Alternativet vi leter etter

Utfordringen er å både skaffe arbeid til alle, å revitalisere demokratiet og å løse miljøproblemene – samtidig.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Franskmennenes og nederlendernes massive nei til den nye EU-grunnloven har overrasket mange og avstedkommet en rekke, til dels sprikende kommentarer. Fra Europas toppolitikere er reaksjonen samstemt: Nei’et har kastet EU ut i en dyp krise – og foreløpig ser ingen ut til å ta på seg å finne en vei ut av denne krisen. På det praktiske plan kan EU enten presse på videre for å få vedtatt grunnloven, eller legge den til side for å ta opp igjen de deler av den som er nødvendige for at unionen skal kunne fungere med 25 medlemmer. EU har lang erfaring i å finne kompromisser i slike saker.

Politiske konsekvenser

Men det store spørsmålet er hvilke politiske konsekvenser EU og EU-landene vil trekke av de to avstemningene. Den nye franske regjeringen under ledelse av Dominique de Villepin har med god grunn tolket valgresultatet som et uttrykk for misnøye med den permanent høye arbeidsløsheten i landet, og lovet et krafttak på dette området. Han trekker også fram den skandinaviske modellen som et forbilde for Europa. Tony Blair, som snart skal overta presidentskapet i EU på vegne av Storbritannia, vil lansere en offensiv for «en europeisk sosial modell tilpasset verden i dag.»

«Spørsmålet om framtida vil bli å forene vekst, sysselsetting og økologi,» skriver den tidligere franske utenriksministeren Hubert Védrine i Le Monde som en kommentar til EUs utfordringer. Védrine berører her kjernepunkter i debatten før avstemningen i Frankrike.

Nederlands nei kan i stor grad forklares med «en kløft mellom partiene og deres velgere,» skriver Rinke Van den Brink, redaktør i den nederlandske Dagsrevyen (NOS). Dermed er de sentrale temaene, ikke bare i Europadebatten, men for de utfordringene verden i dag står overfor, oppsummert: arbeid, miljø og demokrati. Den franske venstresiden «har skutt seg i beinet,» kommenterer Torbjørn Jagland i en kronikk i Aftenposten nylig. Det fins gode grunner til å frykte at han har rett: De fleste europeiske landene styres av konservative regjeringer, det franske sosialistpartiet har rensket ut alle opposisjonelle fra partiledelsen og neste presidentskapsperiode i EU tilfaller Storbritannia som tradisjonelt har motsatt seg utbygging av et sosialt fellesskap i Europa. Europeiske lederes jevnt over perplekse reaksjoner på nederlaget i folkeavstemningene tyder heller ikke godt. Men det fins også gode grunner til

å håpe at han tar feil: det store flertallet av venstresidens velgere stemte nei, og neiet har virket som en kraftig vitamininnsprøytning i alternativbevegelsen med Attac i spissen. Og som nevnt: Nei-seieren satte de store uunngåelige utfordringene på dagsorden. Kloke europeiske ledere vil ta fatt i utfordringene. De mindre kloke vil stikke hodet i sanden og håpe på det beste.

Sysselsettingen

I sentrale EU-land som Tyskland og Frankrike, samt de nye EU-landene, har arbeidsledigheten vært høy over lang tid. At den er langt lavere i for eksempel Storbritannia (4,7 prosent mot 10, 2 prosent i Frankrike) skyldes delvis at mange jobber er svært dårlig betalt i Storbritannia. Kravet om arbeid – og stabilt arbeid under akseptable arbeidsforhold og til en akseptabel lønn – er derfor sentralt i hele Europa (som i resten av verden). I land etter land (også Norge) svekkes arbeidernes rettigheter, midlertidige ansettelser og overtid øker i omfang. Ut fra en rent menneskelig betraktning er dette uønsket og et uomtvistelig

tilbakeskritt. Innen EU – og mer og mer overalt i verden på grunn av liberaliseringen av verdenshandelen – er dårlige arbeidsforhold i ferd med å utvikle seg til et konkurransefortrinn. Hvis ikke EU makter å jevne ut arbeidskraftkostnadene mellom øst og vest, samtidig som man finner tilbake til en situasjon med full sysselsetting, vil unionen sprenges innenfra. Da kan den virkelige krisen oppstå, med tilhørende uhyrlige politiske konsekvenser.

