Alternativer på frammarsj

I Frankrike setter globaliseringskritikerne den politiske og intellektuelle dagsorden.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Økonomisk liberalisme eller frihandel har aldri stått særlig sterkt i Frankrike. Regjeringer både fra høyre- og venstresiden har foretrukket planøkonomi framfor å stole på markedsmekanismene. Charles de Gaulle – som i de fleste andre spørsmål var solid forankret på høyresiden – arbeidet etter 5-årsplaner. Så sent som på begynnelsen av 1980-tallet sosialiserte daværende president Francois Mitterrand en stor del av fransk storindustri. Og det midt i en periode da andre regjeringer fulgte etter Ronald Reagan og Margareth Tatcher som smågnagere etter rottefangeren fra Hameln.

Mittterrands sosialisering er for lengst reversert, men selv om Jacques Chirac arbeider med flere privatiseringer, skjer det like ofte som resultat av ytre press som på grunn av indre overbevisning.

Opposisjon

Den virkelige opposisjonen til frihandel og globalisering av samme har imidlertid oppstått utenfor de politiske partiene i Frankrike.

Og så sterk er denne opposisjonen, at den flere ganger har gitt politiske resultater: Som da en bred allianse av kunstnere, miljøbevegelse, fagbevegelse og bønder tvang daværende statsminister Lionel Jospins til å legge ned internasjonalt veto mot den såkalte Mai/Ami-avtalen.

Attac, som hadde mye av sitt grunnlag fra avisa Le Monde Diplomatique, har lenge vært en drivende kraft i det franskmennene pleide å kalle «le mouvement altermondialiste» – bevegelsen for alternativer til globaliseringen. Når bevegelsen ikke lenger kalles «altermondialiste», sier dette noe om den innflytelsen bevegelsen har fått. For den som har makt over språket, har også politisk makt. Nå er man ikke bare anti – man er dem som leverer premissene i debatten.

Når denne alternativbevegelsen har utviklet seg så sterkt i Frankrike, er det nok ikke bare fordi mange – i likhet med USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger – har sett at globalisering bare er et annet ord for amerikanisering. Kampen mot den økonomiske liberaliseringen har også klangbunn i et samfunn der høyre-venstre-aksen i politikken fortsatt er grunnfestet, og der ideologiene fortsatt er et viktig referansepunkt for svært mange. Alternativbevegelsen setter kort sagt dagsorden for mye av den politiske debatten i Frankrike for tiden.

Ikke bare har en intellektuell tungvekter som Le Monde Diplomatique stadig stigende opplag. Ukemagasinet Politis, som åpent erklærer seg som alternativbevegelsens organ, har utviklet seg til å bli et av Frankrikets ledende tidsskrifter på høyde med l’Express og Le Nouvel Observateur. Spesialavisa Alternatives Economiques har nådd et opplag på over 100 000, og det engelskspråklige tidsskriftet The Ecologist har fått sin franske utgave, L’Ecologiste, med mye egenprodusert stoff.

McDonalds

I den mer tradisjonelle pressen er også alternativbevegelsen og dens synspunkter sterkt tilstede. Småbrukerlederen og alternativisten Jose Bove er blitt en av landets fremste mediekjendiser. Roquefortprodusenten Bove skjøt gullfuglen da han «demonterte» en McDonalds-restaurant i protest mot det multinasjonale selskapet og «la malbouffe» – søppelmaten de serverer. I sommer har han ledet en rekke aksjoner av «frivillige slåttefolk» som har «høstet» forsøksfelt med genmanipulerte vekster. Myndighetene har møtt aksjonistene med opprørspoliti, hunder og helikoptre. Bove trues med 10-års fengsel. Men han har folkets støtte. Sist han ble buret inne – for McDo-aksjonen – møtte 400 000 sympatisører fram i fjellandsbyen Millau til et

kulturarrangement til støtte for Bove.

Men Jose Bove har et bredere budskap enn demontering av hamburgerbarer: I boka Le monde n’est pas une marchandiseVerden er ikke en handelsvare – skriver han: «Vi lever under et verdensomspennende diktatur: hvis du ikke er en del av markedet, eksisterer du ikke. Vi opplever ikke lenger en klassisk forvaltning av landområder eller mellomstatlige konflikter, men en situasjon med krig mellom private interesser, og slagmarken kalles markedet… I dag arbeider pengene selv. Hver gang de passerer rundt jorda, skaper de fortjeneste. Hvor er produksjonen av goder, av rikdom for andre? Det er pengene,

aksjonærene, pensjonsfondene, spekulanter og snyltere av alle kategorier som dikterer sine profittrate overfor bedriftene og tvinger disse til å si opp ansatte selv om de går med overskudd!»

