Alvorlig talt

Roy Andersson har kommet med et essay på norsk. Han etterlyser kunsten, moralen og et nytt alvor.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Når alt blir vane og vi blir numne – søvnige på våre puter av analyse – uten evne eller vilje til å føle livets sorger og gleder – kroppslige og åndelige – som annet enn fornemmelser pakket inn i plast og ironi. Når populisme og forenklinger, historieløshet og forakt for kvalitet ender i moralsk nihilisme og manglende fremtidstro. Da er det på tide å rope på kunsten. For kunsten kan fortelle noe sant i en tid hvor de fleste sannheter kan kjøpes for penger og dermed blir relativiserte.

Det mener i alle fall den svenske filmskaperen, reklamemannen og forfatteren Roy Andersson i essayet Vår tids redsel for alvor, som nylig kom ut på Spartacus: «Jeg kunne nesten uttrykke det slik at denne redselen som samfunnet har for alvor, er av samme slag som den narkomanes redsel for å komme ut av rusen, eller alkoholikerens redsel for å bli edru. I vår tid misbruker vi kunnskapen eller mulighetene for å trekke slutninger av allerede eksisterende kunnskap av samme grunn som alkoholikeren misbruker alkohol, nemlig for å slippe å tvinges til å se virkeligheten slik den er.»

Ondskap

Det er ganske harde ord, dette. Andersson gir en presis beskrivelse av et samfunn som i en eller annen forstand kan kalles postmoderne. Fremtidstroen er borte. Det samme er troen på de store moralfortellingene. Det er dette samfunnet – nittitallets Sverige – som utgjør rammen for essayet. Og Andersen tar stilling til dette samfunnet. Han mener «hele det forferdelige potensialet for ondskap som fikk utløp under annen verdenskrig, er noe som vi fortsatt bærer på, med våre latente anlegg for myter, fordommer, overtro, kortsynthet, historieløshet, anti-intellektualisme (kunnskapsfiendtlighet), trangsynthet, griskhet og sentimentalitet – kort sagt byggestenene til det som kalles ondskap.»

Ikke giktisk

Før vi fortsetter må vi ta en ørliten avstikker for å presisere en ting. Ved å rope etter alvor, mener Roy Andersson ikke å være gammelmannsaktig og giktisk. Med alvor tenker han ikke på det motsatte av moro eller løssluppenhet, men på «å ta ting på alvor, gjøre ting ordentlig, gå til bunns i ting, ta konsekvenser, gjøre ting klart – noe som slett ikke behøver å innebære en sur mine eller fravær av spøk.»

Dett er dette som er hans sak, og han forfølger den på eksemplarisk vis.

Det komplekse bildet

Den svenske filmskaperen og reklamemannen er best kjent som regissøren bak Sanger fra annen etasje – en stillferdig, kompleks og monumental sivilisasjonskritikk, bygd opp rundt et sett visuelt hardtslående tablåer – som høstet mye ros da den gikk runden på verdens filmfestivaler i år 2000. I Vår tids redsel for alvor presenterer og reflekterer han over sitt film- og kunstsyn, og hvilken funksjon arbeidet som filmskaper og kunstner har hatt i samfunnet.

For kunsten har potensial for å befri oss fra ondskapen. Den kan vekke oss fra tornerosesøvnen og skåne oss fra nihilismen. Paradoksalt nok ikke ved en romantisk søken etter noe autentisk, slik man kanskje kunne tro – hans frykt for okkultisme og myter er like klar som hans rop om kunnskap, intellekt og fremskritt – men gjennom å insistere på det komplekse bildet.

En kjerne i Anderssons filmspråk er nettopp dette – å unngå sentimentaliteten i det konsentrerte nærbildet. Inspirert av blant annet et av Jacques Callots kobberstikk fra 30-årskrigen som viser en bande plyndrere som blir hengt i et tre foran en stor menneskemengde, skriver han: «Dette er et av de bildene som har rystet meg på grunn av sin avstand, sin objektivitet og sitt fravær av sentimentalitet. Disse egenskapene i bildet provoserer mitt intellekt til å arbeide sammen med følelseslivet. Jeg aktiviseres som tilskuer.»

Det er slike komplekse bilder Andersson selv har jobbet med. Noe som ikke minst er tydelig i Sanger fra annen etasje.

