opp med røttene. Så spør vi da; dette håpløse spørsmålet, om hun føler seg mest norsk, mest irakisk, mest litt av alt eller mest litt av intet.

– Vet du, sier hun med storslagen raushet overfor det stupide. – Jeg tror jeg føler meg mest som Alya, rett og slett.

---
DEL

Legg igjen et svar