Septembernummeret av månedsmagasinet Le Monde Dossiers et Documents var nesten i sin helhet viet til alternativbevegelsen. Til avisa uttalte Christophe Aguiton, ansvarlig for internasjonale forbindelser i Attac: «Alternativbevegelsen har satt i gang en fornyelse av aktivismen innen alle sosiale områder, og rundt ett tema: «Nei til liberalismen.» Sosiologen Michel Wieviorka ser på «les altermondialistes» som arvtagere etter fagbevegelsen siden mange i dag er «Arbeidsløse, utenfor arbeidslivet, eller bare i midlertidig arbeid». Zaki Laidi, forsker ved senteret for internasjonale studier(Ceri) ser på oppblomstringen avalternativbevegelsen som et forsvar for demokratiet fordi «de tradisjonelle representative organene blir kannibalisert av lobbyene». Slik alternativbevegelsen fremstår, tar den opp i seg mye av det fagbevegelsen i alle år har kjempet for, det miljøbevegelsen kjempet for på 80-tallet og de sosiale og demokratiske utfordringer dagens globalisering stiller oss overfor.

Alternativer i bokhyllen

Det er ikke lett å velge blant de mange franske bøkene som er kommet ut om alternativ-globalisering de siste årene. De fleste aspekter ved emnet blir behandlet, og forfatterne kan være politikere, tidligere ministre, bondeaktivister, eller den aktive samfunnsgruppen som franskmennene kaller «les intellectuels». Mitt utvalg kan sikkert diskuteres, men det er ikke tilfeldig. Jeg har valgt to bøker med tanke på å behandle to forskjellige aspekter ved globaliseringen, fra det rent teoretiske til det helt praktiske. Noen vil si fra det utopiske til det jordnære.

Anti-økonomi

La oss begynne med teorien og Serge Latouches Decoloniser l’imaginaire – La pense creative contre l’economie de l’absurde(Å avkolonialisere forestillingsevnen – Den kreative tanke mot det absurdes økonomi).

Latouche er professor emeritus i økonomi, og har skrevet en rekke bøker om økonomi, eller kanskje vi heller skulle si at temaet for bøkene er anti-økonomi. For, som han skriver i Decoloniser l’imaginaire: «Den økonomiske vitenskapen går inn i sin tredje tidsalder, i den første så man på økonomien som utelukkende studien av mekanismene i produksjonen av goder, og gikk ikke videre(enn til den tradisjonelle markedsteorien). Deretter utvidet den økonomiske teorien sitt område til alle handelsforhold, det vil si alle forhold som ga grunnlag for en monitær utveksling. I dag strekker den økonomiske analysen seg til all menneskelig handling og de beslutninger som knytter seg til dem.» Menneskene må frigjøre seg fra økonomien i den forstand, fordi: «grunnlaget for sosial utveksling verken er eller kan være markedet, (og) sosiale relasjoner hviler ikke, og kan ikke hvile på loven om tilbud og etterspørsel.»

Tvangstanke

I følge Latouche er den (markeds-)økonomiske tankegangen blitt en tvangstanke, vi tolker alt i økonomiske begreper. Og for å rydde opp i tankegangen og begrepene, går han tilbake til Aristoteles: «Og det er det jeg kaller ækonomie, en aristotelisk term for å beskrive det fornuftige hushold, og som Aristoteles setter til en motsetning til chrematisme, som tvert imot beskriver en ubegrenset akkumulering i form av privat tilegnelse, og som nøyaktig svarer til det vi i dag kaller «økonomi».

Den økonomiske tenkningen er blitt allestedsnærværende, den har kolonisert tankelivet vårt. For å frigjøre oss fra dette kolonilivet, har Latouche lansert begrepet «decroissanse» – altså et ord som skal betegne det motsatte av vekst (croissanse). Begrepet har vært angrepet fra flere hold, særlig fordi det er vanskelig å gi det et konkret innhold. Latouche selv fremholder at det ikke betyr negativ vekst, men at hensikten med det nye ordet «først og fremst (er) sterkt å markere at man gir slipp på det meningsløse målet om vekst for vekstens skyld». Kanskje er ordets fremste formål å sjokkere, å vekke debatt. Dernest er det antagelig rimelig å tolke det som et uttrykk for ønsket om en radikal begrensning av den «chrematiske» måten å handle og tenke på.