Demokratiet

Både i Frankrike og Nederland var velgeroppslutningen om folkeavstemningen langt høyere enn ved fjorårets valg til EU-parlamentet. Dette – og ikke nei-seieren – er det alvorligste nederlaget for EU som organisasjon. Diskusjonen rundt EU-grunnloven har avdekket to dimensjoner ved EUs demokratiske underskudd: 1: Den politiske motoren i unionen er Kommisjonen – som verken er folkevalgt eller står til ansvar overfor et folkevalgt organ. Den parlamentarismen som vi i over 100 år har sett på som en selvsagt del av et demokrati, er fraværende i EU. Grunnlovsforslaget endrer ikke dyptgripende på dette. Når nei-flertallet ble så stort i Frankrike og Nederland – og ville blitt enda større i Storbritannia hvis landet hadde avholdt folkeavstemning – kan mye av grunnen ha vært at mange følte at dette var den eneste sjansen de hadde til å bli hørt av EUs politiske elite.

2: Den markedsliberalistiske politikken som hele tiden har vært en grunnstein i EF og senere EU har overført stor makt fra folkevalgte organer til «markedet,» det vil i stor grad si de store konsernene. Disse er enda mindre lydhøre for demokratiske signaler enn EU-kommisjonen. Det franske sosialistpartiets nei-bevegelse sier det slik: «Nei til en grunnlov som overlater til markedet å sørge for ‘harmonisering av de sosiale systemene’ og forbyr ‘innføringen av en europeisk minstelønn.'» Å demokratisere de store beslutningene er en nødvendighet for at EU skal bestå. Ikke bare det: En revitalisering av demokratiet er nødvendig i alle land, hvis det ikke skal råtne på rot og overtas av andre styringssystemer.

Miljøet

Tidligere i vår kunne FNs klimapanel fortelle at vi nærmer oss en kritisk terskel i den globale oppvarmingen. EUs eget forskningssenter kunne nylig fortelle om en dramatisk ødeleggelse av matjord i unionslandene. Det samme fenomenet er kjent både i andre land med intensivt landbruk, i Kina og i land med storstilt nydyrking som Brasil. Mont Blanc- tunnelen står i fare for å stenges fordi den tilstøtende Chamnixdalen kveles i eksos fra stadig flere privat- og lastebiler. For bare få uker siden kunne vi lese i avisene at et utbredt – og fortsatt godkjent – sprøytemiddel mot tørråte i potet mistenkes for å kunne føre til blant annet fosterskader. Årlig rapporteres det at 800 millioner mennesker lever i konstant sult. Listen kunne forlenges nesten uendelig. Når politiske ledere i så vidt vites samtlige av verdens land skyver disse problemene fra seg og foran seg, og i det lengste kan strekke seg til å reagere verbalt, er det all grunn til

uro. At miljø heller ikke i år kommer til å bli et sentralt valgkamptema ved stortingsvalget, skyldes neppe at problemene på dette området ikke er alvorlige nok.

Alternativer

Det kan virke vanskelig nok å skaffe arbeid til alle, å revitalisere demokratiet eller å løse miljøproblemene. Den store utfordringen består i å løse alle tre problemene samtidig. For det vi opplever nå er at de fleste av de løsningene som lanseres for å løse arbeidsledighetsproblemene, vil føre til økte miljøproblemer – og omvendt. Økt liberalisering av økonomien, slik mange foreslår, vil dessuten føre til ytterligere uthuling av demokratiet.

Diskusjonen rundt særlig den franske folkeavstemningen – akkurat som rundt de to norske EU-avstemningene – klarte å få fram kritikken av etablerte systemer fordi de skaper

arbeidsledighet og svekker demokratiet og miljøet. Det som nå kreves, er konstruktive forslag til hvordan disse tre utfordringene kan møtes samlet.

---
DEL

Legg igjen et svar