Det er imidlertid en krevende estetikk. «Den medfører flere komponenter, og det blir en annen og mer krevende oppgave. Man må ganske enkelt uttrykke sin livsholdning… Det å skape et komplekst bilde og en kompleks scene er uendelig mye vanskeligere enn å fortelle det samme ved hjelp av klipp. Men når det lykkes, får man et mye rikere resultat. Man vinner tid, og fremfor alt tydelighet – en tankens klarhet, som iblant også kan bli smertefullt rammende for tilskueren,» skriver han. Poenget er at miljøet sier mye om personene i det – man bør være forsiktig med å gjøre forholdet mellom mennesket og rommet med dets innhold utydelig eller ubegripelig.

Nazismen

Det er et essay om kunsten og livet, Andersson har skrevet. Det er et stort prosjekt i en liten bok. Kunstsynet og samfunnsdiagnosen er pakket inn i og eksemplifisert ved hjelp av fortellinger fra Anderssons eget virke som filmskaper, reklameskaper og bakmann i Frys-prosjektet – utgivelsen av antologien og billedboken Frys: Vellykket nedfrysning av herr Moro, som skulle deles ut til alle elever i Stockholms videregående skole, men som ble stoppet av regjeringen.

Likevel er det mye som sies, på den lille plassen. Og det er viktige ting som sies. Andersson trekker i utstrakt grad linjer tilbake til den andre verdenskrigen, og den ufattelige ondskapen som herjet Europa. Det kulturelle grunnlaget for nazismen er av spesiell interesse for filmskaperen: «Dette var de folkelige lystspillenes glanstid. Hverken sang- eller kinoreportoaret avslørte et fnugg av hva som foregikk,» skriver han et sted. » Litteratur og billedkunst som hadde det til felles at den ikke var ute etter å behage, ble kastet på bålet. Det som gikk opp i røyk, var den kritiske refleksjonen, ettertanken, det grunnleggende ansvaret, sannheten om og skammen over første verdenskrig fullstendige galskap,» skriver han et annet.

Markedet

I dag er det markedet og ikke nazistiske stormtropper som rensker ut de ubehagelige sannhetene i medieverdenen, mener Andersson. Ved hjelp av statsviteren Robert Putman, Filosofene Martin Buber og Simone Weil, og sosiologen Zigmunt Bauman, knytter Andersson menneskenes potensial for ondskap, tabloidisering og kommersialisering av mediene til urovekkende utviklingstrekk i egen samtid sammen. «Når 60-70 år gamle tanker og idealer om rasemessig overlegenhet med rett til å måle neser, med rett til å øve bestialitet og tilintetgjørelse av millioner av mennesker finner grobunn i unge menneskers hoder i vår tid, kreves det «langvarig» motild. Det kreves kunnskap. Det kreves alternativer – ikke minst motbilder.»

Den hvite rose

Et ideal finner han i Den hvite rose, en tysk motstandsgruppe som delte ut løpesedler mot krigen og Hitler-regimet ved et Universitet i München. De ble angitt, dømt til døde og halshugd. Men de utgjør et eksempel til etterfølgelse: Deres skjebne blir en påminnelse om at begreper som ettertanke, klarsyn, mot, det å stille spørsmål og ta ansvar har sin gyldighet, og at det er skjebnesvangert for et samfunn å forsømme disse tingene.

Avslutningsvis referer Andersson til en tekst av litteraturkritikeren Sjklovskij: «Automatiseringen fortærer tingene, klær møbler, kvinnen og angsten for krigen … Men nettopp for å kunne føle tingene, for igjen å gjøre stenen til sten, eksisterer det som kalles kunst. Kunstens mål er å gi oss følelse for tingen, en følelse som er et syn og ikke bare en gjenkjennelse.»

Det nye alvoret

Kanskje er samfunnsbeskrivelsen Roy Andersen gir en smule utdatert. Teksten er skrevet i 1995, og forholder seg til en svensk samtid der nynazister marsjerer i flere småbyer, krona nettopp er devaluert og høyresiden har vunnet valget; tiden er preget av egoisme, slendrian og nihilisme.

Det går imidlertid et skille mellom denne tiden og i dag. Og det skillet er 11. september, som i manges øyne har innvarslet «et nytt alvor». Krigen i Afghanistan gjorde ikke dette «alvoret» mindre. Så langt har det manifestert seg tydeligst i den massive markeringen mot krigen i Irak som samlet 60 000 på Youngstorget i Oslo en lørdag i februar. Det har også ført til det fere har kalt en politisk vending i kunsten.

Jeg tror det er for tidlig å felle en dom over det nye engasjementet, men en viss årvåkenhet er på sin plass. Legg merke til at «det nye alvoret» er satt i anførselstegn. Det er det en grunn til. Det er uklart hvor alvorlig det nye alvoret er. Og her er Anderssons bok relevant. Kanskje kan den hindre et liv levd i anførselstegnenes lenker.

---
DEL

Legg igjen et svar