Mat og kriminalitet

Francois de Ravignan har langt det samme teoretiske utagangaspunktet som Serge Latouche, men i boka Le faim, pourquoi? (Hvorfor sult?) er hans praktiske utgangspunkt et annet: Ravignan er sivilagronom, tidligere forsker ved det nasjonale instituttet for jordbruksforskning (Inra), og har lang erfaring fra feltarbeid i Sør. 800 000 mennesker lever under konstant sult i dagens verden. På tross av gjentatte løfter om å utrydde sulten, står verdenssamfunnet nokså tafatt overfor problemet. Ravignans spørsmål er derfor i aller høyeste grad på sin plass. Sulten er uten

tvil vår verdens utfordring (og skam) nummer en.

WTO

De svarene Francois de Ravignan gir på spørsmålet kan derfor være et nyttig korrektiv til den universalløsningen som presenteres av Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Han mener nemlig ikke at sultproblemene skyldes at fattige land ikke får tollfri adgang til rike lands markeder. Sulten skyldes snarere interne forhold i fattige land, samt dumpingen av rike lands matvareoverskudd i landene i Sør, mener han. Ravignan samfatter sultens årsaker i det han kaller «de tre utestengningene»:

1: Utestengning fra jord. Et flertall av verdens bønder har for lite jord selv til å fø sin egen familie, og en jordreform vil være et av de viktigste tiltakene mot sulten i verden. I så fall må en del jord som i dag brukes til lite inntektsbringende eksportkulturer (kaffe, kakao osv.) omdisponeres til lokal matproduksjon.

2:Utestengning fra arbeid. Denne rammer ikke bare fordrevne bønder, men også dem som er arbeidsløse på grunn av mekaniseringen av jordbruket.

3: Utestengning fra markedet. Her tenker Ravignan på det lokale markedet der lokale varer blir utkonkurrert av billigmat fra EUs og USAs turbolandbruk.

Løsningen på problemene kan være lokal, hevder Ravugnan, men den krever naturligvis en grunnleggende endring av maktforholdene i verdenshandelen. Og hvorfor er lokal produksjon et bedre middel mot sult enn den lovpriste

eksportproduksjonen? Fordi lokal produksjon skaper lokale ringvirkninger.

Eksportkulturene dyrkes fortrinnsvis på store plantasjer med stor innsats av importerte maskiner og lite lokal arbeidskraft. Kaffe- og kakaobønder fraktes raskest mulig ut av produksjonslandet for foredling andre steder. Et lokalt småskalajordbruk vil derimot generere stor økonomiske ringvirkninger i nærmiljøet: Håndverkere vil få arbeid med å produsere utstyr og redskap til bøndene, og foredlingsbedrifter og butikker vil skapes som utgangspunkt i jordbruksvarene. På denne måten blir en positiv spiral satt i sving. Håndverkere, slakterne og butikkinnehaverne vil øke sine inntekter, og kunne kjøpe mer mat. Bøndene vil kunne selge mer, og derved kunne skaffe seg bedre redskaper. Angår så disse løsningene oss? Ja, og ikke bare fordi vi hver dag drikker vår kaffe eller te til en kriminelt lav pris, men fordi disse lokale løsningene krever at vi gir opp den liberaløkonomiske (chrematiske) måten å styre verden på.

«Hvis alle (i Sør) skal kunne spise seg mette, må alle få arbeide, selv om det går utover effektiviteten (i verdensøkonomien),» skriver Denis Clerc i forordet til boka. Organiseringen av økonomien (i ordets egentlige betydning) kan altså ikke styres av frihandel og loven om tilbud og etterspørsel, men må ta utgangspunkt i alle menneskers behov for og krav på arbeid. Og derved er vi kanskje tilbake ved Serge Latouches begrep «decroissance» som angrep på chrematismens reduksjon av mennesket til en ren pengemaksimerende maskin.

Eller som Francois de Ravignan avslutter boken sin: «sulten er bare det mest ekstreme uttrykket for vår avhumanisering».

---
DEL

Legg igjen et svar